Wilma Neruda

Wilma Neruda ble født som det tredje av elleve barn til Brnos domorganist Josef Neruda og hans kone Francisca, en begavet pianist. Foreldrene underviste både sine sønner og døtre. Wilma, som selv valgte fiolinen som sitt instrument, viste det største talentet blant dem.

I 1845 flyttet hele familien til Wien der Wilma tok timer hos Leopold Jansa (1795–1875). Faren ble familiens manager i en tid der opptredener av vidunderbarn, gjerne også av flere søsken, var svært populære.

Allerede i 1847 opptrådte Wilma, sammen med storesøster Amalie ved pianoet, foran den østerrikske keiserinnen sammen med Jenny Lind. Samme året begynte søsknenes utstrakte turnévirksomhet gjennom hele Europa. Ensemblet ble utvidet med bror Viktor på cello og søster Marie på fiolin, og far Josef spilte bratsj ved behov. Etter Viktors død overtok bror Franz rollen som ensemblets cellist. Søsknenes karriere fortsatte også etter den for vidunderbarn kritiske puberteten, noe som peker på deres musikalske kvaliteter.

I høst 1861 opptrådte Neruda-søsknene i Stockholm, der de opplevde enorm suksess. Oppholdet i Sverige ble derfor lengre, og søsknene knyttet kontakter til det svenske musikklivet, ikke minst til komponisten, pianisten og dirigenten Ludvig Norman (1831–1885). I januar 1864 giftet Wilma seg med Norman, flyttet til Stockholm, og ensemblet løste seg opp. Til tross for to fødsler fortsatte Neruda fiolinistvirksomheten og begynte dessuten å undervise både mannlige og kvinnelige studenter ved Kungliga Musikaliska Akademien.

Med tiden gikk ekteskapet mellom Neruda og Norman i oppløsning. Etter å ha spilt i Philharmonic Society med stor suksess, begynte Neruda å flytte sitt liv til London i 1869. Byen var en av verdens viktigste konsertbyer og tiltrakk seg datidens største musikere som Clara Schumann, Charles Hallé, Henryk Wieniawski, Hans von Bülow, Alfredo Piatti, Anton Rubinstein, Joseph Joachim og Johannes Brahms, mange av dem tyskspråklige som Neruda.

Wilma Neruda ble en viktig del av det britiske musikklivet og opptrådte regelmessig med Joachims britiske strykekvartett under Monday Popular Concerts, som gjorde kammermusikk på et høyt nivå tilgjenglig for et stort publikum og inspirerte lytterne til å spille verkene hjemme i stua.

I 1888, tre år etter sin manns død, giftet Neruda seg med Charles Hallé. Sammen dro de på lengre turneer, blant annet til Australia i 1890 og 1891 og til Sør-Afrika i 1895. Rett etter tilbakekomsten fra Sør-Afrika døde Charles Hallé, og tre år senere omkom hennes eldste sønn, alpinisten Ludvig Norman-Neruda, i en ulykke.

Etter en USA-turné i 1899 flyttet Neruda til Berlin hvor hun underviste ved Sternsches Konservatorium i noen år og fortsatte sin konsert- og turnévirksomhet helt fram til sin død.

Selv om det ikke finnes noe kjent opptak av Wilma Neruda, har vi mange skriftlige kilder som kan gi oss en idé av hennes spillestil. Hennes far var interessert i å gi barna en solid musikalsk utdannelse, ikke i å dyrke virtuoser kun med fokus på teknisk briljans og spektakulær underholdning. Neruda ble en representant for en solisttype som prøver å tolke musikken på en 'sann' måte.

Når Nerudas spillestil beskrives som ren og klar, er trolig ikke bare intonasjonen og artikulasjonen ment, men også at hun var tilbakeholdende med tanke på bruk av vibrato og ikke-noterte ornamenter. Ellers beskrives hennes spill som inderlig, sjelfull, nyanserik, grasiøs, men samtidig energisk, kraftfull og teknisk perfekt. Særlig gjelder dette for bueteknikken, som roses regelmessig.

Neruda visste hvordan man eide en scene og opptrådte i kostbare og smakfulle kjoler. I tillegg var hun en tøff forretningskvinne når det gjaldt å forhandle honorarer og kontraktbetingelser.

Nerudas repertoar endret seg i takt med tidens musikksmak og hennes egen utvikling. Til å begynne med spilte hun virtuose verker som Heinrich Wilhelm Ernsts Le Carneval de Venise og Vieuxtemps' Fantaisie-Caprice op. 11 og Souvenir d'Amerique sur Yankee Doodle op. 17 samt kammermusikk som Ludwig van Beethovens klavertrioer, etter hvert også strykekvartetter av for eksempel Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Felix Mendelssohn-Bartholdy. Musikken ble tilpasset publikumssmaken i de respektive byene. For eksempel arrangerte Ludvig Norman nordiske sanger for Neruda-søsknene som de fikk spille i København med stor suksess.

Etter at Wilma Neruda flyttet til England, bestod hennes repertoar blant annet av fiolinkonserter av Beethoven, Mendelssohn-Bartholdy, Vieuxtemps, Brahms, Louis Spohr, Antonín Dvořák, Johann Sebastian Bach, Giovanni Battista Viotti og Max Bruch. Som ekstranummer spilte hun gjerne verker av Wieniawski. Blant sonate- og kammermusikkrepertoaret, som hun bidro med å kanonisere, finner vi verker av blant andre Bach, Beethoven, Brahms, Haydn, Mendelssohn-Bartholdy, Mozart, Edvard Grieg, Franz Schubert og Robert Schumann.

Neruda var en nysgjerrig musiker som turte å introdusere nye verker til repertoaret. Så spilte hun også verker av komponister som Luigi Cherubini, Zdeněk Fibich, Donald Tovey og Ferruccio Busoni, som ikke nødvendigvis har blitt del av kanonen.