Utlendingsloven regulerer utlendingers innreise til Norge og deres opphold. Loven inneholder blant annet regler om visum, asyl, oppholdstillatelse og nektelse eller opphør av adgangen til å oppholde seg i Norge, som bortvisning og utvisning av utlendinger. Det er også regler om organisering av utlendingsmyndighetene – Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda – i loven, samt særskilte saksbehandlingsregler for fremsettelse av søknader og klageadgang som utfyller de alminnelige forvaltningsrettslige reglene som følger av blant annet forvaltningsloven og ulovfestede forvaltningsrettslige grunnprinsipper.

Utlendingsloven av 15. mai 2008 nr. 35 trådte i kraft 1. januar 2010 og erstattet da utlendingsloven av 1988.

Det er vedtatt en forskrift (utlendingsforskriften) med hjemmel i lovens § 126 som utfyller lovens materielle og prosessuelle regler.

Forholdet mellom utlendingsloven og internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert, er nærmere regulert i lovens § 3 der det fremgår at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.

Dette følger for så vidt allerede av menneskerettsloven så langt gjelder internasjonale menneskerettigheter som er omfattet av denne (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, Barnekonvensjonen mv.) og EØS-loven så langt gjelder Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS). Reglene om flyktningers rettsstilling som er nærmere regulert i Flyktningekonvensjonen, har forrang med hjemmel i lovens § 3 når disse har til formål å styrke individets stilling.

Det følger av lovens § 1 at loven har to hovedformål – å ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, oppholder seg her eller som søker om tillatelser etter loven, og å gi grunnlag for regulering og kontroll med innvandringen.

Disse to hovedformål er i noen tilfeller innbyrdes motstridende noe som har gitt seg utslag i at det i vid utstrekning er overlatt til forvaltningens frie skjønn å finne løsninger i konkrete enkeltsaker. Det er videre overlatt til departementet å utfylle loven gjennom utlendingsforskriften. Loven er en rammelov som i stor utstrekning har delegert kompetanse til forvaltningen til å gi generelle regler på utlendingsområdet.

På den annen side er det opprettet et frittstående uavhengig klageorgan – Utlendingsnemnda – som ikke kan instrueres i enkeltsaker, jf. lovens § 76 annet ledd. Dette skal styrke den enkeltes rettssikkerhet ved at enkeltvedtak fattes uavhengig av politiske føringer. Ved lovendring vedtatt i Stortinget 16. november 2015 opphevet man departementets begrensninger i instruksjonsadgangen overfor Utlendingsnemnda. Departementet har nå tilsvarende instruksjonsmyndighet overfor nemnda som overfor utlendingsdirektoratet, noe som betyr at klageinstansen nå kan instrueres om lovtolkningen, skjønnsutøvelsen og prioriteringen av saker. Formålet med endringen er blant annet å sikre lik praksis i forvaltningen. 

Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn kan begrensningene i instruksjonsadgangen tilsidesettes, jf. lovens § 76 tredje ledd. Det er også gitt videre adgang til å nekte eller innvilge tillatelser etter loven, samt å sette vilkår eller begrensninger, dersom sådanne hensyn nødvendiggjør dette, jf. lovens § 7. I krig eller under særlige forhold ellers er det hjemmel for Kongen i § 7 siste ledd, samt i beredskapslovgivningen, til å fastsette ytterligere begrensninger og vilkår – blant annet meldeplikt for utlendinger.     

Regjeringen oppnevnte i 2001 et lovutvalg for å utrede og fremme forslag til ny utlendingslov. Lovutvalget fremla innstilling (NOU 2004:20) i oktober 2004. Det er i begrenset grad foreslått materielle endringer, men lovbestemmelsene er søkt gjort mer detaljerte enn i 1988-loven. Loven skulle opprinnelig vært lagt frem våren 2006, men ble først fremlagt i februar 2007 i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007).

Lovutvalget foreslo blant annet å endre reglene for gjenforening for å hindre tvangsekteskap. Ett forslag var å innføre en aldersgrense på 21 år for personer som ønsker familiegjenforening med ektefellen som bor i utlandet. Et annet var at den som søker om familiegjenforening i Norge, skal inn til intervju med norske myndigheter i Norge før tillatelse til familiegjenforening gis. Flertallet ønsket også å videreføre dagens regel om at en utlending må oppholde seg tre år i Norge før permanent bosettingstillatelse blir gitt. Mindretallet ville heve grensen til fem.

Loven inneholder regler i kapittel 4 og 9 om beskyttelse for personer som frykter forfølgelse eller av andre grunner er vernet mot utsendelse (non refoulement). Reglene om beskyttelse utvider flyktningebegrepet i forhold til hva som fulgte av den tidligere utlendingsloven slik at flere kan få status som flyktning enn etter den tidligere loven.

Reglene kan ikke tilsidesettes av nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. En flyktning som er i riket eller på norsk grense har som hovedregel etter søknad rett til fristed (asyl). Innvilgelse av asyl gir utlendingen oppholdstillatelse. Se flyktning og non refoulement.

En utlending som ikke er nordisk borger og som ønsker å oppholde seg i riket utover tre måneder må søke om oppholdstillatelse fra sitt hjemland. Oppholdstillatelsen gir blant annet adgang til å arbeide. For å få innvilget oppholdstillatelse stilles det som hovedregel krav om at blant annet underhold og bolig må være sikret. Første gangs tillatelse gis i alminnelighet i minst ett år, men inntil tre år. Har man hatt sammenhengende oppholdstillatelser uten begrensninger de siste tre årene kan man søke om permanent oppholdstillatelse. Se oppholdstillatelse, underholdskrav og permanent oppholdstillatelse.

Utlendinger fra EØS-land kan oppholde seg i riket uten tillatelse i inntil tre måneder. Deretter kan de søke om oppholdstillatelse etter innreise, og har når visse betingelser er tilfredsstilt rett til tidsubegrenset oppholdstillatelse. Se EØS-borgere.

Enhver utlending som kommer til Norge må som hovedregel ha pass eller annet legitimasjonsdokument dersom annet ikke er bestemt. Schengenavtalen har skapt et stort europeisk passfritt område, men det er passkontroll ved innreise til Schengenområdet. Ved passering av landegrenser i Schengenområdet er det formelt sett ikke passkontroll, men man må til enhver tid ha gyldig identifikasjonsdokument. For mange vil dette i realiteten være et pass. Som hovedregel gjelder at utlendinger må ha visum for å få adgang til riket, men det er unntak blant annet for borgere av nordiske land og land som Norge har visumfrihetsavtale med. Se pass og visum.

For nordiske borgere er det pass- og visumfrihet. Dette følger av den nordiske passkontrolloverenskomsten av 12. juli 1957 som er ratifisert som norsk lov. Det er også enkelte andre unntak fra lovens hovedregler. De kan eksempelvis ta arbeid i riket uten særskilt tillatelse. Se nordiske borgere og Den nordiske passkontrolloverenskomsten.

For norske og russiske statsborgere i grenseområdene mellom Norge og Russland er det inngått en avtale 2. november 2010 om innføring av grenseboerbevis for å forenkle muligheten for gjensidige reiser mellom Norge og Russland. Se grenseboere.

Den praktiske håndheving av utlendingsloven med forskrifter hører under Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, politiet og utenriksstasjonene. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig fagdepartement. Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages til Utlendingsdirektoratet, mens dette organs vedtak kan påklages til Utlendingsnemnda.

Vevstad, Vigdis m.fl., red.: Utlendingsloven - kommentarutgave, 2010, isbn 9788215016313, Finn boken

Dybvik Øyen, Øyvind m.fl., red.: Lærebok i utlendingsrett, 2012, isbn 9788215020433, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.