Månen - religiøse forestillinger

Den romerske månegudinnen Luna. Statue fra 200-300-tallet.

Luna av /The British Museum. CC BY-NC-SA 4.0

Månen blir ikke dyrket i religioner i seg selv, men som symbol for et komplisert nettverk av religiøse forestillinger som også kan omfatte en bestemt guddom.

Månens regelmessige veksling har gjort at flere religioner har satt den i forbindelse med tidens forløp (jf. måned) og rytmiske livsprosesser.

Vann og vegetasjon

I religionshistorien er det vannet som er sterkest knyttet til Månen. Også vannet er underlagt rytmisk veksling som tidevann og regn. Ofte har man trodd at regnet kom fra Månen.

En rekke guddommer er knyttet både til vann og til Månen, for eksempel den iranske flodgudinnen Anahita, den babylonske guden Sin, og måneguder i en rekke religioner i den amerikanske urbefolkningen.

Siden vegetasjonen er avhengig av vann, har den ofte blitt forbundet med Månen. Sin er gressets skaper, den egyptiske Osiris er knyttet både til Månen og vannet, men kan også fremtre som det spirende korn. I vedisk religion ble den hellige drikken soma fremstilt av en plante med samme navn og behandlet som en guddom i kulten, og ble samtidig identifisert med Månen.

Fruktbarhet

Ikke bare vegetasjonens vekst, men også menneskelig fruktbarhet står i forbindelse med Månen. En rekke gudinner har blitt knyttet til Månen, og kvinnens menstruasjonssyklus har blitt sett i sammenheng med Månens syklus. En utbredt oppfatning i religionshistorien har vært at menstruasjonen skyldes slanger, eller at kvinner, eventuelt den første kvinnen, kopulerer med slanger. I likhet med Månen «gjenfødes» nemlig slangen fra tid til annen (skifter ham), og gudinner kan fremstilles med slanger i hendene (for eksempel på Kreta). Samtidig er slangen nær knyttet til regn og vann (for eksempel naga). Den meksikanske regnguden Tlaloc symboliseres ved to sammentvinnede slanger. Også andre dyr kan være knyttet til eller symbolisere Månen, som sneglen, padden, bjørnen og spesielt tyren – tyrens horn er et utbredt månesymbol.

Døden og skjebnen

Gjennom sin veksling har Månen også vært forbundet med død, og en utbredt forestilling har vært at den er de dødes oppholdssted. Både i iransk og i vedisk religion mente man at de døde måtte passere Månen på vei til himmelen. Endelig kan Månen, eller guddommer knyttet til den, tenkes å herske over menneskenes skjebne.

Sol og måne

Sol og måne kan opptre som kontrasterende symboler, for eksempel i alkymi og i tantrisk yoga. Også ellers kan sol- og måneguder eksistere side om side; solguden har da ofte et mer aggressivt og dynamisk preg. Men Månens symbolikk uttrykker sentrale livsområder, og kan leve videre som folketro også der hvor måneguden er glemt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg