Askvoll

Størstedelen av Askvolls areal ligger på kommunens del av Askvollhalvøya. I vest ligger større og mindre øyer hvorav den største er Atløy, og lengst ute ligger Værlandet og Bulandet. Et stort område på den sørvestlige delen av Værlandet er fredet som Sørværet naturreservat. Nord for Værlandet ligger Alden.

Berggrunnen i Askvoll består for en stor del av gneis som tilhører Gneisregionen. Over dette grunnfellet ligger kambrosiluriske sedimenter, som dominerer fjordbreddene på sørsiden av Førdefjorden og nordsiden av Dalsfjorden og øyene. Videre finnes overskjøvne kaledonske og harde, skrinne devonske bergarter som tilhører devonfeltene på Vestlandet. Devonbergartene danner de høyeste partiene i kommunen på halvøya mellom Dalsfjorden og Førdefjorden, høyest er Blægja på 1304 meter over havet. Strandflaten har en begrenset utbredelse.

Bebyggelsen i Askvoll ligger ved botnen av bukter og viker, men også langs fjordsidene, der det forekommer bløtere kambrosiluriske bergarter og dyrkbar jord. Kommunens administrasjonssenter er Askvoll, som ligger på fastlandet med Atløy utenfor.

Den eldste delen av tettstedet oppsto i 1880-åra. Etter at det kom ny kai på Kråkeholmen i 1956, er sentrum flyttet lenger øst med ny bebyggelse i Prestemarka og Storehaugen. Ved Dalsfjorden ligger tettbebyggelsen Holmedal.

Jordbruket er basert på melkeproduksjon og sauehold, og jordbruksarealet består hovedsakelig av dyrket og udyrket eng. På øyene er fisket, som foregår i nære områder, av stor betydning.

Industrien sysselsetter 14 prosent av kommunens yrkesaktive (2001). Den domineres av metallvareindustri (knivproduksjon) og næringsmiddelindustri (fiskeforedling). Hermetikkfabrikken, som ble drevet i årene 1919–1993, var hjørnesteinsbedrift i bygda. Kommunen har også sommerturisme.

Askvoll er er en svært liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 71 gigawattimer (GWh) per 2016. Det er åtte kraftverk i kommunen, høyeste fallhøyde er 90 meter.

Askvoll har forbindelse med resten av fylket på fylkesvei 57 langs Førdefjorden. Dalsfjordbrua er ei veibru over Dalsfjorden som en del av Dalsfjordsambandet på fylkesvei 609 som åpnet i 2013. Veistandarden er moderat, særlig på øyene. Fra fastlandet er det fergeforbindelse med Atløy på fylkesvei 608, Værlandet og Bulandet. Hurtigbåt til Bergen og Florø.

Askvoll hører til Vest politidistrikt, Fjordane tingrett og Gulating lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet HAFS regionråd sammen med Fjaler, Hyllestad og Solund.

Askvoll kommune tilsvarer soknet Askvoll i Sunnfjord prosti (Bjørgvin bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Askvoll til Sønd- og Nordfjord fogderi i Nordre Bergenhus amt.

Ved Leirvåg på Atløy ligger det eldste kjente helleristningsfeltet på Vestlandet; dessuten Vilnes kirke, en vakker trekirke fra 1600-tallet. I Askvoll sentrum har det ligget prestegard og kirke siden middelalderen; dagens kirke er fra 1863.

Det har tidligere vært gruvedrift på kobber i Grimelid ved munningen av Førdefjorden, driften ble nedlagt i 1915. Ved Stongfjorden lå i perioden 1908–1945 Nordens første aluminiumverk. Fra Rivedal kom Ingolv Arnesson, den første landnåmsmannen som tok varig bosted på Island (874).

Kommunevåpenet (godkjent 1990) har et utskrådd gjennomboret sølvkors mot grønn bakgrunn. Motivet henspiller på Korssundkorset, et steinkors fra tidlig middelalder som det er knyttet et sagn om Hellig Olav til.

Navnet er etter gården Askvoll, norrønt Askvǫllr, og er sammensatt av trenavnet ‘ask‘ og ’voll, gressgrodd slette’.

• Vestland
• Sunnfjord
• Atløy

• Askvoll kommunes nettsider

• Flokenes, Kåre: Stadnamn i Askvoll, 1999.
• Follevåg, Arvid A.: Askvoll : kommunesenteret ved Sunnfjordleia, 2006.
• Loftheim, Abraham & Svein Åge Knudsen: Askvoll bygdebok, 1963-, 3 bind i 4.
• Losnegård, Gaute: Dalsfjordboka : frå Gaularfjellet til Bulandet, 1999.
• Losnegård, Gaute: Havfolk og fjordfolk : allmennsoge for Askvoll, 2009.