Husbanken (historie)

Boligspørsmålet ble et av de viktigste politikkområdene etter andre verdenskrig. Store deler av Finnmark og Nord-Troms var brent av tyskerne, og flere byer, som Molde og Kristiansund, var bombet. Man regner med at 20 000 boliger ble ødelagt; 12 000 i Finnmark og 8 000 i landet for øvrig. Det ble bygget minimalt med boliger under krigen, materialene gikk til krigsindustrien.

Etter krigen ble boligbehovet ytterligere forsterket av tilflytting til byene fra landsbygda, samt rekorder i ekteskapsinngåelser og barnefødsler. Det ble beregnet et underskudd på 140 000 boliger i 1946, tilsvarende 18 prosent av boligmassen. Industrien og nye arbeidsplasser i byene krevde folk, og folk måtte ha hus. Mangel på boliger, trangboddhet og krav om økt standard la et stort press på myndighetene. En av de viktigste oppgavene etter krigen ble derfor å skaffe folk tak over hodet og en akseptabel boligstandard.

Det Kongelige Norske Forsynings- og Gjenreisningsdepartement ble opprettet av regjeringen i London allerede i 1942. Det ble erstattet av Kommunaldepartementet i 1951. Gjenreisningsdirektoratet ble opprettet i 1945, skiftet navn til Boligdirektoratet i 1946 og ble deretter nedlagt i 1965. En del av funksjonene ble overført til Husbanken, mens andre funksjoner etter hvert ble overtatt av «Bolig- og bygningsavdelingen» i departementet.

Etter krigen oppnevnte regjeringen «Statens Boligplankomité» som la mye av grunnlaget for den framtidige boligfinansieringen. Komiteen ble ledet av OBOS-direktør Jacob Christie Kielland, med Johan Hoffmann som sekretær. Komiteen foreslo å opprette en Statens Husbank og et Boligdirektorat. Jacob Christie Kielland forlot sin stilling som OBOS-direktør, og ble vår første boligdirektør som leder av Boligdirektoratet, mens Hoffmann ble første direktør i Husbanken. Ved siden av å legge grunnlaget for en rasjonell, rimelig og effektiv boligproduksjon for «folk flest», var komiteen opptatt av at boligstandarden skulle heves, basert på erfaringene fra Oslo Bys vels boligundersøkelse.

I odelstingsproposisjonen som lå til grunn for opprettelse av Husbanken 1. mars 1946 het det: «Det må derfor settes i verk særlige støttetiltak som gjør det økonomisk mulig for de brede lag av folket å skaffe seg forsvarlige boligforhold» Banken skulle:

• Finansiere gjenreisning og nybygging
• Dekke alle deler av landet, ikke bare byer og tettsteder
• Dekke hele lånebehovet, det vil si alt utenom et mindre innskudd

Avdelingskontorer ble opprettet i Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest. På hvert avdelingskontor var det ansatt en distriktsarkitekt. Alle husbankfinansierte boliger skulle godkjennes av Boligdirektoratet, i praksis distriktsarkitektene. Mange arkitekter dro nordover og bidra til gjenreisingen av landet. Det ble formulert tre hovedmål:

• 100 000 nye boliger fram til 1950
• Boutgifter på 20 prosent av industriarbeiderinntekt
• Minimum tre rom og kjøkken på 70 m² for en barnefamilie

Gjenreisingen ble finansiert gjennom en kombinasjon av bidrag fra Krigsskadetrygden og lån fra Husbanken. Etter krigen ble Den norske modellen gradvis utviklet, der:

• Staten står for lovgivning og tar hovedansvaret for finansieringen gjennom Husbanken.
• Kommunene tar ansvar for arealplanleggingen og tilgang på boligtomter. Kooperasjonen ble favorisert gjennom rimelige tomter.
• Kooperasjonen og private bygger.

Denne modellen ble praktisert fram til begynnelsen av 1980-tallet da både bolig- og kredittmarkedet ble liberalisert.

Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) ble også stiftet i 1946, som et service- og interesseorgan for boligbyggelagene som ble etablert rundt om i landet.

