Norsk lundehund, norsk spisshundrase; navnet skyldes at den tidligere ble brukt til fangst av lundefugl. Den er omtalt allerede på 1500-tallet og fantes, foruten i Nord-Norge, kanskje også på Island, Færøyene, Orknøyene og Hebridene.

Ble reddet fra å dø ut etter den annen verdenskrig, da det ble funnet noen eksemplarer på Værøy. Bestanden er ikke stor, men økende. Fangsten foregikk ved at hunden tok fuglen, som hekker inne i steinurer, på reiret og bar den ut til jegeren.

Norsk lundehund har to overtallige tær på alle ben og er den eneste hunderasen som har dette (polydaktyli) som rasetegn. Dens øreform, stående ører som kan foldes, finnes derimot også hos mange andre raser.

Rektangulær; mankehøyde for tisper 32–35 cm, for hannhunder 35–38 cm. Skallen er middels bred og svakt hvelvet, tydelig stopp og kileformet snute. Øynene er gulbrune; V-formede, middels store, stående ører. Halen er ringet og høyt ansatt. Underullen er bløt, overpelsen er tett og stri, rød til rødblakk med eller uten svarte hårspisser, grå (eller svart), alle med hvite tegninger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.