Prins Karls Forland

Midtre og nordlige del dannes av en forreven fjellrekke med mange topper, hvorav Monacofjellet (1084 meter over havet) er det høyeste og også vestkysten av Svalbards høyeste fjell. Denne fjellrekken er atskilt fra et mindre, lavt fjellparti i den sørligste del av øya ved et 15 kilometer langt lavland, Forlandsletta. På sitt høyeste ligger sletta bare 19 meter over havet. Kysten dannes også over lange strekninger av en lavlandsbrem med få innbuktninger.

Fjellene er i hovedsak oppbygd av omdannede sedimenter tilhørende grunnfjellet, samt et mindre område med paleogene sedimenter. På østkysten finnes flere mindre breer. Salfjellet (431 meter over havet) på øyas sørspiss er et kjent seilingsmerke med sin karakteristiske salform. Lengst i nord ligger Fuglehuken med Fuglehukfjellet (582 meter over havet), et fuglefjell som stuper bratt ned til havet.

Øya ble fredet som nasjonalpark i 1973, Forlandet nasjonalpark.

Øya er oppkalt etter kong Karl 1. (1600−1649) av Storbritannia og Irland. Variasjoner på navnet stammer fra hvalfangsttiden på 1600-tallet, da også andre navn på øya var i bruk.

Selv om steinkobbe (Phoca vitulina) finnes i mange områder i verden, er den rødlistet og totalfredet på Svalbard. Denne selarten er kystnær og legger seg ofte i små grupper på skjær eller strender. Bestanden på Svalbard er verdens desidert nordligste og finnes hovedsakelig på vestsiden av Prins Karls Forland, som er det eneste kjente yngleområdet for denne arten på øygruppen. Kanskje hjelper det at isbjørn er sjelden i dette området. Om sommeren kan steinkobbe observeres også langs vest- og nordsiden av Spitsbergen. I 2010 ble det beregnet å være i underkant av 2000 individer på vestsiden av Prins Karls Forland i løpet av telleperioden.

Prins Karls Forland ligger sentralt for sjøtrafikk langs vestkysten av Svalbard og skriftlige kilder fra hvalfangsttiden på 1600−1700-tallet viser at øya var godt kjent. Det ligger en større gravplass fra hvalfangsttiden på Fuglehuken. Ellers finnes det kulturminner relatert til både russisk (pomor) og norsk overvintringsfangst. Øyene utenfor Forlandet ble brukt til innsamling av ederdun.

Tidlig på 1900-tallet var det flere kjente svalbardforskere som undersøkte Forlandet både for generell kartlegging og i forbindelse med mulige mineralforekomster. Skotske William Speirs Bruce undersøkte øya i 1898, 1906, 1907 og 1909, og hadde med seg blant andre Hjalmar Johansen som assistent i 1907. I 1909 ble det oppdaget en jernforekomst på østsiden av øya og den norske geologen Adolf Hoel la inn krav på den. Imidlertid protesterte Bruce, som mente han hadde okkupert hele øya for Scottish Spitsbergen Syndicate i 1906 og kravet ble droppet fra norsk side. Jernforekomsten ble aldri forsøkt utnyttet og Bruces krav forfalt i det stille. Enkelte hytter etter fangstmenn og forskerne finnes i dag hovedsakelig som ruiner.

Allerede før Svalbard ble norsk i 1925 hadde NSIU, forløperen for Norsk Polarinstitutt, satt opp flere båker for å gjøre navigasjon i de mest trafikkerte områdene tryggere. De tidligste, fra 1912, var ved Isfjordens munning og deretter kom det båker ved Forlandsundet og innseilingen til Kongsfjorden. Ruten mellom bosettingene ved Kongsfjorden og Isfjorden var (og er fremdeles) viktig, og en fyrlykt på Fuglehuken ble montert i 1946 for å hjelpe inn- og utseilingen til og fra Ny-Ålesund.

• Svalbard
• Svalbards historie

• Kartverket: Den norske los 7
• Norsk Polarinstitutt: Steinkobbe

• Barr, Susan (2003): Norway – A consistent polar nation?, andre utgave, Frammuseets forlag, Oslo.