Husbankrenten var i starten 2,5 prosent, det samme som statsobligasjoner. Det var altså ikke noen rentesubsidier på den tiden. Fra 1950 oversteg markedsrenten på langsiktige obligasjonslån husbankrenten, og staten måtte inn med «rentesubsidier» for å dekke mellomværendet. Rentesubsidiene ble etter hvert den største utgiftsposten for Husbanken. Lånet utgjorde mellom 75 og 90 prosent av «forretningsverdien», men flatet ut ved 70 m², hvilket tilsa at boliger større en 70 m² fikk et relativt lavere lån og høyere innskudd. I tillegg ble det gitt et rente- og avdragsfritt lån, nedskrivningsbidrag, samt renterabatt til barnerike familier. Låne- og støtteordningene oppmuntret til en nøktern bolig på 70 m².

Gjenreisingens skissebok ble utarbeidet av arkitekt Sofus Hougen i Boligdirektoratet i 1947. Typene var utarbeidet av distriktsarkitektene, Boligdirektoratet, Norska Arkitekters Landsforbund og av Sofus Hougen selv. Etter hvert utformet Boligdirektoratet en rekke typetegninger fram mot 1965. Da overtok Husbanken dette arbeidet.

Også ferdighusfabrikantene utarbeidet typetegninger beregnet på Husbankfinansiering. Husbanken innførte en ordning der de godkjente disse hustypene, som derved fikk en enklere saksbehandling når søknader ble sendt banken.

Husbanken ble etter hvert skeptisk til bruken av ferdighustypene, både på grunn av de ikke var tegnet spesielt for den tomten de ble plassert på og den arkitektoniske kvaliteten. Tyrolerhuset framsto som skrekkeksemplet. Husbanken utarbeidet selv typetegninger for et fleksibelt system der samme hustype skulle kunne tilpasse seg ulike brukere og tomter.

Fram til 1950 dominerte småhusene. Eneboligene utgjorde nesten halvparten av alle boligene som ble bygget, og vel en firedel av de Husbanken finansierte. Arealgrensene var til å begynne med rause; 150 m² for småhus og 130 m² for flerfamilehus. Gjennomsnittlig areal på husbankfinansierte boliger 1946 til 1950 var 87 kvadratmeter. I 1947 var en tredel av alle nye leiligheter og over halvparten av alle eneboligene på over 100 m². Fire rom og mer utgjorde brorparten av det som ble bygget i denne perioden.

Hverdagen møtte boligsektoren på en brutal måte. Fram til 1950 ble det «bare» bygget vel 66 000 boliger. Myndighetene skjønte at arealgrensene var for rause. I 1950 ble øvre arealgrense for alle boliger satt til 100 m², både for Husbank- og privatfinansierte. Det skulle som hovedregel ikke gis byggeløyve til eneboliger i byer og tettsteder. Resultatene kom raskt. Antall husbankfinansierte eneboliger sank fra 30 prosent i 1950 til bare 7 prosent i 1953. Gjennomsnittsarealet på husbankboliger sank fra 87 m² i perioden 1946–1950 til 76 m² i perioden 1951–1954. Øvre sjikt av arbeiderklassen og middelklassen møttes i en felles boligstandard i form av småhus på maksimum 100 m2.

Ved inngangen til 1954 var Husbanken blitt den viktigste finansieringskilden til boligbyggingen i Norge. Norge toppet Europastatistikken, målt etter folkemengde. Boligkooperasjonen sto da for 17 prosent av den samlede boligproduksjonen i landet.

Husbanken var en av flere statsbanker som Småbruk- og Bustadbanken, Kommunalbanken, Industribanken, Postsparebanken med flere, der Husbanken var den største. Høye investeringer, prispress og underskudd på betalingsbalansen med utlandet gjorde at myndighetene strammet inn kredittene, både for Husbanken og private kredittinstitusjoner.

Norge var blitt medlem av NATO i 1949, og det ble stilt krav om betydelige økninger i forsvarsutgiftene. I tillegg konkurrerte boligsektoren med industrien om investeringsmidler. I nasjonalbudsjettet for 1954 fikk Husbanken derfor for første gang en tilsagnsramme. Den skulle rekke til 16 500 boliger, om lag 6 700 boliger færre enn året før. Norges plass på rankingen over boligproduksjon i Europa sank fra en førsteplass til femteplass, etter Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Sverige og Nederland.

Tidligere fikk alle som tilfredsstilte Husbankens krav, lån. Nå måtte midlene prioriteres, og Husbanken fikk, gjennom kommunenes husnemder, innflytelse på hva, hvordan og hvor det skulle bygges. Det ble tatt sosiale hensyn, og konsentrert bebyggelse ble prioritet framfor eneboligbygging. Byer og tettsteder ble prioritert.

Statsbankkomiteen som ble oppnevnt og avleverte sin innstilling i 1955, foreslo for første gang de endringene av husbankens rolle som slo igjennom på slutten av 1970-tallet. Den foreslo at Husbanklånet skulle rettes mot «dem som trengte det mest», og at Husbanklånet skulle begrense seg til toppfinansiering. Forslagene møtte sterk politisk motstand og ble ikke iverksatt i denne omgang. Årene fra 1954 til 1965 ble en nedgangstid for boligbyggingen, sammenlignet med ekspansjonen på begynnelsen av 1950-tallet. I 1957 ble husbankrenten hevet til 3,5 prosent og nedskrivningsbidragene avviklet.

Boligdirektoratet ble nedlagt i 1965, og arbeidet knyttet til boligens utforming overført til Husbanken. Der ble det etablert et eget arkitektkontor med Kurt Jørgensen som sjefsarkitekt. Alle søknader skulle godkjennes av arkitektkontoret. Husbanken overtok også utarbeiding og kontroll av typetegninger

Gradvis tok boligbyggingen seg opp igjen og boligstandarden steg for store deler av befolkningen. Utjamning av boligforholdene knyttet seg til vår tradisjon med selveie, og at det var en relativt høy arealstandard på landsbygda. Negative erfaringer fra kommunalt eide boliger på 1920- og 1930-tallet bygget også opp om «eierlinja». Inndrivelse av husleie og vedlikehold av kommunale gårder var både et økonomisk og politisk problem, som bidro til at Arbeiderpartiet støttet opp om eierlinja i etterkrigstiden gjennom selveide eneboliger på landsbygda og kooperativt felleseie i byene.

Den norske eierlinja kom til uttrykk gjennom direkte statlig støtte via Husbanken, indirekte gjennom fradragsrett av renter på boliglån, momskompensasjon og lav boligbeskatning. Den kommunale bolig- og tomtepolitikken har også vært en viktig bidragsyter til eierlinja. Samlet sett har den statlige og kommunale boligpolitikken etter krigen bidratt til at Norge i dag har en høyere andel selveiere enn de fleste andre europeiske land.

Målsettingen om at boutgiftene ikke skulle utgjøre mer enn 20 prosent av en industriarbeiderinntekt, ble i stor grad opprettholdt, selv om statistikken kunne skjule store variasjoner.

I 1965 fikk Norge en borgerlig samlingsregjering med Per Borten som statsminister og Helge Seip fra Venstre som kommunalminister. Han var opptatt av boligspørsmålet og gikk inn for å bygge 40 000 boliger i året. Husbankens rammer ble økt for å nå målsettingen. Norge fikk ny plan- og bygningslov i 1965 med krav om både generalplaner (kommuneplaner) og boligprogram. Boligbyggingen skjøt fart, om ikke i det tempo Seip hadde sett for seg, men i 1973 ble det bygget nærmere 44 000 boliger i Norge, hvorav Husbanken finansierte 33 000.

Industrialiseringen av boligbyggingen bidro også til at det kunne bygges langt flere boliger enn tidligere. Men etter hvert ble det reist kritikk mot høyhus som boligform, som Husbanken tok til følge. Tett-Lav ble den rådende boligformen på 1970-tallet

Industrialiseringen av boligbyggingen bidro også til at det kunne bygges langt flere boliger enn tidligere. Bruk av betongelementer og kraner var effektivt. Men rasjonaliseringen oppmuntret både til å bygge i høyden og en monoton arkitektur, en utvikling som etter hvert møtte stor motstand. Det var ikke lenger nok å bygge mange boliger, det ble også stilt krav til gode bomiljøer. Høyhusene møtte stor motstand, og i 1973 valgte Husbankens hovedstyre å avslå lån til et 12 etasjes boligbygg i Ålesund, det såkalte Pippiprosjektet, etter en grundig redegjørelse fra sjefsarkitekt Kurt Jørgensen om høyhusets negative sider, spesielt for barn. 1970-årene var også påvirket av det politiske skiftet som «1968-generasjonen» representerte. Politiske målsettinger om mer fellesskap påvirket også boligpolitikken. Høyhus ble forlatt til fordel for «tett-lav» med mer «humane» uterom.

Planavdelingen i Norges Byggforskningsinstitutt (NBI), som var opprettet i 1953, utviklet seg til å bli en viktig premissleverandør for god boligplanlegging, i nært samarbeid med Boligdirektoratet og Husbanken. Hver aktivitet i boligen og forbindelsene mellom dem ble grundig analysert. Det ble formulert minstemål for kjøkkeninnredning, senger, soverom, stuemøblement, oppbevaring med mer.

Den første samlende anbefalingen kom fra Norges Byggforskningsinstitutt i 1975, Boligens planløsning, håndbok nr. 25, av Elsa Svennar, inneholdt mye av grammatikken for det som mange fagfolk helt fram til i dag mener bør legges til grunn for boligplanleggingen. Husbanken tok anbefalingene i bruk i sine minimumskrav til boligen. I neste omgang brukte kommunene ofte Husbankens regler ved godkjenning av boligplaner.

Husbanken innførte et omfattende system med registrering av typetegninger fra ferdighusfabrikkene som innebar at typene kunne forhåndsgodkjentes for husbanklån, slik at saksbehandlingen ble enklere når den enkelte lånesøknad kom til Husbanken.

Våren 1972 ble stortingsmeldingen Om boligspørsmål fremmet av Arbeiderpartiet med Odvar Nordli som kommunalminister.

Meldingen var meget ambisiøs: «Departementet vil i denne sammenheng særlig framheve målsettingene om likhet, frihet, fellesskap, trygghet og demokrati». For boligpolitikken var fortsatt målsettingen at: «Enhver familie og enhver enslig skal kunne disponere en høvelig bolig innenfor en utgiftsramme som den enkelte kan makte».

Boligpolitikken skulle også bidra til å redusere ulikhetene i samfunnet. «Det synes etter hvert som om en står over for begrensninger av ulike slag når det gjelder hvor raskt en kan gå videre i arbeidet for likhet og utjamning gjennom skattesystemet og ved pengemessige overføringer av generell art. Det er derfor departementets oppfatning at boligpolitikken i framtida må spille en mer sentral rolle i denne likhets- og utjamningspolitikk enn den har gjort i de seinere år».

Fortsatt sto den gamle målsettingen om at boutgiftene ikke burde være mer enn 20 prosent av årlig industriarbeiderinntekt ved lag, og Husbanken var virkemidlet. Dette krevde en økning av de selektive støtteordningene. Tidligere ordning med husleiestøtte til barnefamilier, eldre og uføre ble erstattet av en utvidet støtteordning kalt bostøtte fra 1970. Fram til 1976 mottok mellom 26 og 28 prosent av husstandene i nye boliger bostøtte. I 1973 ble det bygget nærmere 45 000 boliger i Norge, hvorav Husbanken finansierte vel 31 000.

Boliger var til å begynne med fritatt for merverdiavgift, som ble innført i 1970. Utgiftene ble kompensert ved at det ble gitt «arealtilskudd». Fra 1975 sto Husbanken for denne ordningen og arealtilskuddet ble en viktig del av husbankens subsidier, sammen med rentesubsidiene og bostøtte. Etter hvert ble arealtilskuddet stadig mindre, og er nå helt fjernet. Det vil si at boliger betaler merverdiavgift på samme måte som andre varer og utgjør nå en viktig del av prisen på boliger.

Husbankens lånerammer ble gradvis redusert fra 1975. Antall nybygde boliger sank og Husbankens andel av byggekostnadene utgjorde også en stadig mindre andel. Privatbankene fikk en stadig større rolle.

1970-tallet tok et oppgjør med høyhusene. Spesielt var fokus rettet mot barns lekemuligheter, og mulighetene til sosial kontakt både med jevnaldrende barn og mor langt oppe i blokka, ett eller annet sted. Barn, unge, voksne og gamle skulle kunne møtes i hyggelige uterom. Tett-lav ble den nye retningen.

Liberaliseringen av både kreditt- og boligmarkedet var ledd i en større internasjonal trend, ledet an av politikere som Margaret Thatcher i England og Ronald Reagan i USA.

I Norge kom gjennombruddet med Willoch-regjeringen i 1981. I løpet av 1980-tallet beveget vi oss fra å ha et av de mest gjennomregulerte boligmarkedene i Europas til å få et av de mest markedsliberalistiske. Boligsektoren i Norge ble deregulert, og kvalitetsspørsmålet overlatt til markedet. Samfunnet sto overfor andre store og kostbare oppgaver, spesielt innen helse- og omsorgssektoren. Det var ikke lenger bolignød i Norge. På Stortinget var det enighet, uavhengig av fargen på regjeringen, om det som framstår som de fire hovedtrekkene i denne omleggingen:

1. Husbankens generelle ordninger som subsidierte vanlige boliger slik at de fikk en høvelig standard til akseptabel pris, ble erstattet av selektive ordninger etter sosiale kriterier. Privatbankene overtok i all hovedsak boligfinansieringen.
2. Husbanken kunne ikke lenger stille krav til boligens utforming.
3. Kommunene tok markedspris for tomtegrunn, og overlot mye av bolig- og byplanleggingen til private utbyggere og konsulenter. Kommunale tomter ble solgt ut.
4. Pris- og omsetningskontrollen på andelsleiligheter ble fjernet, og boligbyggelagene ble utbyggingsselskaper på linje med private utbyggere og eiendomsutviklere. Bunnen falt ut av den sosiale boligbyggingen, i motsetning til i Sverige og Danmark som fortsatt har et stort innslag av kommunale utleieboliger og allmennyttige boligselskap.

Målsettingen om at boutgiftene ikke skulle overstige 20 prosent av industriarbeiderinntekt, ble forlatt. Det ble slått fast at subsidiene skulle gå til de som trengte det mest. Av de selektive ordningene var bostøtten viktigst. Det skulle ikke være statens oppgave å subsidiere husholdninger som hadde økonomisk evne til å betale alminnelige renter i private banker.

Liberaliseringen av kredittmarkedet førte til omfattende lånevirksomhet, sterk vekst i norsk økonomi og økt forbruk. Vi fikk det som ble kalt jappetiden. Bankene ekspanderte kraftig. I 1987 endte det hele i børskrakk, fulgt av generell konjunkturnedgang. Boligprisene falt med 30 prosent fra 1987 til 1993. Bankene fikk store problemer og ble tildel overtatt av staten. Privatlån til boligbygging stoppet opp og Husbanken måtte tre til for at ikke boligbygging skulle kollapse. I 1992–1993 finansierte Husbanken all boligbygging i Norge. Økonomien tok seg etter hvert opp og privatbankene overtok igjen mye av Husbankens rolle i boligbyggingen. I 1994 finansierte Husbanken 73 prosent av all boligbygging, i 2021 bare 9 prosent.

Et avgjørende skifte mot en markedsbasert boligpolitikk kom med Brundtland-III-regjeringen (1990–1996) i Stortingsmeldingen Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil. For første gang forlates siste avsnitt i hovedmålsettingen om at man skal kunne skaffe seg en høvelig bolig «innenfor en utgiftsramme som står i rimelig forhold til inntekten». Det ble foreslått at subsidiene til oppføring av «vanlige» boliger skulle fjernes. Rentesubsidiene ble avskaffet for nye lån fra 1. januar 1996. På begynnelsen av 1990-tallet ble 71 prosent av Husbankens subsidier gitt i form av rentestøtte. Ti år senere utgjorde rentestøtten bare to prosent av de samlede subsidiene.

I stedet for å stille krav til boligens utforming, skulle Husbanken informere om god boligplanlegging. Det ble utarbeidet tre veiledningshefter i 1985: God bolig om planløsninger for den enkelte bolig, God utbedring om fornyelse av eldre boliger og Gode boligområder om bebyggelsesplaner og boligen sett i en større byplansammenheng, alle utarbeidet i samarbeid med Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) og Norsk Institutt for By og Regionforskning (NIBR).

Husbankens arkitektkontor var sterkt engasjert i manglende arkitektoniske kvalitet i mye av det ferdighusfirmaene produserte og var drivende i arbeidet med å få etablert Byggeskikkutvalget i 1982. Utvalget delte ut Byggeskikkprisen. De første årene konsentrerte utvalget seg om småhusbebyggelsen. Prisen utviklet seg etter hvert til også å inkludere andre og større bygg, og fikk mer karakter av en ren arkitekturpris. Byggeskikkutvalget ble nedlagt i 2001, og prisen er erstattet av Statens pris for framragende byggkvalitet som tildeles av Direktoratet for byggkvalitet/Kommunal- og distriktsdepartementet.

I 1985 ble det innført «premiering» i form av økt låneutmåling av visse kvaliteter, i første omgang «livsløpsstandard», som betyr tilgjengelighet for rullestolbruker. Etter hvert premieres også kvaliteter som god terrengtilpasning og god byggeskikk. Premiering av livsløpsstandard var i en periode så gunstig at Husbanken registrerte en betydelig økning i antall boliger som var tilgjengelig for funksjonshemmede. Husbanken spilte en sentral rolle i å utvikle fagstoff og informasjon om Universell Utforming (UU). Senere ble denne kunnskapen innarbeidet som krav i Plan- og bygningsloven og Byggetekniske Forskrifter (TEK-17). Det var også vurdert å innarbeide de andre kravene i Byggetekniske Forskrifter, men så skjedde ikke. I dag er det bare kommunene gjennom reguleringsbestemmelser som kan stille krav til boligkvalitet.

Mye av kritikken av husbankkravene og det politiske presset kom fra folk som skulle bygge seg enebolig. Hvorfor skulle Husbanken blande seg inn i hvordan de disponerte boligen sin? Kritikken var forståelig. Verre var det med den utbyggerstyrte blokkbebyggelsen. Arealene var knepne, og beboerne hadde ikke kontroll over hvordan det ble bygget. Engstelsen for at det skulle bli bygget mindre og dårligere boliger viste seg berettiget. Husbanken registrerte en foruroligende utvikling og rapporterte dette til det daværende Kommunal- og regionaldepartementet. Arbeiderpartiet hadde større lydhørhet for Husbankens bekymringer, og i 1992 fikk Husbanken gjeninnføre minstestandarden på 50 m² for torommere og andre arealer for større boliger. Maksimumskravet var 120 m² og i praksis lå en husbankbolig på mellom 50 og 120 m². Med Stortingsmeldingen nevnt nedenfor ble minstestandarden endelig fjernet i 2005.

Ansvaret for energi, miljø og byggeskikk ble overført fra Husbanken til Direktoratet for byggkvalitet (DIBK) i 2017. Dermed kan vi si at den siste rest av det overordnete ansvar for god boligbygging var fjernet fra Husbanken. Resultatet av manglende krav til boligkvalitet kommer til uttrykk i at det bygges mindre leiligheter, ned mot 30–35 m², og høy utnyttelse som går utover både solforhold og utearealer.

Byfornyelsen var viktig for de store byene på 1980-tallet og Husbanken ble den viktigste finansieringskilden, både til rehabilitering av de gamle husene/gårdene (utbedringslån), opprusting av bakgårder og utearealer og til nye bygg (oppføringslån). Det ble også gitt byfornyelsestilskudd. Husbankens bidrag var avgjørende for den omfattende, og etter manges mening meget vellykkede, byfornyelsen som på Grünerløkka i Oslo, Fjellsiden i Bergen og Nedre Bakklandet i Trondheim. I Oslo blir 12 000 boliger gjenstand for byfornyelse mellom 1981 og 1991. Boligkrakket i 1991 gjorde at byfornyelsen stoppet opp.

Husbanken ga også lån til opprusting av den tidlige etterkrigsbebyggelsen. Det var behov for både etterisolering, fornyelse av bad, tilgjengelighet for bevegelseshemmede/heis, opprusting av utearealene og ikke minst større balkonger. Mange borettslag hadde nedbetalt husbanklånene, hadde god økonomi, og kunne nå ta opp nye lån for å oppgradere bebyggelsen. Husbanken ga ut egne veiledningshefter i Bolig- og Miljøfornyelse (BOM).

Arbeiderpartiet tapte valget i 2001, og de borgerlige partiene dannet regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister, og Erna Solberg som kommunal- og regionalminister med ansvar for boligpolitikken. I stortingsmeldingen «Om boligpolitikken» som kom i 2004, heter det at «Regjeringens hovedstrategi for å nå sin visjon, og første hovedmål, er å legge til rette for et ’velfungerende boligmarked». Den andre målsettingen var «å skaffe boliger til vanskeligstilte på boligmarkedet og hjelp til å bli boende i denne». Utbedringslån og oppføringslån ble slått sammen til Grunnlån. I 2003 ble de to selektive låneordningene ervervslånet (kjøpslånet) og etableringslånet erstattet med startlån. Det er mildt subsidiert og har som målsetting å hjelpe grupper som ikke får lån i privatbankene, som blant annet ungdom i etableringsfasen.

Det har hele tiden vært de skiftene regjeringenes målsetting at flest mulig skal kunne eie sin bolig, også de med svak økonomi, til forskjell fra de fleste andre europeiske landene. Startlån og bostøtte skal bidra til det. Husbanken oppfordret kommunene til å utarbeide boligsosiale handlingsplaner med sikte på å bedre boligforholdene for vanskeligstilte.

Stoltenberg II- og III-regjeringene (2005–2013) endret i liten grad på den boligpolitikken som nå var lagt. I Stortingsmeldingen «Byggje – bu – leve» ble det ikke satt noen mål om antall eller pris på boliger. Ved siden av å legge vekt på det boligsosiale arbeidet for utsatte grupper, konsentrerte meldingen seg om å få til enklere og raskere boligbygging. Erna Solbergs regjering fra 2013, med Jan Tore Sanner som kommunal- og moderniseringsminister, fortsatte denne linjen, og frontet forenklet byggesaksbehandling som viktigste tiltak for å få fart på boligbyggingen, blant annet ved endringer i byggetekniske forskrifter (TEK-17).

Med ulike mellomrom har det vært fremmet forslag fra det politiske sentrum og venstre om at Husbanken bør spille en større rolle i boligbyggingen, slik det var til slutten av 1980-årene.

Husbankens administrerende direktører har vært:

• Johan Hoffmann 1946–1975
• Bjarne Orten 1975–1986
• Ivar Leveraas 1986–1994
• Lars Wilhelmsen 1994–2001
• Geir Barvik 2001–2010
• Bård Øystensen 2010–2017
• Osmund Kaldheim 2017–

• boligpolitikk
• sosial boligbygging

• Husbanken

• Reiersen, Elsa & Elisabeth Thue: De tusen hjem: Den norske stats husbank 1946-96, 1996,
• Sørvoll Jardar: Norsk boligpolitikk i forandring 1970-2010. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Rapport 16/11 (2011).
• Sørvoll Jardar: Husbanken og boligpolitikken 1996-2021. (2021). Cappelen Damm Akademisk
• Johan-Ditlef Martens og Ketil Moe: Hva er en god bolig? (2018). Universitetsforlaget