Den første tyrkiske dokumentarfilm ble laget 1914 og den første spillefilmen 1917. 1922 ble landets første produksjonsselskap, Kemal Film, grunnlagt. Det dominerende navn frem til den annen verdenskrig var Mushin Ertuğrul, også instruktør og skuespiller ved teateret i Istanbul. Hans filmer har et sterkt teatralt preg. Etter krigen kom en ny generasjon filmskapere, med Atif Yilmaz og Memduh Ün i spissen; begge har vært aktive helt opp til 1990-årene. Filmproduksjonen økte kraftig i 1960-årene, men de fleste filmene ble laget på svært lave budsjetter med tilsvarende teknisk kvalitet. I 1970-årene fremstod Yilmaz Güney som landets internasjonalt mest kjente regissør med samtidsorienterte, kritiske filmer. Under soning av en lang fengselsstraff laget han Yol (Veien, 1982), en kritisk skildring av det moderne Tyrkia, som vant Gullpalmen i Cannes. Militærdiktaturet bannlyste i 1983 alle hans filmer, og sensur la i 1980-årene bånd på regissørenes frihet. En ny filmlov 1986 overførte sensurmyndigheten fra politiet til kulturministeriet, og forhåndssensur av manus ble avskaffet. Erden Kiral vant Sølvbjørnen ved Berlin-festivalen for Hakkari'de Bir Mevsim (En sesong i Hakkari, 1983) og Ali Özgentürk fikk Grand Prix i Tokyo for At (Hesten, 1984). Blant de senere års regissører kan nevnes Yavuz Turgul med Eskyia (1996), som ble en kjempesuksess på hjemmemarkedet, Ferzan Özpetek med Hamam (Hamam – det tyrkiske badet, 1997), Nuri Bilge Ceylan med Mayis sikintisi (Maiskyer, 1999) og Yilmaz Erdogan med Vizontele (2001), som også ble en stor kinosuksess. Siden 1982 arrangeres en årlig internasjonal filmfestival i Istanbul.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.