statsforvaltningen

Statsforvaltningen er det administrative apparatet som under regjeringens ledelse har som oppgave å forberede og iverksette de vedtakene som fattes av Stortinget og regjeringen. Statsforvaltningen er en sentral del av den utøvende makt, slik denne beskrives og avgrenses i Grunnloven – til forskjell fra den lovgivende makt (Stortinget) og den dømmende makt (domstolene).

Statsforvaltningens organer kan inndeles i to hovedgrupper: departementer og direktorater.

Departementenes viktigste oppgaver er å være sekretariater for den politiske ledelsen i departementene – statsrådene. Denne virksomheten forutsettes imidlertid å være basert på normer om politisk nøytralitet og faglig uavhengighet i forhold til den til enhver tid sittende regjering. En slik rolle innebærer at departementene ivaretar en forberedende funksjon gjennom å utrede og vurdere de forslagene – det være seg forslag til lover, budsjetter eller andre saker – som regjeringen ønsker å fremme for behandling og vedtak i Stortinget.

I tillegg – og kanskje vel så viktig – er at departementene har et hovedansvar for iverksettelsen av den politikken som vedtas av Stortinget og regjeringen. Dette gjelder også de vedtakene som forutsettes ivaretatt av lokale myndigheter – det vil si kommuner og fylkeskommuner.

I dag er det 15 ulike departementer, ledet av 19 statsråder. I tillegg kommer statsministerens kontor – SMK. Både antall departementer og antall statsråder (eller ministre) kan imidlertid endre seg, og formelt er det Kongen – men reelt statsministeren – som avgjør departementsinndelingen og antall statsråder. I grunnlovens § 12 fastlegges det imidlertid en nedre grense for hvor mange statsråder Kongens råd (det vil si regjeringen) skal ha, der det heter at den skal bestå av «en statsminister og i det minste syv andre medlemmer».

Antall ansatte i departementene var i 2015 om lag 4 500. Ser man dette antallet i forhold til et statsbudsjett som ligger klart over 1500 milliarder kroner, må størrelsen på denne delen av statsforvaltningen betegnes som meget moderat; i gjennomsnitt «forvalter» hver ansatt vel 330 millioner kroner. Alle departementer befinner seg i Oslo.

Den største delen av den sentrale statsforvaltningen finner man utenfor departementene – i direktoratene og i diverse statlige tilsynsorganer. Dette er administrative organer som er underordnet de ulike departementer, men som har en sterkere oppgavespesialisering enn det som kjennetegner departementenes virksomhet. Og mens de ansatte i departementene kan karakteriseres som administrative generalister – med utdanningsbakgrunn i hovedsak i jus, økonomi og statsvitenskap – har saksbehandlerne i direktoratene stor faglig bredde. Her finner man blant annet farmasøyter, leger, veterinærer, agronomer, arkitekter, psykologer, ingeniører, teologer, biologer – i tillegg til generalistutdanningene nevnt over.

Direktoratene ble opprettet for å avlaste departementene, men har i dag et hovedansvar for iverksetting av statens politikk – i tillegg til å utøve tilsyn og kontroll med statlig finansiert virksomhet som skjer i andre offentlige og private organisasjoner. Noen direktorater har ansvaret for den direkte tjenesteytingen til befolkningen, slik som NAV og Husbanken. Direktoratenes rolle som tjenesteytere innebærer også at flere direktorater har distriktsavdelinger. Dette gjelder blant annet NAV og politiet. Andre direktorater driver utelukkende med tilsyns- og kontrollvirksomhet, slik som Datatilsynet og Finanstilsynet. I andre tilfeller, slik som for Folkehelseinstituttet, er oppgavene av mer blandet karakter. I tillegg til sine primæroppgaver bidrar direktoratene også med ekspertråd i departementenes arbeid med utforming av nye politiske tiltak, men dette er ingen primæroppgave. Ikke minst er avstanden til de sentrale politiske myndigheter markert ved at flere tilsyn og direktorater er lokalisert til andre deler av landet enn til Oslo-regionen.

Historisk er det fylkesmannsembetet som har vært bindeleddet mellom den sentrale statsforvaltning og lokale statlige og kommunale forvaltningsorganer. Gjennom sin mer enn 1000-årige eksistens har fylkesmannen – eller amtsmannen – vært kongens og de sentrale myndigheters representant i de ulike norske fylker, og vil fortsatt etter regionreformen ivareta denne viktige funksjonen som en del av den samlede statsforvaltningen.

I dag har Norge 68 direktorater og tilsynsorganer – noe som er klart lavere enn det antall man hadde i «toppåret» 1992 da tallet lå på 81. Samtidig har det vært en klar vekst i antall tilsatte i direktoratene. Mellom 2003 og 2013 økte antall årsverk med 23 prosent, og i dag ligger antall ansatte på om lag 14 000. Den reduksjonen som har skjedd i antall direktorater og statlige tilsynsorganer siden tidlig på 1990-tallet har i hovedsak vært begrunnet i et ønske om å skille sterkere mellom statlig myndighetsutøvelse og statlig tjenesteyting og forretningsdrift. Dette har ført til at institusjoner som NRK, Telenor og NSB er blitt fristilt fra den statlige forvaltningen som selvstendig organisasjoner – men fortsatt eiet av staten. Dette gjelder også helseforetakene.

• forvaltning
• maktfordelingsprinsippet
• Norges politiske system