Faktaboks

Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted

Drammens Jernstøberi & Mekaniske Værksted

A/S Drammens Jern

«Støperi»

Offisielt navn
Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted AS
Forretningsadresse

Svelvikveien, Drammen

Stiftet
1846
Nedlagt
1986

Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted var en industribedrift i Drammen. Virksomheten ble etablert i 1846 og ble avviklet i 1986.

Drammens Jern var lenge blant landets største verkstedbedrifter i sitt slag. Fra 1890-årene var virksomheten en mangesidig teknologibedrift av høy rang, og i perioder var «Støperi» Drammens største industribedrift.

På sitt største, på midten av 1960-tallet, sysselsatte verkstedet rundt 700 personer. I 1970-årene hadde fabrikkområdet en strandlengde på 450 meter langs Drammensfjorden med eget kaianlegg for skipsanløp. Arealet var 70 mål, hvorav 22 000 kvadratmeter grunnflate under tak.

Tidlig historie

Berendt Blichfeldt (daguerreotypi)
Berendt Blichfeldt (1821–1863) var bedriftens grunnlegger.
Berendt Blichfeldt (daguerreotypi)
Av /Made in Drammen.
Hestevogn fra Drammens Jernstøberi
Av /Norsk teknisk museum/Digitalt Museum.

Støperiet i Drammen ble grunnlagt av kjøpmann Berent Christian Blichfeldt (1821-1863) fra Drammen. Han hadde i en periode vært ansatt som materialforvalter ved jernverket Eidsfos Verk i Hof, og så mulighetene for å etablere et kostnadseffektivt jernstøperi basert på koks ved ei strandtomt på Hedensrudtangen. Driften ble satt i gang i 1846, som et håndverkspreget jernstøperi i relativt liten skala. Koks som energibærer var nymotens og var i ferd med å få en viss utbredelse i utlandet. I forhold til volum var den langt mer effektiv enn trekullet.

Ei strandtomt i Drammen, hvorfra det blant annet var skipstrafikk til Storbritannia, var en egnet lokaliseringen for et slikt foretak, ettersom koksen måtte importeres. I 1848 ble støperiet støttet av staten med et lån på 6000 speciedaler, bevilget av Stortinget mot 40 stemmer.

Kompetanse ble hentet både i Norge og fra utlandet. Blichfeldt rekrutterte en formermester og seks formere fra Tyskland. Engelsk råjern ble brukt som utgangspunkt for støpingen. Hovedbygningen hadde to kuppelovner og et pusseverksted med slipestein. I en sidebygning var det snekkerverksted, smie og dreiebenk. Anlegget hadde en dampmaskin som drev blåseviften for kuppelovnene.

Etablering av mekanisk verksted

Blichfeldt forsvant ganske raskt ut av historien. I 1850 ble støperiet solgt til Poul Wilhelm Poulsen fra Kristiania, som straks etter solgte videre til et interessentselskap der han selv deltok. Det var ti andeler i selskapet. Noen av andelene byttet stadig eiere.

I 1863 ble støperiet kombinert med et lite mekanisk verksted opprettet etter kongelig bevilling. Bedriften ble tvunget til å søke bevilling, ettersom lokale smeder hadde reagert på at den allerede hadde begynt å fuske i andre fagdisipliner enn det den hadde bevilling for. Derfor måtte «Støperi» betale en bot for å ha gått smedene i næringen.

I begynnelsen konsentrerte verkstedet seg om skipsutstyr til seilskipsflåten.

Under Poul Schmidts ledelse

Koksovnenen «Brann, nr. 28» tegnet av bildehuggeren K. Wedege.

Det ble støpt ovner i Drammen i mer enn 130 år.

Koksovnenen «Brann, nr. 28» tegnet av bildehuggeren K. Wedege.
Av /Made in Drammen.
Komfyr
Komfyr nr. 30 fra Jernstøberiet.
Komfyr
Av /Made in Drammen.

Sett i ettertid er det lett å få øye på hvilke enkeltpersoner som må ha hatt avgjørende viktig innflytelse på utviklingen. I 1857 ble Poul E. Schmidt ansatt som bestyrer, en stilling han beholdt i 32 år.

I Schmidts periode ble det støpt mange ulike typer vedovner, komfyrer, gryter, bryggepanner, kakejern og allslags bygningsstøpegods. Svært mange produkter i datidens samfunn var laget av støpejern. I tillegg greide han å etablere støperiet som en betydelig norsk aktør innen bronsestøpning av statuer og byster.

Etter en totalt ødeleggende brann i 1870 ble det oppført et nytt produksjonsanlegg. Fra samme år ble det tilbudt skipsreparasjoner, noe som senere skulle føre til et engasjement innen bygging av nye dampfartøyer.

Tidlig i 1872 ble bedriften omdannet til aksjeselskap og fikk samtidig et langt bedre økonomisk fundament til å ekspandere i takt med den raske utviklingen som det norske samfunnet var inne i. Etterspørselen etter alle slags varer steg. Jern- og metallvarer, redskaper og maskiner var en selvfølgelig del av denne utviklingen.

Statuefabrikken

Wergeland-statuen i Studenterlunden
Brynjulf Bergsliens statue av Henrik Wergeland i Studenterlunden i Oslo ble støpt i Drammen.
Wergeland-statuen i Studenterlunden
Av /Shutterstock.

Schmidts greide å etablere støperiet som en betydelig norsk aktør innen bronsestøpning av statuer og byster. Fram til 1914 støpte bedriften rundt 100 statuer og byster. Mange av dem var store prestisjeoppdrag.

Noen av de viktigste statuene var:

Av byster kan nevnes:

Turbiner, maskiner og damp

Francisturbin

Ingeniør Stubs forbedringer av Francisturbinen vakte oppsikt under verdensutstillingen i Paris i 1900, og brakte Drammens Jernstøberi i front innen turbinteknologi, inntil Stub meldte overgang til Kværner.

Francisturbin
Av .

En nøkkelperson som var viktig for den videre utvikling av bedriften var ingeniør Hans Gerhard Stub som ansatt som direktør i 1892. Han var utdannet ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt og ved den tekniske høyskolen i Berlin. Han kom fra Akers Mek. til Drammen, og dro videre til Kværner hvor han ble en lendende skikkelse i 30 år.

Med Stub i spissen blomstret bedriftens mekaniske verksted gjennom 1890-årene som en spisskompetent teknologibedrift. Drammensbedriften var for alvor på vei inn i førstedivisjon blant landets mekaniske bedrifter. I likhet med de største og mest avanserte verkstedene i Kristiania så også Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted muligheter for leveranser til både vannkraftsektoren og den sterkt ekspanderende treforedlingsindustrien.

Det ble produsert vannkraftturbiner, turbinregulatorer, dampkjeler og dampmaskiner. Diverse maskiner og utstyr ble produsert og levert til tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker. Det ble også produsert vannpumper og utstyr til sildeoljefabrikker.

I tillegg ble det satset på sentralvarmeanlegg, ikke bare som produsent av radiatorer og tilhørende utstyr, men også som selvstendig leverandør og installatør ute i markedet. På 1890-tallet vokste denne delen av virksomheten til å bli landets ledende. Frimurerlogen i Christiania var blant de mange kunder som fikk installert sentralvarmeanlegg fra Drammen.

Stubs tekniske trumfkort var hans store interesse for vannkraft. Under hans ledelse ble det i 1893 tatt opp utvikling og konstruksjon av moderne turbiner med hydrauliske regulatorer. Som den første bedriften i Norge lanserte verkstedet i 1898 en francisturbin med dreibare skovler. En slik turbin ble vist frem på verdensutstillingen i Paris i år 1900. Datidens fremste eksperter på fagfeltet ga konstruksjonen den største anerkjennelse. På dette tidspunktet var det 250 ansatte i bedriften.

Direktør Stub sluttet i 1900 og gikk over til Kværner Brug. Med det ble Kværners stilling som et ledende senter for turbinproduksjon befestet, men Drammen-perioden skal ikke glemmes. I løpet av en periode på 15 år ble det produsert turbiner tilpasset en samlet ytelse på 26 355 hestekrefter. Vannkraftepoken i Drammen ble avsluttet i 1908.

Dampbåter og treforedlingsutstyr

Hollenderverk
Treforedlingsutstyr: Hollenderverk produsert ved Drammens Jernstøberi
Hollenderverk
Av /Digtaltmuseum.

