Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted

Støperiet i Drammen ble grunnlagt av kjøpmann Berent Christian Blichfeldt (1821-1863) fra Drammen. Han hadde i en periode vært ansatt som materialforvalter ved jernverket Eidsfos Verk i Hof, og så mulighetene for å etablere et kostnadseffektivt jernstøperi basert på koks ved ei strandtomt på Hedensrudtangen. Driften ble satt i gang i 1846, som et håndverkspreget jernstøperi i relativt liten skala. Koks som energibærer var nymotens og var i ferd med å få en viss utbredelse i utlandet. I forhold til volum var den langt mer effektiv enn trekullet.

Ei strandtomt i Drammen, hvorfra det blant annet var skipstrafikk til Storbritannia, var en egnet lokaliseringen for et slikt foretak, ettersom koksen måtte importeres. I 1848 ble støperiet støttet av staten med et lån på 6000 speciedaler, bevilget av Stortinget mot 40 stemmer.

Kompetanse ble hentet både i Norge og fra utlandet. Blichfeldt rekrutterte en formermester og seks formere fra Tyskland. Engelsk råjern ble brukt som utgangspunkt for støpingen. Hovedbygningen hadde to kuppelovner og et pusseverksted med slipestein. I en sidebygning var det snekkerverksted, smie og dreiebenk. Anlegget hadde en dampmaskin som drev blåseviften for kuppelovnene.

Sett i ettertid er det lett å få øye på hvilke enkeltpersoner som må ha hatt avgjørende viktig innflytelse på utviklingen. I 1857 ble Poul E. Schmidt ansatt som bestyrer, en stilling han beholdt i 32 år.

I Schmidts periode ble det støpt mange ulike typer vedovner, komfyrer, gryter, bryggepanner, kakejern og allslags bygningsstøpegods. Svært mange produkter i datidens samfunn var laget av støpejern. I tillegg greide han å etablere støperiet som en betydelig norsk aktør innen bronsestøpning av statuer og byster.

Etter en totalt ødeleggende brann i 1870 ble det oppført et nytt produksjonsanlegg. Fra samme år ble det tilbudt skipsreparasjoner, noe som senere skulle føre til et engasjement innen bygging av nye dampfartøyer.

Tidlig i 1872 ble bedriften omdannet til aksjeselskap og fikk samtidig et langt bedre økonomisk fundament til å ekspandere i takt med den raske utviklingen som det norske samfunnet var inne i. Etterspørselen etter alle slags varer steg. Jern- og metallvarer, redskaper og maskiner var en selvfølgelig del av denne utviklingen.

En nøkkelperson som var viktig for den videre utvikling av bedriften var ingeniør Hans Gerard Stub som ansatt som direktør i 1892. Han var utdannet ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt og ved den tekniske høyskolen i Berlin. Han kom fra Akers Mek. til Drammen, og dro videre til Kværner hvor han ble en lendende skikkelse i 30 år.

Med Stub i spissen blomstret bedriftens mekaniske verksted gjennom 1890-årene som en spisskompetent teknologibedrift. Drammensbedriften var for alvor på vei inn i førstedivisjon blant landets mekaniske bedrifter. I likhet med de største og mest avanserte verkstedene i Kristiania så også Drammens Jernstøberi & Mek. Verksted muligheter for leveranser til både vannkraftsektoren og den sterkt ekspanderende treforedlingsindustrien.

Det ble produsert vannkraftturbiner, turbinregulatorer, dampkjeler og dampmaskiner. Diverse maskiner og utstyr ble produsert og levert til tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker. Det ble også produsert vannpumper og utstyr til sildeoljefabrikker.

I tillegg ble det satset på sentralvarmeanlegg, ikke bare som produsent av radiatorer og tilhørende utstyr, men også som selvstendig leverandør og installatør ute i markedet. På 1890-tallet vokste denne delen av virksomheten til å bli landets ledende. Frimurerlogen i Christiania var blant de mange kunder som fikk installert sentralvarmeanlegg fra Drammen.

Stubs tekniske trumfkort var hans store interesse for vannkraft. Under hans ledelse ble det i 1893 tatt opp utvikling og konstruksjon av moderne turbiner med hydrauliske regulatorer. Som den første bedriften i Norge lanserte verkstedet i 1898 en francisturbin med dreibare skovler. En slik turbin ble vist frem på verdensutstillingen i Paris i år 1900. Datidens fremste eksperter på fagfeltet ga konstruksjonen den største anerkjennelse. På dette tidspunktet var det 250 ansatte i bedriften.

Direktør Stub sluttet i 1900 og gikk over til Kværner Brug. Med det ble Kværners stilling som et ledende senter for turbinproduksjon befestet, men Drammen-perioden skal ikke glemmes. I løpet av en periode på 15 år ble det produsert turbiner tilpasset en samlet ytelse på 26 355 hestekrefter. Vannkraftepoken i Drammen ble avsluttet i 1908.

Like før århundreskiftet tok bedriften i gang med nybygging av mindre dampfartøyer. Noen av fartøyene ble eksportert til Finland og Russland. Frem til 1907 ble det levert 23 nybygg av ulike typer. Blant disse var passasjerbåten Stadshauptmand Schwartz som gikk i trafikk mellom Eidsfoss og Vestfossen. Andre som kan nevnes er godsbåten Gyldenløve I som gikk i fast trafikk mellom Drammen og Oslo i mange år.

Den oppblomstrende papirindustrien i Drammensregionen og på Østlandet for øvrig, skaffet bedriften mye arbeide. En av spesialitetene var masseoppløsere og maleapparater, på fagspråket kalt hollendere. Verkstedet leverte også andre type maskiner til den samme bransjen.

Til tross for at industribedriften var vellykket på flere tekniske områder, så var driften dårlig butikk. Selskapet sto dessuten på et skjørt økonomisk fundament. Drammens Privatbank bidro så langt den kunne med å holde bedriften i live. Selv da driften år etter år gikk med underskudd og aksjonærene ikke fant det mulig å være med på ytterligere støtte, erklærte banken at det var en selvfølge at den «ikke akter å stanse støperiets virksomhet».

En av landets fremste verkstedbedrifter, Myrens Verksted i Kristiania, trådte inn som medeier og teknisk samarbeidspartner fra nyttår 1908. Myrens Verksted ble en viktig premissleverandør for den videre strategien, og sørget for at skipsbyggingen ble overført til Fredriksstad Mek. Værksted, som også var assosiert med Myrens Verksted. Produksjonen av dampkjeler ble også nedlagt.

På samme tid ble det etablert et nytt virksomhetsområde som skulle bli en av bedriftens langsiktige grunnpilarer: Konstruksjon og produksjon av elektriske kraner og ulike laste- og losseanlegg. Havnekraner ble ganske straks en spesialitet.

I 1914 ble det opprettet enda en avdeling, veimaskinavdelingen, som i første omgang tok opp produksjon av steinknusere.

I 1910 tok ledelsen fatt på enda et produktområde som fikk stor betydning. Myrens Verksted sto i bresjen for at bedriften skulle utvikle og produsere kjøleanlegg. Medeieren var allerede inne i dette markedet, og i 1912 overførte Myrens sin kjøleavdeling til Drammen. Dette inkluderte den tyske ingeniøren Gustav Pfeffer (1878–1951) som ble en nøkkelperson for den videre utviklingen av dette produktområdet. Pfeffer hadde seks års erfaring fra en tysk bedrift innenfor samme bransje.

Kjernen i et større kjøle- og fryseanlegg er kjølekompressoren. Det ble utviklet flere generasjoner med kjølekompressorer i Drammen. Kjøleanleggene fant en rekke anvendelsesområder, både innenfor industri, shipping og vintersportsarenaer. Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted ble ganske snart anerkjent som den fremste norske aktøren på markedet for kapasitetskrevende kjøling og frysing.

Anleggene ble installert på slaktehus, i bryggerier og i andre deler av nærings- og nytelsesmiddelindustrien. I mellomkrigstiden ble anleggene med varemerket «Dravn» et kjent innslag om bord i stykkgodsskip med kjølerom, i tillegg til i rene kjøle- og fryseskip. Det var ikke uvanlig at Dravn ble foretrukket av norske redere, uansett hvilket land skipet ble bygget i.

Videre gjorde bedriften seg kjent for å i 1951 ha levert fryseanlegget til kunstisen på Jordal Amfi, som var ishockeyarena til vinterolympiaden i Oslo året etter. De leverte også fryseanlegg til skøytebanen Valle Hovin i 1966. Førstnevnte var landets første, og sistnevnte verdens største i sitt slag.

Den lange erfaringen på det maritime markedet førte også til at Dravn-maskinene kom inn på det nye markedet for LPG-skip på 1960-tallet, altså tankskip for frakt av nedkjølt propan, etan og andre petroleumsgasser.

Sjefen for Marinens mine- og torpedoverksted på Horten, drammenseren Jørgen Ringstad (1878-1948), overtok Myrens Verksteds store aksjepost i 1915. Samtidig inntok han den daglige ledelsen. Ringstad’s periode som direktør og konstruktør varte i 33 år.

Ringstad var uteksaminert som diplomingeniør fra Hannover Tekniske Høyskole, og hadde praktisert som ingeniør i Tyskland i flere år. Ingeniørene Ringstad og Pfeffer var utmerkede produktutviklere og gikk med stort engasjement inn i selve konstruksjonsarbeidet.

Mellomkrigstiden fortonet seg som svært vanskelig for den delen av industrien som gjorde seg avhengig av eksportmarkedene. «Støperi» henvendte seg imidlertid først og fremst til det norske hjemmemarkedet, og med de produktområder bedriften slo seg inn på, fikk den være med på en underliggende god etterspørselsvekst. Bedriften sysselsatte 300 personer rett før første verdenskrig. I løpet av 1920-årene vokste den til en arbeidsplass med 450 ansatte, mot slutten av 1930-årene var det 550 ansatte.

Utenom den tradisjonelle jernstøpingen så skulle mellomkrigstiden by på både nyskapning og vekst på andre områder. I 1928 ble det installert et elektrisk stålstøperi. Da kunne bedriften støpe komponenter av ulike stållegeringer.

Dels gikk komponentene inn i egen maskinproduksjon, dels var det oppdragsbasert støping fra en mengde med utenforstående industrikunder. Foruten de produkter som er nevnt tidligere ble det tatt opp produksjon av sorteringsverk, industriknuseverk, selvdrevne veihøvler, sentrifugalpumper og automatiske vannverk.

Man kan saktens spørre om hva som i ettertid må regnes som den viktigste glansperioden i storbedriftens historie. Den slo seg tidlig inn på områder der det var få eller ingen norske konkurrenter. Drammens Jern var i hovedsak ener eller toer blant de norske. Primært ble all produksjon avsatt på det norske markedet.

Med stor bredde, der bedriften i realiteten ikke kjempet mot utenlandske konkurrenter på andre baner enn på hjemmebane, ble markeds- og konkurranseforholdene i Norge det mest avgjørende for bedriftens helsetilstand. Bedriftens bredde var både dens styrke og dens svakhet.

I løpet av 1970-årene endre markeds- og konkurranseforholdene seg mye for alle de områdene som bedriften beskjeftiget seg med, og bedriften tapte stadig terreng. Fra å være en bedrift med 700 ansatte i første halvdel av 1960-tallet, var det bare 120 tilbake i 1980.

• norsk industrihistorie før 1940
• norsk industrihistorie etter 1940

• Artikkelen er bearbeidet fra boka Made in Drammen (les boka hos Nasjonalbiblioteket)

• Per Otto Borgen og Reidar Heieren: Made in Drammen. Drammen Rotary, 2011