Evighet, betegner populært uendelig lang tid, og i denne mening brukes ordet både i Det gamle og Det nye testamente.

I filosofien kan evighet være et mye vanskeligere begrep. Man har forsøkt å oppfatte evigheten som en motsetning til tiden, ikke som ubegrenset tid, men som tidløshet, uavhengighet av tiden. Tid og rom er kategorier som hører vår eksistensform til, uløselig knyttet til det skapte. Vi selv hører tiden til og må tenke i tidens kategorier: før, nå, siden. For den evige, som står utenfor tiden, er tiden et evig nå, han er samtidig med enhver tid. Dette kan anskueliggjøres med en sirkel. For den som befinner seg på periferien, er alltid noe foran og noe bak, mens et øye i sirkelens sentrum oppfatter alt på periferien samtidig. Særlig mystikerne opererer med dette evighetsbegrepet; i ekstasen har de en følelse av å oppleve at de rykkes ut av tid og rom og opplever evigheten.

I teologien er evighet en kvalitet som hører Gud og hans rike til. Gud er uten begynnelse og ende, i går og i dag den samme. Men det betyr ikke at Gud er tidløs, men at han er herre over tiden. Tiden eksisterer også for Gud, også han har sin historie. I motsatt fall blir hele frelseshistorien uvirkelig.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.