utlendingsloven

I lovens § 3 står det at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling.

Dette følger for så vidt allerede av menneskerettsloven så langt gjelder internasjonale menneskerettigheter som er omfattet av denne (Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, Barnekonvensjonen med videre) og EØS-loven så langt gjelder Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS). Reglene om flyktningers rettsstilling som er nærmere regulert i flyktningekonvensjonen, har forrang med hjemmel i lovens § 3 når disse har til formål å styrke individets stilling.

Det følger av lovens § 1 at loven har to hovedformål: å ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, oppholder seg her eller som søker om tillatelser etter loven, og å gi grunnlag for regulering og kontroll med innvandringen.

Disse to hovedformålene er i noen tilfeller innbyrdes motstridende, noe som har ført til at det i vid utstrekning er overlatt til forvaltningens frie skjønn å finne løsninger i konkrete enkeltsaker. Det er videre overlatt til departementet å utfylle loven gjennom utlendingsforskriften. Loven er en rammelov som i stor utstrekning har delegert kompetanse til forvaltningen til å gi generelle regler på utlendingsområdet.

På den annen side er det opprettet et frittstående uavhengig klageorgan – Utlendingsnemnda – som departementet ikke kan instruere i enkeltsaker. Departementet kan heller ikke instruere Utlendingsnemnda om lovtolkning eller skjønnsutøvelse generelt, men kan instruere om prioriteringen av saker.

Loven inneholder regler i kapittel 4 og 9 om beskyttelse for personer som frykter forfølgelse eller av andre grunner er vernet mot utsendelse (non refoulement). Reglene om beskyttelse utvider flyktningebegrepet i forhold til hva som fulgte av den tidligere utlendingsloven slik at flere kan få status som flyktning enn etter den tidligere loven.

Reglene kan ikke tilsidesettes av nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. En flyktning som er i riket eller på norsk grense har som hovedregel etter søknad rett til fristed (asyl). Innvilgelse av asyl gir utlendingen oppholdstillatelse.

• Les mer om flyktning og non refoulement.

En utlending som ikke er nordisk borger, og som ønsker å oppholde seg i Norge utover tre måneder, må søke om oppholdstillatelse fra sitt hjemland. Oppholdstillatelsen gir blant annet adgang til å arbeide. For å få innvilget oppholdstillatelse, stilles det som hovedregel krav om at blant annet underhold (det som er nødvendig for å leve, som mat og klær) og bolig må være sikret. Første gangs tillatelse gis i alminnelighet i minst ett år, men inntil tre år. Har man hatt sammenhengende oppholdstillatelser uten begrensninger de siste tre årene, kan man søke om permanent oppholdstillatelse.

• Les mer om oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse.

Utlendinger fra EØS-land kan oppholde seg i riket uten tillatelse i inntil tre måneder. Deretter kan de søke om oppholdstillatelse etter innreise, og har rett til tidsubegrenset oppholdstillatelse når visse betingelser er tilfredsstilt.

• Les mer om EØS-borgere.

Enhver utlending som kommer til Norge, må som hovedregel ha pass eller annet legitimasjonsdokument dersom annet ikke er bestemt. Schengenavtalen har skapt et stort europeisk passfritt område, men det er passkontroll ved innreise til Schengenområdet. Ved passering av landegrenser i Schengenområdet er det formelt sett ikke passkontroll, men man må til enhver tid ha gyldig identifikasjonsdokument. For mange vil dette i realiteten være et pass. Som hovedregel gjelder at utlendinger må ha visum for å få adgang til riket, men det er unntak blant annet for borgere av nordiske land og land som Norge har visumfrihetsavtale med.

For nordiske borgere er det pass- og visumfrihet. Dette følger av den nordiske passkontrolloverenskomsten av 12. juli 1957 som er ratifisert som norsk lov. Nordiske borgere får også enkelte andre unntak fra lovens hovedregler. De kan eksempelvis ta arbeid i riket uten særskilt tillatelse.

• Les mer om pass og visum.

For norske og russiske statsborgere i grenseområdene mellom Norge og Russland ble det inngått en avtale 2. november 2010 om innføring av grenseboerbevis for å forenkle muligheten for gjensidige reiser mellom Norge og Russland.

• Les mer om grenseboere.

Den praktiske håndhevingen av utlendingsloven med forskrifter hører under Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda, politiet og utenriksstasjonene. Justis- og beredskapsdepartementet er ansvarlig fagdepartement. Vedtak truffet av politiet eller utenriksstasjon kan påklages til Utlendingsdirektoratet, mens Utlendingsdirektoratets vedtak kan påklages til Utlendingsnemnda.

Regjeringen oppnevnte i 2001 et lovutvalg for å utrede og fremme forslag til ny utlendingslov. Lovutvalget fremla innstilling (NOU 2004:20) i oktober 2004. Det ble i begrenset grad foreslått materielle endringer, men lovbestemmelsene ble søkt gjort mer detaljerte enn i 1988-loven. Loven skulle opprinnelig vært lagt frem våren 2006, men ble først fremlagt i februar 2007 i Ot.prp. nr. 75 (2006–2007).

Utvalget som forberedte loven fikk i mandat å utrede forholdet mellom oppholdstillatelse på humanitært grunnlag og asyl. Tidligere var mange som reelt sett var å betrakte som flyktninger kun gitt humanitær oppholdstillatelse. Med den nye loven ble flyktningebegrepet utvidet til også å omfatte personer som risikerte dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling ved retur. Dette følger av § 28 første ledd bokstav b) i dagens lov. Dette er personer som omfattes av non refoulement-regelen i flyktningekonvensjonen artikkel 33 og lovens kapittel 9, og er uansett vernet mot utsendelse fra riket. Med denne bakgrunnen innførte loven det nye begrepet «beskyttelse», som omfatter flere enn det tidligere begrepet «asyl».

Andre viktige årsaker til at det vokste frem et behov for en lovrevisjon var behovet for smidigere og enklere regler for å rekruttere arbeidskraft fra utlandet innen spesielt industri og oljebransjen – også fra andre land enn EØS. Videre medførte internasjonal rettsutvikling et behov for å avstemme utlendingsloven med internasjonale konvensjoner som barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og konvensjonen mot menneskehandel og menneskesmugling. EUs utvidelse og utviklingen av Schengen-samarbeidet medførte også behov for revisjon.

Lovutvalget foreslo blant annet å endre reglene for gjenforening for å hindre tvangsekteskap. Ett forslag var å innføre en aldersgrense på 21 år for personer som ønsker familiegjenforening med ektefellen som bor i utlandet. Et annet var at den som søker om familiegjenforening i Norge, skal inn til intervju med norske myndigheter i Norge før tillatelse til familiegjenforening gis. Flertallet ønsket også å videreføre dagens regel om at en utlending må oppholde seg tre år i Norge før permanent bosettingstillatelse blir gitt. Mindretallet ville heve grensen til fem år.

Gjennom de senere årene er det vedtatt en rekke lovendringer med det formål å stramme inn på mulighetene for å få opphold i Norge. Disse endringene har blitt vedtatt som følge av at det politiske flertallet har vært av den oppfatning at for mange har kommet til Norge tidligere. I 2016 ble det eksempelvis vedtatt en ny lovbestemmelse som § 41 a med et krav om at man som hovedregel måtte være over 24 år for å søke familieetablering.

1. mai 2022 trådte grenseloven i kraft. Med denne loven ble tidligere bestemmelser i utlendingsloven §§ 14 og 15 om grensekontroll opphevet og overført til grenseloven.