Like før århundreskiftet tok bedriften i gang med nybygging av mindre dampfartøyer. Noen av fartøyene ble eksportert til Finland og Russland. Frem til 1907 ble det levert 23 nybygg av ulike typer. Blant disse var passasjerbåten Stadshauptmand Schwartz som gikk i trafikk mellom Eidsfoss og Vestfossen. Andre som kan nevnes er godsbåten Gyldenløve I som gikk i fast trafikk mellom Drammen og Oslo i mange år.

Den oppblomstrende papirindustrien i Drammensregionen og på Østlandet for øvrig, skaffet bedriften mye arbeide. En av spesialitetene var masseoppløsere og maleapparater, på fagspråket kalt hollendere. Verkstedet leverte også andre type maskiner til den samme bransjen.

MS Brandbu
Det var en kopling mellom Jernstøperiets skipsbygg og leveransene til treforedlingsindustrien. M/S Brandbu er hjemmehørende i Randsfjorden. Lasteskipet ble bygget av Drammen Jernstøberi og Mek. Værksted i 1906–1907 for Engnæs Træsliberi.
MS Brandbu
Av /Hadeland folkemuseum.

Vekst med økonomiske problemer

Pussing av jernplate
Pussing av jernplate
Av /Made in Drammen.

Til tross for at industribedriften var vellykket på flere tekniske områder, så var driften dårlig butikk. Selskapet sto dessuten på et skjørt økonomisk fundament. Drammens Privatbank bidro så langt den kunne med å holde bedriften i live. Selv da driften år etter år gikk med underskudd og aksjonærene ikke fant det mulig å være med på ytterligere støtte, erklærte banken at det var en selvfølge at den «ikke akter å stanse støperiets virksomhet».

En av landets fremste verkstedbedrifter, Myrens Verksted i Kristiania, trådte inn som medeier og teknisk samarbeidspartner fra nyttår 1908. Myrens Verksted ble en viktig premissleverandør for den videre strategien, og sørget for at skipsbyggingen ble overført til Fredriksstad Mek. Værksted, som også var assosiert med Myrens Verksted. Produksjonen av dampkjeler ble også nedlagt.

På samme tid ble det etablert et nytt virksomhetsområde som skulle bli en av bedriftens langsiktige grunnpilarer: Konstruksjon og produksjon av elektriske kraner og ulike laste- og losseanlegg. Havnekraner ble ganske straks en spesialitet.

I 1914 ble det opprettet enda en avdeling, veimaskinavdelingen, som i første omgang tok opp produksjon av steinknusere.

Lastekran fra Drammens Jernstøberi
Laste- og lossekraner var en viktig spesialitet.
Lastekran fra Drammens Jernstøberi
Av /Made in Drammen.

Kjøleanlegg

Dravn Kuldeskip
Drammens Jernstøberi ble storleverandør av kjølemaskineri til skip. Hvalkokeriet Kosmos III var en gigant på merittlisten, og typisk nok brukt på salgsbrosjyren.
Dravn Kuldeskip
Av /Made in Drammen.
Utstilling 1954
Fra messe som viser modell av Jordal amfi, en kranmodell og en Dravn kjølekompressor med påskriften «motorstøpegods fra A/S Drammens Jern».
Utstilling 1954
Av /Made in Drammen.

I 1910 tok ledelsen fatt på enda et produktområde som fikk stor betydning. Myrens Verksted sto i bresjen for at bedriften skulle utvikle og produsere kjøleanlegg. Medeieren var allerede inne i dette markedet, og i 1912 overførte Myrens sin kjøleavdeling til Drammen. Dette inkluderte den tyske ingeniøren Gustav Pfeffer (1878–1951) som ble en nøkkelperson for den videre utviklingen av dette produktområdet. Pfeffer hadde seks års erfaring fra en tysk bedrift innenfor samme bransje.

Kjernen i et større kjøle- og fryseanlegg er kjølekompressoren. Det ble utviklet flere generasjoner med kjølekompressorer i Drammen. Kjøleanleggene fant en rekke anvendelsesområder, både innenfor industri, shipping og vintersportsarenaer. Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted ble ganske snart anerkjent som den fremste norske aktøren på markedet for kapasitetskrevende kjøling og frysing.

Anleggene ble installert på slaktehus, i bryggerier og i andre deler av nærings- og nytelsesmiddelindustrien. I mellomkrigstiden ble anleggene med varemerket «Dravn» et kjent innslag om bord i stykkgodsskip med kjølerom, i tillegg til i rene kjøle- og fryseskip. Det var ikke uvanlig at Dravn ble foretrukket av norske redere, uansett hvilket land skipet ble bygget i.

Videre gjorde bedriften seg kjent for å i 1951 ha levert fryseanlegget til kunstisen på Jordal Amfi, som var ishockeyarena til vinterolympiaden i Oslo året etter. De leverte også fryseanlegg til skøytebanen Valle Hovin i 1966. Førstnevnte var landets første, og sistnevnte verdens største i sitt slag.

Den lange erfaringen på det maritime markedet førte også til at Dravn-maskinene kom inn på det nye markedet for LPG-skip på 1960-tallet, altså tankskip for frakt av nedkjølt propan, etan og andre petroleumsgasser.

«Hjemflagging» med Jørgen Ringstad

Støping for fullt, Drammens Jernstøberi i mellomkrigstiden
Støping for fullt, Drammens Jernstøberi i mellomkrigstiden
Av /Made in Drammen.

Sjefen for Marinens mine- og torpedoverksted på Horten, drammenseren Jørgen Ringstad (1878-1948), overtok Myrens Verksteds store aksjepost i 1915. Samtidig inntok han den daglige ledelsen. Ringstad’s periode som direktør og konstruktør varte i 33 år.

Ringstad var uteksaminert som diplomingeniør fra Hannover Tekniske Høyskole, og hadde praktisert som ingeniør i Tyskland i flere år. Ingeniørene Ringstad og Pfeffer var utmerkede produktutviklere og gikk med stort engasjement inn i selve konstruksjonsarbeidet.

Mellomkrigstiden fortonet seg som svært vanskelig for den delen av industrien som gjorde seg avhengig av eksportmarkedene. «Støperi» henvendte seg imidlertid først og fremst til det norske hjemmemarkedet, og med de produktområder bedriften slo seg inn på, fikk den være med på en underliggende god etterspørselsvekst. Bedriften sysselsatte 300 personer rett før første verdenskrig. I løpet av 1920-årene vokste den til en arbeidsplass med 450 ansatte, mot slutten av 1930-årene var det 550 ansatte.

Stål og nye produkter

Utstilling 1954
Utstilling av ulike produkter fra Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted i 1954: Platefryser, steinknuser og veihøvel.
Utstilling 1954
Av /Made in Drammen.

Utenom den tradisjonelle jernstøpingen så skulle mellomkrigstiden by på både nyskapning og vekst på andre områder. I 1928 ble det installert et elektrisk stålstøperi. Da kunne bedriften støpe komponenter av ulike stållegeringer.

Dels gikk komponentene inn i egen maskinproduksjon, dels var det oppdragsbasert støping fra en mengde med utenforstående industrikunder. Foruten de produkter som er nevnt tidligere ble det tatt opp produksjon av sorteringsverk, industriknuseverk, selvdrevne veihøvler, sentrifugalpumper og automatiske vannverk.

Dravn Veihøvler

Dravn veihøvler
Dravn veihøvler fra mellomkrigstiden.
Dravn veihøvler
Av /Made in Drammen.

De selvdrevne veihøvlene ble lansert i 1927. Til tross for at disse representerte noen ganske få årsverk i en bedrift med flere hundre ansatte, så ble maskinene allikevel sterkt delaktig i å symbolisere bedriften utad.

Da Norsk vegmuseum ble etablert på 1990-tallet ble en tegning av veihøvelen fra Drammen valgt som museets logo. De første årene sto det «Drafn» på konstruksjonen, men fra 1932 var det alltid varemerket «Dravn» som skulle pryde det spesielle motorredskapet. Dravn-navnet ble også brukt på andre produkter, enten det gjaldt vedovner eller kjølekompressorer.

Det var i hovedsak kommuner og staten som var kundegrunnlaget. Noen maskiner ble også solgt til utlandet.

De første utgavene hadde åpen førerplass med kalesje som kunne beskytte mot vær og vind. Mot slutten av 1930-tallet ble maskinene utstyrt med lukkede førerhytter. Den siste generasjonen veihøvel, fra 1950-årene, fikk et langt mer helhetlig design. Den siste som ble bygget var en protoype på en ny generasjon veihøvler, et moderne industriprodukt utviklet i samarbeid med svenske Svedala i 1960–1961. Produksjonen kom aldri i gang på grunn av manglende kjøpsinteresse i det offentlige markedet.

Lang dags ferd mot natt

Gruseverk
Transportable grusverk til vei- og anleggssektoren var en av spesialitetene fra 1960- og 70-tallet.
Gruseverk
Av /Made in Drammen.

Man kan saktens spørre om hva som i ettertid må regnes som den viktigste glansperioden i storbedriftens historie. Den slo seg tidlig inn på områder der det var få eller ingen norske konkurrenter. Drammens Jern var i hovedsak ener eller toer blant de norske. Primært ble all produksjon avsatt på det norske markedet.

Med stor bredde, der bedriften i realiteten ikke kjempet mot utenlandske konkurrenter på andre baner enn på hjemmebane, ble markeds- og konkurranseforholdene i Norge det mest avgjørende for bedriftens helsetilstand. Bedriftens bredde var både dens styrke og dens svakhet.

I løpet av 1970-årene endre markeds- og konkurranseforholdene seg mye for alle de områdene som bedriften beskjeftiget seg med, og bedriften tapte stadig terreng. Fra å være en bedrift med 700 ansatte i første halvdel av 1960-tallet, var det bare 120 tilbake i 1980.

Virksomheten i 1970-årene

Fabrikkanlegget på Tangen i 1949
I 1970-årene hadde fabrikkområdet en strandlengde på 450 meter langs Drammensfjorden med eget kaianlegg for skipsanløp. Arealet var 70 mål, hvorav 22 000 kvadratmeter grunnflate under tak.
Fabrikkanlegget på Tangen i 1949
Av /Made in Drammen.

På begynnelsen av 1970-tallet kunne virksomheten beskrives såpass omfattende:

  • Støperiet produserte støpejern, kulegrafittjern og støpestål fra varmluftskupolovner og elektroovn, opp til fire tonn, samt stålavstøp opp til tre tonn. Forming av seriegods, for eksempel til elektriske motorer, forgikk i et mekanisert støperi hvor de nyeste formemetoder som skallforming var tatt i bruk. Det ble fortsatt støpt ovner og oljekaminer.
  • Det mekaniske verkstedet omfattet maskinverksted, plate- og sveiseverksted, monteringsverksted og hjelpeavdelinger. Maskinparken var mangfoldig, blant annet med store horisontale bore- og freseverk og numerisk styrt verktøymaskin.
  • Kjøleteknisk sektor omfattet utvikling og produksjon av hurtiggående V-form kjølekompressorer, tilpasset alle kjølemedier, samt bygging av komplette kjøleanlegg. Til havgående fisketrålere ble det levert såvel kjøleanlegg som filetfrysere.
  • Kransektoren var meget allsidig og leverte blant annet traverskraner, beddingkraner for skipsverft, svingportalkraner for havner, losseapparater for lossing av skip og vinsjanlegg for rørgater og gruvedrift. Det ble levert flere kraner og losseapparater til landets aluminiumsverker, og det ble levert traverskraner til vannkraftverk med en løftekapasitet opp til 275 tonn.
  • Til kraftverk ble det levert regulerbare luker av forskjellige slag.
  • Knuseverkssektoren omfattet steinknusere, matere og sikter, samt transportable og stasjonære grusverk og knuseanlegg. Noen knusere ble laget for prosessindustrien.

Mot avvikling

Rundt 1980 var det meste slutt. Støperiene ble stanset i 1979 på grunn av manglende lønnsomhet. Bedriften ble i 1981 solgt til murmester og entreprenør Ole K. Karlsen (OKK-gruppen). Han etablerte Drammen Stål AS i 1982, og overførte bygninger, maskiner og rettigheter til det nye selskapet.

Drammen Stål ble nedlagt allerede i 1986. Kuldedivisjonen ble da solgt til konkurrenten Kværner Kulde, som videreførete Myrens kuldeproduksjon i en ny fabrikk i Sandvika. Slik sett var ringen sluttet for kuldedivisjonen, som jo Myrens hadde dratt i gang ved Drammens jernstøperi.

Det store fabrikkområdet på Tangen blir drevet videre som Tangen Næringspark, med utleie til ulike formål.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Per Otto Borgen og Reidar Heieren: Made in Drammen. Drammen Rotary, 2011

Faktaboks

Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg