Sukkertareskog
/NIVA.
Lisens: CC BY SA 3.0
Stor sukkertare
Sukkertaren kan bli flere meter lang
Stor sukkertare
Lisens: CC BY NC SA 3.0
Eksperiment med sukkertare
Her settes det ut små sukkertare som forskere skal følge gjennom en vekst- og reproduksjonssyklus
Eksperiment med sukkertare
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Sukkertare er en stor brunalge i ordenen Laminariales. Det er sannsynligvis en av Norges mest kjente makroalger.

Faktaboks

Også kjent som
hesttare, skråme, skraua
Vitenskapelig navn
Saccharina latissima
Beskrevet av
(Linnaeus) C.E.Lane, C.Mayes, Druehl og G.W.Saunders
Rødlistestatus i Norge
LC – Livskraftig

Sukkertare er spiselig og har fått navnet sitt på grunn av innholdet av sukkeret mannitol og aminosyren alanin, som begge smaker søtt. Store mengder glutamat gir dessuten sukkertaren en typisk umami-smak.

Beskrivelse

Sukkertare har en relativt enkel struktur. Det lille festeorganet holder taren fast til underlaget, og den korte, men tynne og bøyelige stilken sørger for at den ikke rives løs av bølgene.

På stilken sitter et båndformet, gulbrunt blad. Bladet er bølget i kantene og kan bli 2–4 meter langt og 10–75 centimeter bredt. Sukkertare varierer mye i utseende, noe som kan henge sammen med voksested.

I vekstsesongen, om vinteren og våren, kan sukkertaren under gunstige forhold vokse 1–5 centimeter hver dag. Om sommeren stanser veksten opp, på grunn av færre tilgjengelige næringsstoffer, mens den om høsten lagrer fotosynteseproduktet mannitol, til bruk i neste vekstperiode. I likhet med trær på land gir dette vekstmønsteret avrundede linjer eller «årringer» i stilken, noe som kan brukes til å bestemme sukkertarens alder. Sukkertare blir vanligvis 2–4 år.

Utbredelse

Sukkertare har en vid utbredelse på den nordlige halvkule. Den finnes langs kysten på begge sider av Atlanterhavet, i Arktis, Beringstredet samt i Stillehavet. I Europa er sukkertaren utbredt fra Portugal nordover til Svalbard og det russiske Arktis.

I Norge vokser vokser arten langs hele kysten – fra de ytterste og mest bølgeutsatte stedene til langt inn i beskyttede fjorder, der vannet er roligere. Sukkertare vokser på fjell, stein og skjell – fra lavvannsmerket og ned til 30 meters dyp – avhengig av lystilgangen. Sukkertare er den eneste taren som forekommer i bukter med sandbunn.

Bestanden av sukkertare har i perioder gått kraftig ned de siste tiårene, og ble vurdert til nær truet NT for Norsk rødliste for arter i 2006. Siden den gang er arten vurdert til livskraftig LC for Norsk rødliste for arter både i 2010, 2015 og 2021. Arten overvåkes av Miljødirektoratet.

Tareskog

Sukkertare er en særlig viktig del av våre kystøkosystemer. Med sin store biomasse leverer taren energi til en rekke marine organismer. I beskyttede kystområder kan sukkertaren, sammen med fingertare, danne store tareskoger. I mer utsatte områder vokser sukkertaren vanligvis mer spredt blant andre tarearter, slik som stortare.

Som andre typer skog danner sukkertareskog leveområder for et mylder av arter, som alger, bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og sjøpattedyr, som finner både fôr og ly. På sukkertarens overflate finnes det dessuten bakterier, marine sopper og andre alger, som for eksempel kiselalger, noe som også bidrar til tareskogenes store biologiske mangfold.

Livssyklus

Sukkertaren har en nokså komplisert livssyklus, med flere ulike stadier. Det stadiet man ser i fjæra, er det som kalles sporofyttstadiet.

Sukkertarens utseende i sporofyttstadiet varierer mye, men kan ikke forveksles med andre arter i norske farvann. Fra et rotlignende, forgrenet festeorgan (hapter) strekker det seg en nokså tynn stilk (stipes) som kan være 10–100 centimeter lang. Stilken går over i en bladaktig del (lamina) som er udelt, båndformet og blir inntil fire meter lang og 10–75 centimeter bred. Midtpartiet er gjerne buklet og randen mer eller mindre kruset. Lamina kan noen ganger være tynt, bredt og sprøtt, og slike former er det vanligst å se på steder med rolig sjø. I mer eksponerte områder har bladet ofte en litt kraftigere konsistens og en smalere form.

Biologi

Vekst

Feltundersøkelse av sukkertare
Her måles sukkertaren for å finne ut hvor fort den vokser. Sukkertare kan vokse så mye som én centimeter i døgnet i vekstsesongen.
Feltundersøkelse av sukkertare
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Sukkertarens festeorgan (hapter), stilk (stipes) og nederste del av bladet (lamina) er flerårig. Fra den nederste delen av lamina (altså overgangen mellom stipes og lamina) produseres det stadig nytt vev. Det betyr at tuppen av sukkertaren er den eldste delen av bladet. Hvor gammel denne delen er avhenger av grad av slitasje på bladet (ofte mindre enn ett år).

Sukkertaren har en markant vekstsyklus, med størst lengdevekst sent på vinteren og utover våren. På sommeren og høsten går overskuddet fra fotosyntesen i større grad til lagring og til produksjon av sporer. Noen ganger kan overgangen mellom disse to periodene sees som en innsnevring av bladet.

Reproduksjon

Ung sukkertare
/NIVA.
Lisens: CC BY SA 3.0

Sporofyttstadiet er det stadiet vi kan se uten mikroskop, og det er den mest langvarige fasen av tarens livssyklus. Sporofytten produserer sporer som lagres i små rom. Selv om disse rommene er veldig små, kan de inneholde ganske mange sporer. Til sammen danner de sammenhengende fertile felt i tarens vev som kan sees som mørke flekker, spesielt om man holder taren opp mot lyset. Slike mørke flekker kalles for sori (entall: sorus), og kan inneholde flere tusen sporer.

Når sporene er ferdig utviklet, slippes de ut i vannmassene, og sukkertaren er nå i det som kalles sporestadiet. Sukkertaresporer har små flageller som gjør dem i stand til å bevege seg. De kan imidlertid ikke bevege seg over særlig store avstander (fordi de er så bitte små), så det er i hovedsak havstrømmer som bidrar til spredningen. Flagellene kommer til sin rett først når taren er i ferd med å bunnslå. Da er det nemlig om å gjøre å finne en liten sprekk å sette seg fast i.

Når sukkertaresporen har festet seg på et egnet sted begynner den å vokse. Sukkertaresporen går da over i sitt kjønnede stadium, gametofyttstadiet. Vi kaller det kjønnet stadium fordi dette er fasen der sukkertaren kan defineres til to kjønn. Begge kjønnene er trådformede, men for å se dem må man ha mikroskop (eller dyrke dem opp over lang tid). Hunngametofytten lager ett eller flere egg som blir sittende fast. Hanngametofytten lager spermatozoider, svømmende gameter, som slippes ut i vannmassene. Egget frigir noen stoffer som kalles feromoner, som spermatozoidene tiltrekkes av. Spermatozoidene svømmer da over til egget, og egget befruktes. Fra hunngametofytten vokser det så opp én eller flere nye sporofytter – altså stadiet vi gjenkjenner som sukkertare.

Bestand og økologi

Bestanden av sukkertare i Norge har i perioder gått kraftig ned, og i 2006 ble arten oppført på den norske rødlista som nær truet» (NT). I 2010 ble den tatt vekk fra rødlista og regnet som «livskraftig» (LC), fordi bestanden er stabil nok til at arten vil overleve i Norge.

Selv om sukkertare ikke står i fare for å dø ut, er bestandsreduksjoner alvorlige der de inntreffer. Sukkertareskog, i likhet med andre former for skog, danner viktige leveområder for et mylder av annet liv. Dersom sukkertareskoger forsvinner i store områder, kan det altså få svært negative konsekvenser for andre marine alger, for bløtdyr, krepsdyr, fisk, fugl og for sjøpattedyr. Tareskoger er med andre ord viktige for opprettholdelsen av et rikt marint biologisk mangfold.

Årsaken til bestandsreduksjonene er sannsynligvis en kombinasjon av klimaendringer, forurensing og arealavrenning, som har ført til endringer i temperaturforhold og lysforhold så vel som i samspill og konkurranse mellom ulike arter.

Sukkertareforekomster i Sør-Norge overvåkes gjennom Miljødirektoratets program «Økosystemovervåking i kystvann» (ØKOKYST). Programmet startet i 2013 og er en videreføring av sukkertareovervåkingen (2010–2012) og kystovervåkingen (1990–2012).

Kommersiell produksjon av sukkertare

Sukkertare kan også spille en viktig økonomisk rolle i framtiden. Norges lange kystlinje har et stort potensial for dyrking av sukkertare. Kommersiell produksjon av sukkertare er helt i startfasen, men allerede brukes mesteparten av biomassen som produseres til matproduksjon.

Sukkertaren inneholder store mengder alginat, som brukes som tilsetningsstoff, fortykningsmiddel, stabilisator og geleringsmiddel. I tillegg inneholder sukkertare en rekke mineraler, fiber og bioaktive stoffer med helsefremmende effekter. Et kort oppkok før bruk kan redusere sukkertarens høye innholdet av jod.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Faktaboks

sukkertare
Saccharina latissima
Tidligere vitenskapelig navn
Laminaria saccharina (Linnaeus) J.V.Lamouroux
Artsdatabanken-ID
107237
GBIF-ID
4377207

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg