Zülfü Livaneli, fullt navn Ömer Zülfü Livanelioğlu, er en kjent og allsidig tyrkisk kunstner med et sterkt samfunnsengasjement. Han er mest berømt som komponist og forfatter, men er også sanger, sazspiller, filmreggisør og politiker. Siden 1989 har han skrevet artikler for tyrkiske aviser. På 2000-tallet har han hatt en fast spalte i dagsavisen Vatan 'Fedrelandet'.

Livanelis musikk er populærmusikk som springer ut fra møtet mellom tyrkisk folkemusikk og klassisk vestlig musikk. Produksjonen spenner fra visesang enkelt tonesatt med tradisjonelle tyrkiske strengeinstrument og trommer til symfoniske verk. I komposisjonene hans bidrar ofte mange instrumenter sammen. Ofte brukes gitar, piano, trommesett, strykeinstrumenter og klassiske tyrkiske strengeinstrumenter, blåseinstrumenter, solosang og kor.

Livaneli har produsert musikken til flere filmer, både egenregisserte og filmer i andres regi. Den første filmen med Livanelis musikk er Otobüs 'Bussen' fra 1974, regissert av Tunç Okan. Den mest kjente av filmene er Yol ‘Veien’ fra 1982, regissert av Yılmaz Güney. Livaneli har også komponert den prisbelønte musikken til filmen Mutluluk 'Lykken' fra 2007, som er basert på hans egen roman med samme navn og regissert av Abdullah Oğuz.

Livaneli har skrevet scenariet til og regissert fire filmer, Yer Demir Gök Bakır 'Jord av jern, himmel av kobber' er basert på Yaşar Kemals roman med samme tittel. Med Sis 'Tåke' vant Livanel i 1989 European film awards pris i kategorien Årets unge europeiske film. I Şahmaran ’Slangenes prinsesse’ spilles hovedrollen av Türkan Şoray, en av Tyrkias mest kjente skuespillerinner. I filmen Veda 'Farvel' fra 2010 blir landsfaderen Mustafa Kemal Atatürks liv skildret med tilbakeblikk fra Atatürks dødsleie, der han sammen med sin nære venn Salih Bozok minnes livet. Ikke minst dveler filmen ved Atatürks vei fra militær leder under første verdenskrig til president, og ved kvinneaffærene etter krigen.

Som skjønnlitterær forfatter debuterte Livaneli i 1978 med novellesamlingen Et barn på Arafat-fjellet, men det er romanene han har skrevet utover 2000-tallet som har gjort ham til en av Tyrkias mestselgende forfattere. Han har skrevet sju romaner, to essayistiske satirer, en selvbiografi og bøker der han deler sine betraktninger over kunsten og sosialismen. Romanen En katt, en mann, en død handler om en tyrkisk mann i Sverige, og bygger mye på Livanelis egne erfaringer som flyktning. Sentralt i Lykken i livet står fortellingen om et æresdrap.

Etter den militære intervensjonen 12. Mars 1971 ble Livaneli holdt i militærarrest i tre måneder før han flyktet til Sverige, der han fikk asyl. Etter noen år i Stockholm flyttet han til Paris, deretter til Athen. I 1984 flyttet han tilbake til Tyrkia. I 1986 grunnla han sammen med komponisten Mikis Theodorakis en gresk-tyrkisk vennskapskomité. I 1995 ble Livaneli Unesco-ambassadør. I 2002 ble han valgt inn i det tyrkiske parlamentet som Istanbul-representant for Det republikanske folkepartiet. Han figurerte en tid som mulig kandidat til ledervervet i partiet. Det vakte derfor stor oppsikt da han i februar 2005 meldte seg ut av partiet. Livaneli uttalte at han mente partiledelsen hadde fjernet seg fra grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürks reformlinje, og at partiet hadde utviklet en antidemokratisk og oligarkisk struktur, og dette var begrunnelsen for at han meldte seg ut av partiet.

  • årets plate i Hellas, 1982: Farandouri sings Livaneli songs.
  • vesttyske anmelderes pris for årets plate, 1983: Farandouri sings Livaneli songs.
  • den nederlandske Edison-prisen i 1983 for Farandouri sings Livaneli songs.
  • den italienske Luigi Tenco-prisen for beste sangtekster, 1999.
  • Theodorakis musikkpris, 2006.
  • den italienske Zecchino D’Argento-prisen for beste utenlandske sanger under Zecchino D’Oro-konkurransen i 2006.
  • OCIC-prisen for beste utenlandske film på Den internasjonale filmfestivalen i San Sebastián i 1987, for Jord av jern, himmel av kobber.
  • Gullpalmen for beste regi på Middelhavsfilmfestivalen i Valencia i 1989 for Tåke.
  • Gullantigonen på Middelhavsfilmfestivalen i Montpellier i 1989 for Tåke.
  • Gullappelsinen for nest beste film på den tyrkiske Filmfestivalen i Antalya i 1989 for Tåke.
  • Filmfestivalen i Antalyas ærespris i 2000.
  • fire forskjellige tyrkiske priser for beste filmmusikk i 2007 og 2008, for Lykken.
  • Balkan-prisen i 1997 for romanen Evnukken.
  • Yunus Nadis romanpris i 2001 for En katt, en mann, en død
  • den amerikanske Barnes & Noble-prisen for nyoppdagede store forfattere i 2006, for Lykken i livet.
  • Orhan Kemals romanpris i 2009 for Den siste øya.
  • Engereğin Gözündeki Kamaşma, 1996 – den svenske oversettelsen Eunucken och ormen av Mats Andersson kom ut i 2012.
  • Bir Kedi, Bir Adam, Bir Ölüm ‘En katt, en mann, en død’, 2001.
  • Mutluluk, 2002 – den norske oversettelsen Lykken i livet av Gunvald Ims kom ut i 2008.
  • Leyla'nın Evi ‘Leylas hus’, 2006.
  • Son Ada, ‘Den siste øya’, 2008.
  • SerenadSerenade’, 2011.
  • Kardeşimin Hikayesi, ‘Min brors berettelse’, 2013.
  • Arafat'ta Bir Çocuk ‘Et barn på Arafat-fjellet’, 1978.
  • Orta Zekalılar Cenneti ‘De middelmådiges paradis’, 1991.
  • Diktatör ve Palyaço, ‘Diktator og gjøgler’, 1992.
  • Sosyalizm Öldü mü? ‘Er sosialismen død?, 1994.
  • Gorbaçov'la Devrim Üstüne Konuşmalar ‘Samtaler med Gorbatsjov om revolusjon',  2003.
  • Sevdalım Hayat ‘Livet, det mest dyrebare’, 2009.
  • Sanat Uzun, Hayat Kısa, ‘Ars longa vita brevis’, 2010.
  • Edebiyat Mutluluktur ‘Litteratur er glede’, 2012.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.