Christian Lous Lange

Lange vokste opp i Stavanger og hadde sin skolegang ved Kongsgård skole. Han ble så student i Kristiania der han tok en «språklig-historisk lærereksamen» i 1893, med fagene historie, geografi, engelsk og fransk. Allerede som student arbeidet han som lærer, og han hadde lærerstillinger ved flere skoler i hovedstaden. Han fikk stipend til å reise utenlands, ikke minst for å perfeksjonere sitt fransk. Parallelt spilte han aktive roller i Studentersamfunnet og en rekke andre organisasjoner. Politisk tilhørte han det urbane Venstre.

Han var far til fem barn, blant dem Halvard Manthey Lange.

Langes vei ut i den internasjonale fredsbevegelsen begynte i 1899, da han ble engasjert som sekretær for Den niende interparlamentariske konferanse som det året ble holdt på Stortinget. Stortingets presidentskap arbeidet samtidig med planer for å realisere bestemmelsene i Alfred Nobels testamente om fredsprisen. Lange ble sekretær for Nobelinstituttet og Nobelkomitéen i perioden 1900–1909. I 1907 var han en av tre norske delegerte ved Den andre internasjonale fredskonferanse i Haag.

Med høy språkkompetanse og stor evne til å bygge nettverk fikk Lange i 1909 fast ansettelse som generalsekretær for Den interparlamentariske union (IPU). Hovedkvarteret ble da lagt til Brussel, men da første verdenskrig brøt ut i 1914, flyttet Lange det hjem til Kristiania. Etter verdenskrigen ble det flyttet videre til Genève. Lange ble der fra 1920 til han pensjonerte seg fra IPU i 1933. Gjennom hele perioden 1907–1933 hadde han også nær forbindelse med og engasjementer for den amerikanske Carnegiestiftelsen for internasjonal fred.

Langes arbeid for fredssaken var mangfoldig, men kjernen besto i å organisere diskusjon og fremme institusjonsbygging på tvers av statsgrenser. Før 1914 bidro han til å danne nye grupper av IPU i flere land, og han sørget for systematisk innsamling og formidling av informasjon. I krigsårene fungerte han som en kommunikasjonssentral i den internasjonale fredsbevegelsen, og bidro til at Den nordiske interparlamentariske union fikk en nøkkelrolle i IPU frem til 1918. I april 1915 spilte han også en meget sentral rolle da et internasjonalt møte i Haag opprettet Centralorganisationen for varig fred og vedtok et kort «minimumsprogram» for varig fred. En hovedlinje for Lange var å unngå protester mot krigen og de krigførende. Både hans eget arbeid og virksomheten i det transnasjonale nettverket rundt Centralorganisationen siktet mot tiden etter krigens slutt. De reiste problemstillinger knyttet til folkeretten, hvordan den kunne utvikles og håndheves, nasjonal selvbestemmelse, internasjonal frihandel og hvordan man kunne oppnå internasjonal nedrustning. Det hele hang sammen og kan best karakteriseres som en form for fredsforskning.

Lange ble nominert til Nobels fredspris flere ganger. Ved årsskiftet 1919–1920 foreslo svenske riksdagsmenn at han og USAs president Woodrow Wilson skulle få prisen sammen. Wilson fikk den da alene, men i 1921 delte Nobelkomitéen prisen mellom Lange og Hjalmar Branting. De var begge sterkt engasjert i Folkeforbundets diskusjoner om militær nedrustning, men Lange fikk prisen først og fremst for den rollen han hadde spilt i krigsårene.

Ved siden av sitt arbeid for IPU representerte Lange gjennom mellomkrigstiden i flere år Norge under Folkeforbundets årlige forsamlinger. Han markerte seg sterkt i arbeidet for nedrustning, men engasjementet var langt bredere. En tid var han for eksempel også president for det internasjonale Redd Barna.

De siste årene av sitt liv var Christian Lange medlem av Nobelkomitéen. Blant prisbeslutningene han tok del i, var således fredsprisen (for 1935) til tyske Carl von Ossietzky i 1936. I 1917 hadde Lange sett den russiske revolusjon på nært hold. Han viste sterk sympati for arbeiderbevegelsen, men avviste fra første stund den dogmatiske og autoritære leninismen. Hans avvisning av den italienske fascisme og senere av den tyske nazismen, var minst like sterk.

Lange utga i 1904 (sammen med Hans Schjøth)Lærebog i verdenshistorien fra oldtidens slutning til vore dager for gymnasierne (10. utgave 1935; nynorsk utgave Heimssoga, 2 bind, 1923–1924). Utover tallrike mindre avhandlinger, tidsskrift- og avisartikler utgav han senere blant annet Den europæiske borgerkrig (1915), Mellemfolkelig politikk 1815–1914 i serien Det 19. aarhundrede (1925) og Histoire de la doctrine pacifique (1927). Hans største arbeid var l’Histoire de l'internationalisme. Jusqu’a la Paix de Westphalie (1919). Dette var tenkt som første bind av et trebindsverk, og det ga ham i 1919 doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Verkets to øvrige bind ble senere fullført av August Schou.

• Christian Lous Lange i Norsk biografisk leksikon
• Nobels fredspris
• fredsbevegelsen

• Nobelstiftelsens nettsider om fredsprisen 1921

• Njølstad, Olav, red.: Norske nobelprisvinnere, 2005, isbn 82-15-00697-3
• Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0