vitenskapelige navn (biologi)

Vitenskapelige navn, ofte kalt latinske navn, er navn som brukes i vitenskapen på planter, dyr, sopp og andre organismer, til forskjell fra populærnavn. En art skal kun ha ett vitenskapelig navn, men kan være kjent under flere populærnavn. For eksempel er Tussilago farfara det vitenskapelige navnet på arten vi kjenner under populærnavn som hestehov og leirfivel.

Alle arter som er beskrevet av vitenskapen har navn bestående av to ledd. Systemet tar utgangspunkt i arter og slekter. Først kommer slektsnavnet (med stor forbokstav, som Tussilago), deretter artsnavnet (eller epitetet), dette skal alltid ha liten forbokstav (som farfara).

Etter de to navnene legger man ofte til navnet til den som beskrev arten. Dette navnet kaller vi forfatternavn eller autornavn. I tilfellet Tussilago farfara L. er navnet Carl von Linné forkortet L. Forfattere av plantenavn har en standardisert form eller forkortelse som er registrert i databasen International Plant Names Index (IPNI). Siden et vitenskapelig artsnavn har to ledd kalles systemet også binær nomenklatur.

Systemet ble innført av Carl von Linné. Det er litt forskjellige regler og konvensjoner for navngivning i de ulike organismegruppene. I zoologi kan en art ha samme slektsnavn og artsnavn, for eksempel heter jerv Gulo gulo. Slike dobbeltnavn er ikke tillatt innen botanikk.

Hvis man oppdager at en art har blitt beskrevet to ganger, altså at arten har to vitenskapelige navn, er det alltid det eldste navnet som skal brukes. Tidligere vitenskapelige navn som ikke lenger skal brukes kalles synonymer. I zoologi kalles navnet som skal brukes gyldig navn, og i botanikk kalles det akseptert navn.

Forskjellige organismegrupper har forskjellige starttidspunkt, det vil si at navn publisert før disse tidspunktene ikke regnes med:

• Planter: Species plantarum - 1753 – Linné
• Dyr: Systema naturae – 1758 – Linné
• Moser: Species muscorum – 1801 – Johann Hedwig
• Fossile planter: Flora der Vorwelt – 1820 – Kaspar Sternberg