fastelavn

Fastelavn eller fastelaven kommer av nedertysk vastel-avent, som betyr «aftenen før fasten». Opprinnelig betegnet altså fastelavn kvelden før askeonsdag, som innledet den 40 dager langfasten i forkant av påsken. Etter hvert ble fastelavn en betegnelse for en periode på tre festdager som innledet fasten, nemlig fastelavnssøndag, blåmandag og feitetirsdag.

I den norske kirkes katolske periode (før 1537) var det mange leveregler og skikker knyttet til fastelavn og langfasten. Selv om fasten formelt ble avskaffet ved reformasjonen, eksisterer fortsatt en del benevnelser og skikker med tilknytning til fastelavn. Levende tradisjoner går på servering av visse matretter som fastelavnsboller og feitetirsdagsmat. Norske Kvinners Sanitetsforening har siden 1946 solgt fastelavnsris til inntekt for gode formål. Bjørkeriset har lange historiske tradisjoner som trolig går tilbake til en hedensk fruktbarhetskultus.

Da kristendommen kom til Norge, var det for lengst bestemt at alle (med noen unntak) skulle faste i 40 dager i forkant av påsken. Første påskedag var første søndag etter fullmåne etter vårjevndøgn. Starten på fasten fant man ved å telle seg 40 dager tilbake uten å ta med søndagene (som ikke var fastedager). Da kom man frem til datoen for askeonsdag og fastelavnsdagene i forkant av fasten.

Ettersom fasten før påske var både lang og streng (seksuell avholdenhet hørte også med), følte nok folk flest et visst behov for å slå seg løs før alvoret begynte. Fra mange land hører vi om forskjellige leker, spill og opptog som fant sted på denne tiden. Karneval var en del av festlighetene noen steder. Selve ordet karneval kommer visstnok fra det latinske carne vale som betyr «farvel kjøtt». I fasten var det forbudt å spise kjøttmat.

For Norges del ser det ut til at festlighetene i forbindelse med fastelavn stort sett begrenset seg til de største byene, og da særlig Bergen. Det såkalte brixespillet eksisterte her fortsatt på 1630-tallet. Unge svenner ble ført omkring i byen i fastelavnsuken og riset foran mesterens hus. Det ser ut til at det var vanlig at håndverkerne kom sammen til drikking og narrespill. Kirken forsøkte å avskaffe skikker som hadde rot i katolisismen. I 1837 fortelles det at fastelavnsmandag fra gammelt av var en festdag for Bergens borgere, da man moret seg med å slå langball. Nå var det bare småbarn som holdt fast på skikken.

Fastelavnsriset kan kanskje ha sammenheng med at man skulle føle en viss smerte i solidaritet med Jesus som fastet 40 dager i ødemarken. Nå var det også en eldgammel hedensk tradisjon som gikk ut på at fruktbarheten kunne vekkes til live ved rising. Fastelavnsrising var enkelte steder en levende skikk langt ut på 1800-tallet. Det gjaldt å stå tidlig opp slik at man kunne gi foreldre eller venner ris på sengen. Noe dypere innhold enn morskap hadde ikke denne risingen.

Heitevegger var betegnelsen på spesielle fastelavnsboller som i Bergen ble servert varme med smeltet smør og sukret melk. I Nord-Norge ble fastelavnsmandag kalt heiteveggmandag, selv om det ble servert annen mat enn boller. På bygdene ble det neppe bakt fastelavnsboller før man fikk komfyrer omkring 1900.

Mandagen i fastelavnsperioden skulle kosten gjerne være knapp og mager. Folk skulle opparbeide matlyst til dagen etter, da man i katolsk tid fikk det siste måltidet med kjøtt og flesk på lange tider. Dagen kunne betegnes som «sillmånda’n» i Sparbu, «kørvmandag» i Eidskog og «svartemandag» i Setskog. Blåmandag kunne også brukes mer generelt om denne dagen med magert kosthold, men opprinnelsen til dette uttrykket er nok en annen. De katolske prestene begynte fasten allerede mandag, og markerte det ved å legge en blå duk på alteret. Vår overførte betydning av blåmandag kommer visstnok av at tjenerne i Tyskland fikk fri denne dagen for å komme seg etter søndagens karnevalsløyer.

Feitetirsdagen var dagen da man spiste mye god mat. Navnet på dagen kunne variere etter hva som ble spist i ulike deler av landet. I indre bygder på Vestlandet og i Trøndelag og videre nordover het det feitetirsdag, I Akershus og Østfold var det flesketirsdag. I Hardanger kunne førsteleddet være smør eller hvite; det siste viste til at man mesket seg med brød i melk og hvitt brød. Hovedmåltidet var middagen, som gjerne bestod av kjøtt, flesk, kjøttmølje og rømmegrøt. På Vestlandet var smalahove en yndet kost. Dagen ble også kalt sprengetardagen. I Grong i Trøndelag het det at det skulle være «sju matmål og kjøtt og flesk til flere mål».

Også i andre land ble det spist godt på feitetirsdagen. På fransk kalles dagen Mardi Gras og på engelsk Fat Tuesday eller Pancake Tuesday.

  • Ørnulf Hodne, Påske. Tradisjoner omkring en høytid. Oslo 1988.
  • Troels Frederik Troels-Lund, Daglig liv i Norden i det sekstende århundre 1–14. Norsk utgave ved Haakon Shetelig, 4 bind. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1939–1941.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

28. februar 2014 skrev Sverre Olav Lundal

Sitat frå artikkelen: "Etter at Norge ble et protestanitisk land fikk feiringen et mer folkelig preg, og ble knyttet til karnevalsfeiringen i Skandinavia". Desse tradisjonane har eg ikkje høyrt om. Kva kjelder byggjer opplysningen på?

3. mars 2014 svarte Ida Jackson

Hei Sverre! Vi tar ut formuleringen til vi finner en god kilde på dette. Ina Louise Stovner vil oppdatere artikkelen etterhvert med mer informasjon.

Alt godt
Ida Jackson

18. februar 2015 skrev Joakim G

Hvor har dere "fastelaven"(og ikke "fastelavn") fra? Det står ikke "eller fastelaven" i ordbøker.

26. februar 2015 svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Joakim. Takk for innspill. Det er blitt vanlig å si og skrive fastelaven nå, og leksikonet vil gjerne reflektere dette. En annen viktig grunn til å ha med flere skrivemåter er for at folk skal kunne finne artikkelen når de søker, og mange søker etter fastelaven. En tredje grunn kunne være at ordbøkene tillater nye skrivemåter etterhvert som de blir vanlige nok, så herved har de fått et nytt argument for å tillate fastelaven. For det er jo lettere å uttale og skrive ordet når man fuger inn en "e", spesielt ved sammensatte ord som fastelavnsboller hvor det kommer fire konsonanter på rad. Om dette også kan bidra til å fremme fastelavensbollespisingens glede er usikkert, men det ville definitivt være en hyggelig bonus. Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.