prestegårder

Hadsel prestegård i Vesterålen, Nordland, oppført i 1917. Eies av OVF.
Rollag prestegård i Numedal er landets eldste. Deler av bygningen går tilbake til 1630-årene.
.

Artikkelstart

Prestegårder er embetsgårder som ble tillagt prestestillinger, og var en del av prestenes embetsinntekter. Prestegårdene var både embetsbolig og gårdsbruk.

Bakgrunn

I Norden har det vært prestegårder i alle fall siden 1100-tallet. Prestene ser ut til å ha drevet prestegårdene selv, og hadde også åbotsansvar overfor etterfølgeren i embetet. Det kom også tidlig ordninger med menighetenes ansvar for vedlikehold av deler av prestegårdene.

Etter innføringen av reformasjonen på 1500-tallet var prestegårdene fortsatt en viktig del av geistlighetens lønn. Det såkalte prestebordgodset eller mensalgodset, senere også kjent som det benefiserte gods, det vil si jordeiendommene som lå til presteembetene til inntekt for prestene, forble i stor grad intakt.

I protestantisk tid var prestegårdene mer enn tjenesteboliger. De var sted for utfoldelsen av en protestantisk livsstil, som også kom til influere på omgivelsene. Familielivet i prestegårdene ble snart oppfattet som et forbilde for menigheten. Men også på andre samfunnsområder spilte prestegårdene en viktig rolle i lokalsamfunnet. 1700- og første del av 1800-tallet kan karakteriseres som prestegårdenes storhetstid i Norge. I denne perioden var deres betydning i kulturell og samfunnsmessig kontekst særlig tydelig. De ble sentra for lærdom og vitenskap i lokalsamfunnet og bidro til å formidle nye impulser på ulike områder.

Prestegårder i nyere tid

I 1821 ble det benefiserte gods lagt til Opplysningsvesenets fond (OVF) med hjemmel i § 116 i Grunnloven, vedtatt av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 (som § 106). Overskuddet av det benefiserte gods ble sikret for opplysningsformål. For eksempel mottok Universitetet i Oslo tilskudd fra fondet helt til i 1960-årene. Som ledd i presteskapets overgang til det alminnelige lønnsregulativ for statens tjenestemenn i 1955 ble det bestemt at prestegårdene så vidt mulig skulle bortforpaktes. Samtidig fortsatte prestene å bo i presteboligene. Prestegårder som ikke var bortforpaktet, ble drevet for OVFs regning, og inntektene skulle fortrinnsvis benyttes til vedlikehold av driftsbygninger, boliger og liknende. I 1985 åpnet Stortinget adgang til å selge forpaktningsbrukene hvor det lå til rette for det. Per i dag eier OVF i overkant av 300 presteboliger.

I 2015 ble boplikten for prester opphevet. Prestene i Den norske kirke kan fritt velge bosted. Følgelig er det mindre behov for at OVF eier presteboliger, som dermed kan selges på det åpne markedet eller leies ut. Samtidig vil OVF fortsatt opprettholde presteboliger som tjenesteboliger for prester i lokalsamfunn hvor det er vanskelig å rekruttere prest. 100 presteboliger er av så høy kulturhistorisk verdi at de er besluttet ikke solgt. I 2021 vedtok Stortinget at fondets verdier skal deles mellom Den norske kirke og staten.

Prestegårdene har spilt en vesentlig rolle som lokale sentre for kulturell og religiøs virksomhet. De representerer derfor en viktig del av norsk kulturhistorie og framstår som kulturminner av vital betydning. Mange kjente personligheter fra norsk kulturliv gjennom historien har hatt bakgrunn fra en prestegård.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Amundsen, Arne Bugge: ”Poteter og snusfornuft? Opplysningstidens prester og prestegårder." Maihaugen 1999, 52-65.
  • Harbsmeier, Eberhard og Niels Thomsen (red.): Præstegården i Danmark – kultur og teologi. København 2017.
  • Horgen, Jan E.: Norske prestegarder : folk og hus. Oslo 1999.
  • Imsen, Steinar og Harald Winge (red.): Norsk historisk leksikon : kultur og samfunn ca. 1500-ca. 1800. Oslo 1999.
  • Sandvik, Gudmund: Prestegard og prestelønn : studiar kring problemet eigedomsretten til dei norske prestegardane. Oslo 1965.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg