kakejern

Langjern er en felles benevnelse som brukes om alle kakejern med lange armer. Grunnen til at armene var så lange, var at disse jernene ble benyttet over åpen ild i gruen. Armene kunne i mange tilfeller låses sammen i endene med en bøyle. Selve rommet for det som skulle bli bakverket, kunne ha forskjellig form. Det kunne være rundt, rektangulært, hjerteformet, med mer.

De største langjernene var ganske tunge, under steking måtte den fremre enden hvile på en brannfot eller lignende. Det gjorde det også lett å snu jernet, slik at røren ble stekt på begge sider.

I langjernene kunne det bli stekt ulike typer kaker som avletter, vafler, skrivarbrød, goro eller krumkake.

Lenge før kristendommen kom til Norge, ble det i sør i Europa stekt nattverdsbrød i kakejern. På 1200-tallet ble det i klosterbyen St. Gallen stekt verdslige kaker som lignet på oblatene som ble brukt under nattverden. Kakejernene spredte seg etter hvert til mange land. Til Norge kom kanskje de første kakejernene til Sørvestlandet gjennom handelsforbindelsene med nederlenderne. Det er også grunn til å tro at tyske bergverksfolk og danske embetsmenn brakte med seg kakejern til Norge.

I Norge begynner det å dukke opp avlettjern i skifte-dokumentene fra 1600-tallet. Selve ordet avlettjern kommer av oblatjern. Det eldste kjente avlettjernet i Norge er laget av Vågå-smeden Johannes Blessom og datert 1642. Mye tyder på at etableringen av Lesja jernverk i 1659 fikk mye å si for lokal produksjon av kakejern. På 1700-tallet ble det laget et stort antall kakejern i Gudbrandsdalen. Dekoren på disse jernene var preget av ranker med akantus, tulipaner og rosetter. Bibelske tekster forekom også. De såkalte aposteljernene hadde størst prestisje av avlettjernene fra 1700-tallet. De tolv apostlene er slått inn som en ring i den ene stekeplaten. Apostlene kan identifiseres gjennom attributtene som de er utstyrt med. I midten er en løve som holder en slange med teksten «DEN STERKE LØVE AV JUDA HAR TAGET SATAN TIL FANGE».

Vaffeljern er nevnt i skifter fra 1600-tallet, men vaflene fikk nok sitt gjennombrudd på 1700-tallet. Det karakteristiske rutemønsteret lignet på vokskakene i bikubene, og navnet kommer av det nederlandske wafel, som betyr vokskake. I motsetning til avlettjernene hadde vaffeljernene en rektangulær form. De var også mindre, slik at de var billigere i anskaffelse.

Gorojernene hadde en rektangulær form og dypere mønster enn avlettjernene. Mye tyder på at også gorojernene kom i vanlig bruk på 1700-tallet, selv om de i regelen mangler årstall. De fleste gorojernene har innstemplede mønster i stekeplatene. De eldste jernene stekte bare én goro av gangen.

Overgangen fra åpen ild på gruen til lukket, vedfyrt komfyr, førte også til store endringer når det gjaldt kakejernene. O. Mustad & Søn var visstnok de første i Norge som produserte det som i samtiden ble kalt «kakemaskiner». Alt etter størrelsen på jernet ble et passende antall ringer på komfyren fjernet, slik at jernet kunne plasseres rett over ilden. Selve kakejernet hvilte på to akseltapper i en jernring, slik at man ved et enkelt håndgrep kunne snu jernet på andre siden for å få jevn steking. Denne type jern fikk mye å si for kakebakingen i Norge. Det ble laget slike stekejern både til vafler, goro og krumkaker.

En nyhet som kom med disse jernene var at man kunne steke runde vafler med fem hjerter. Noen jern hadde også oppskriften på vaffelrøren på jernet. Den standardiserte oppskriften var gjerne 2 merker (0,5 kg) mel, 6-8 egg, 1 1/2 pott (1,5 liter) melk, 2 teskjeer gjær og 3/4 merker sukker.

I første halvpart av 1900-tallet kom den elektriske komfyren med plane plater på plass i mange hjem. Etter krigen fulgte produsentene opp med nye stekejern beregnet på elektriske plater eller vedfyrte ovner med spareplater. Jøtul ble nå den dominerende produsenten av vaffel- goro- og krumkakejern. De nye jernene hadde forholdsvis lange håndtak, slik at de lett kunne snus.

Det første elektriske vaffeljernet med termostat ble produsert av General Electric Company i 1911. Også i Norge ble det startet en viss produksjon før andre verdenskrig, men det var først på 1950- og 1960-tallet det ble fart i produksjonen. Moderne elektriske kakejern er lette å bruke. De har innebygde varmekilder, som sørger for passende varme på begge sider av bakverket. De kan også gi lyd fra seg når produktet er stekt ferdig.

Det var ikke alle kakejern som hadde to stekeplater. Kaker kunne også stekes på takker eller i munkepanner. Rosettjern er noe for seg selv, da de dyppes i røren. Jern og røre senkes deretter i en gryte med smult.

• aposteljern
• avletter
• goro
• rosettjern
• vaffel

• Dybdahl, Audun (1992). Matstell i eldre tid. Skikker og hjelpemidler i Inn-Trøndelag. Steinkjer Museum.
• Nordset, Bjørg (2016). Kakejern. Utgitt av Lesja historielag.
• Ulltveit, Gudrun (2002). Korn- og baketradisjoner. Kornets og bakingens kulturhistorie i Norge. N. W. Damm & Søn.