Adolf Hoel

Faktaboks

Adolf Hoel
født:
15. mai 1879, Sørum
død:
19. februar 1964, Oslo

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Adolf Hoel
Av /NTB Scanpix ※.

Adolf Hoel

Av /NTB Scanpix ※.

Adolf Hoel var en norsk geolog og polarforsker. Hans karriere tok ham fra å være skolelærer i forskjellige skoler 1897-1908 til å bli den sentrale krumtappen i det meste av norsk polaraktivitet frem til 1945. Hans fall etter krigen var brått og dypt.

Polarnav og aktivist

Hoels arbeid for og i polarområdene strakk seg over en periode på 57 år, med hovedkonsentrasjonen i årene 1911-45. Hans mål var å forme og påvirke norsk polarpolitikk for å øke og konsolidere norsk innflytelse over Norges arktiske nærområder fra Grønland til Novaja Semlja og de antarktiske områdene som var særlige virkeområder for norsk utforskning og hvalfangst. Han etablerte seg som leder for de statsstøttede vitenskapelige og kartleggingsekspedisjonene til Svalbard og han samlet med stor energi all relevant informasjon om polare aktiviteter. Dette gjorde ham til den personen som både regjeringer og publikum så til for informasjon og råd om store og små saker i disse områdene. Hans internasjonale kontaktnett var omfattende og inkluderte så godt som alle polare forskere og andre som arbeidet i eller med Arktis og Antarktis.

Etablering av permanent norsk polaraktivitet

Adolf Hoel (til høyre) under feltarbeid på Lillehöökbreen ved Kongsfjorden, Svalbard i 1907
Av .

Hoel ble cand.real. i 1904, stipendiat i 1911 og dosent ved Universitetet i Kristiania i 1919. Han var ansatt ved Norges geologiske undersøkelser 1909-1916, men hadde permisjon gjennom hele perioden. Han kom med på Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjon i 1907 og var deretter deltaker og så leder for de årlige norske ekspedisjonene til Svalbard for kartlegging og vitenskapelige undersøkelser. Han arbeidet for norsk utnyttelse av kullforekomstene på Svalbard. All denne aktiviteten var med på å støtte opp under Norges sak i forbindelse med overtakelsen av Svalbard i 1925.

Etter at Svalbard ble norsk tok Hoel initiativ til opprettelsen av en permanent institusjon i 1928, Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser (NSIU) – forløperen for Norsk Polarinstitutt – som han ble leder for. Årlige ekspedisjoner til Svalbard fortsatte og ble utvidet med ekspedisjoner til Zemlja Frantsa Iosifa (Frans Josef Land) og Grønland både for kartlegging og vitenskapelige undersøkelser, men ikke minst for å demonstrere Norges tilknytning til disse 'nærområdene'. Hoel var en drivende kraft i arbeidet for å sikre deler av Østgrønland for Norge, men kravet ble avvist ved Haag-domstolen i 1933. I 1939 underrettet han den norske regjering om hemmelige tyske planer om okkupasjon av landområder i Antarktis, og ga dermed støtet til den norske okkupasjonen av Dronning Maud Land.

Verv og utmerkelser

Hoel var medlem og ofte leder for mange komiteer og foreninger. Blant disse var Norsk Polarklubb, Norges Naturvernforbund, Norsk-færøysk lag, International Glacier Commission og Norges Svalbard- og Ishavsråd.

Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1912 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1938 i tillegg til å få andre internasjonale ordener og utmerkelser.

Uheldig medlemskap

Adolf Hoel ble medlem av Nasjonal Samling (NS) fra stiftelsen i 1933. Hans hovedmotivasjon hadde å gjøre med partiets støtte til det som ble oppfattet som norske rettigheter i det nære Arktis. Han ble etter okkupasjonen utnevnt i 1940 til professor i polarlandenes geografi ved Universitetet i Oslo, noe som forsåvidt allerede var på trappene. Imidlertid, da okkupasjonsmyndighetene avsatte universitetets rektor Didrik Arup A. Seip, ble Hoel innsatt som prorektor og fra 1943 var han rektor. Da Universitetet ble stengt i 1943, arbeidet Hoel for å hjelpe arresterte studenter og berge utstyr og eiendommer, noe han ble berømmet for i den senere landssvikdommen.

Hoel ble arrestert i 1945 og fengslet på Grini (Ila fengsel) frem til april 1946. I 1949 ble han stilt for retten for landssvik og dømt til 18 måneders fengsel, hvor den tiden han allerede hadde sonet ble trukket fra. Medlemskapet i NS og at han lot seg utnevne som prorektor og rektor under okkupasjonsstyret var de fellende anklagene. Han mistet professortittelen og alle sine offisielle verv.

Skrivearbeidet

Hoel skrev en rekke avhandlinger og artikler, særlig om forholdene på Svalbard og Grønland. Etter dommen og soning levde han nokså tilbake trukket og viet tiden til skriving og spesielt til utarbeidelsen av det store verket Svalbards historie 1596–1965, bind. 1–3 (1966–67). En bibliografi over Hoels arbeider er publisert i Norsk Polarinstitutts Årbok 1964.

I desember 1963 ble Adolf Hoel kjørt ned av en bil på en fotgjengerovergang i Oslo og han døde på sykehus 19. februar 1964.

Les mer i Store norske leksikon

Les mer i Norsk biografisk leksikon

Litteratur

  • Barr, Susan: Norway – A consistent polar nation?, Frammuseum 2003, isbn 978-82-8235-006-8
  • Drivenes, E.-A.: Adolf Hoel – ishavsimperialist og polarideolog, i SEMU/NTNU Rapport nr. 3/1995
  • Skarstein, Frode: -men så kom jo den 9. april i veien... : Adolf Hoel : den glemte polarpioneren, 2008, isbn 978-82-997358-4-1, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg