Dublin III-forordningen av 26. juni 2013 er en avtale mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge som bestemmer hvilket av disse landene som har ansvaret for å behandle søknaden om beskyttelse. Norge deltar i Dublin-samarbeidet i henhold til utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b).

Av totalt 10 056 asylsøknader i 2014 ble 1 922 returnert til andre Dublin-medlemsstater med hjemmel i Dublin-regelverket. Til sammenligning ble det samme år returnert 392 søkere etter første asyllandregelen – som regel til trygge tredjeland utenfor EU som USA og Canada. 

Dublin-samarbeidet innebærer som hovedregel at en søknad om asyl kan nektes realitetsbehandlet i Norge dersom asylsøkeren kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet. 

En søknad blir som hovedregel avvist i Norge dersom søkeren har visum eller oppholdstillatelse i et annet land, opphold i et annet land eller har søkt beskyttelse i et annet land.

Enslige mindreårige asylsøkere blir kun overført til andre land hvis de har familie i et annet europeisk land og/eller søknaden allerede har blitt behandlet der.

Asylsøkeren får søknaden sin behandlet i kun ett av landene som deltar i samarbeidet. Alle landene som deltar i samarbeidet, forplikter seg til å overholde Flyktningekonvensjonens regler om å gi beskyttelse til forfulgte og ikke sende tilbake personer til land eller områder der de risikerer å bli utsatt for forfølgelse. Videre forplikter de seg til å behandle asylsøkere humant og sikre deres juridiske rettigheter til blant annet å klage over avslag på søknaden.

Hvis søkeren flytter mellom land, skal han eller hun sendes tilbake til det landet som allerede har behandlet søknaden eller som skal ha ansvar for å behandle søknaden. Det følger av den såkalte første asyllandregelen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.