sgraffito - fasadeutsmykning

Sgraffito - fasadeutsmykning, detalj fra Palazzo dei Cavalieri, Pisa, bygning og utsmykning (stjernetegn og allegorier) utført etter tegninger av Giorgio Vasari, 1562-1566.

.
Lisens: CC BY SA 3.0
Sgraffito - fasadeutsmykning, detalj fra Thaveniuska huset, Strandvägen 19-21, Stockholm, tegnet av Isak Gustaf Clason, bygget 1884-1885, utsmykning (lekende putti) tegnet av Julius Kronberg.
.
Lisens: CC BY SA 3.0
Fasader dekket med sgraffito - fasadeutsmykning, Pyrgi, Chios.
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Breznice slott, Böhmen; detalj viser ornamenter utført i sgraffito-teknikk.

.
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Sgraffito er dekorativ utsmykning på en husfasade. Sgraffito blir regnet som en form for freskomaleri.

Faktaboks

Etymologi
av italiensk: sgraffiare = ‘skrape vekk’

Teknikk og verktøy

Sgraffito blir utført med en teknikk med samme navn. Det blir risset og skrapt i overflatens puss med forskjellige redskaper slik at det underliggende laget med puss i en kontrasterende farge trer frem. Sgraffito består i hovedsak av to farger (mørk og lys). Men differensiering av hovedfargene åpner muligheter for detaljerte mønstre og figurer.

Detaljert fremgangsmåte

Murveggen som skal utsmykkes, blir først dekket med et lag murpuss som jevner ut overflaten.

Når murpussen har tørket, legges et tynt lag mørtel som inneholder kalk og sand. Tradisjonelt farges mørtelen ved å tilsette mørke pigmenter, for eksempel kjønrøk, trekull eller umbra. På 1800-tallet anvendte man dessuten jernoksidfarger og manganoksider.

På dette laget strykes det et par ganger over med kalk eller kalkmelk, som kan være tilsatt pulverisert travertin og sand.

Man kan deretter tegne direkte på veggen med et skarpt redskap (stylus). Alternativt kan man bruke kartonger som mal og tegne opp omrisset av disse.

Ved å skrape bort det øverste lyse laget puss i de markerte partiene fremkommer ornamentale eller figurative motiver.

Historikk

Som utsmykning av fasader har sgraffito sitt historiske utgangspunkt i Italia. I løpet av renessansen ble flere bygninger i Roma og Firenze smykket med sgraffito. Frem til midten av 1500-tallet foretrakk man geometriske og ornamentale mønstre, men etter omkring 1550 finnes flere eksempler på figurative utsmykninger.

I boken om italienske kunstnere og arkitekter inkluderer Giorgio Vasari en detaljert omtale av sgraffito (annen utgave 1568). En av fasadene til Palazzo dei Cavalieri i Pisa ble utsmykket med sgraffito etter Vasaris tegninger (1562-1566).

I løpet av 1500-tallet spredte skikken med å utsmykke ytterveggene av bygninger med sgraffito seg nordover. Mønstre og ornamenter av italiensk opprinnelse, ble blandet med lokale tradisjoner. Dessuten kombinerte man tofarget sgraffito med flerfarget freskomaleri. Det vanligste er likevel veggmalerier som består av friser og rustika-imitasjoner. Varianter av slike fasadeutsmykninger finner man eksemplifisert i Niederösterreich, Engadin, Böhmen, Bayern og enkelte sydlige deler av Polen (Legnica og andre steder).

På 1800-tallet tok den tyske arkitekten Gottfried Semper initiativ til å fornye sgraffito som fasadeutsmykning. Sgraffito som fasadeutsmykning er praktisert både i Danmark, Sverige og Norge. På Trøndelag Teater ble det i 1890-årene utført utvendige dekorasjoner i sgraffito.

På den greske øya Chios har en hel by, Pyrgi, fasadedeutsmykninger i sgraffito.

Sgraffito – dekor

Betegnelsen sgraffito blir også brukt om dekorativ utsmykning av en keramisk gjenstand.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Pulsson, Gregor et al. (1939). Mureri. Stockholm: Lindfors
  • Vasari, Giorgio (2006). The Lives of the most excellent Painters, Sculptors, and Architects. New York: Modern Library

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg