Operasjon asfalt var navnet på en aksjon som gikk ut på å flytte levninger etter sovjetiske krigsfanger til et felles krigsgravstedTjøttaHelgelandskysten. Over 13 000 sovjetiske krigsfanger døde i Norge under andre verdenskrig. Opprinnelig ble de gravlagt på mange ulike plasser, men i 1951 vedtok norske myndigheter at alle skulle flyttes til Tjøtta. Flyttingen skjedde under den kalde krigen, og hovedmotivasjonen var frykt for russisk spionasje.

Omkring 13 700 sovjetiske krigsfanger mistet livet i fangenskap på norsk jord i årene 1941 til 1945. En del av fangene ble overlevert fra Wehrmacht til SS og henrettet. Kort tid etter krigen startet norske myndigheter arbeidet med rapportering og samling av sovjetiske graver. Gravene hadde vært lokalisert på krigskirkegårder og ordinære kirkegårder, ved militære anlegg og i utmark, i myrlendt og vanskelig tilgjengelig fjellterreng.

Av politiske grunner hevdet sovjetiske myndigheter at «det var ønskelig med flest mulig minnesmerker over det tyske tyranniet, som la grunnlaget for kampfellesskapet mellom det sovjetiske og det norske folk». Det var dessuten hensiktsmessig for myndighetene at gravene, som krevde beskyttelse og vedlikehold, ville gi større mulighet for sovjetiske representanter å reise rundt i landet. Det ble likevel fremmet forslag om å ta opp med norske myndigheter at levningene etter de falne sovjetborgerne kunne samles i én gravplass, men denne ideen ble så skrinlagt fra sovjetisk side. 

Bautasteinen over de sovjetiske krigsfangene på krigskirkegården på Tjøtta. 

Bauta av Finn Bjørklid. CC BY SA 3.0

Norske myndigheter startet planleggingen av «Operasjon asfalt» allerede i 1948, med sikte på å etablere et felles gravsted på Tjøtta. Fra sovjetisk side ble Tjøtta betraktet som et isolert og avsidesliggende sted. Men dette ble avvist av norske myndigheter, som mente at stedet var langt lettere tilgjengelig enn det store flertall av de gravene som nå ble flyttet dit. De mente det var en fordel for pårørende, tidligere medfanger fra krigsfangenskapet eller for andre sovjetborgere som ønsket å besøke gravene, at de ble samlet. Siden det bare hadde lyktes å identifisere et mindretall av de sovjetborgerne som var gravlagt i Norge, var det ikke mulig å vite hvor den enkelte var gravlagt. Tjøtta ville derfor fungere godt som en sentral gravplass for alle de sovjetiske borgere som mistet livet i Nord-Norge.

Krigsgravtjenesten opplyste at ”Operasjon asfalt” omfattet ca. 88 gravplasser som skulle åpnes i de tre nordligste fylkene. Flyttingen av de sovjetiske krigsgravene ble fullført i 1951, og på krigskirkegården på Tjøtta ble det gravlagt 7551 sovjetiske borgere. Kun 826 av disse var identifisert ved navn på dette tidspunktet. Forsvarsdepartementet ga i tilknytning til «Operasjon asfalt» klarsignal for å fjerne gravmonumenter hvis disse var til hinder for at levningene kunne flyttes. Det ble overlatt til den enkelte feltledelse å ta denne avgjørelsen. Fra kaptein ved Krigsgravtjenesten J. Arntzens side ble det generelt argumentert med at dynamitt var nødvendig hvis monumentene enten var i veien for gravingen eller var falleferdige.

Etterretningstjenestens sjef, oberstløytnant Wilhelm Evang, protesterte et år etter at aksjonen var gjennomført, mot avgjørelsen om å erstatte minnesmerker som var fjernet. Årsaken var at mange minnesmerker var plassert i sensitive militære områder. Utfra en sikkerhetsmessig betraktning var det prinsipielt ikke tilrådelig at det skulle reises eller repareres noe minnesmerke med unntakelse av minnesmerket på Tjøtta.

Våren 1951 informerte den norske regjering Sovjetunionens regjering om at den ønsket å samle de sovjetiske krigsgravene i Nordland, Troms og Finnmark. Høsten samme år protesterte russerne mot disse planene. Fra sovjetisk side ble gravsamlingen omtalt som en storstilt oppgraving av levninger etter «sovjetiske soldater som døde på norsk territorium under frigjøringen av Norge fra de tysk-fascistiske okkupantene.» I virkeligheten dreide det seg stort sett om gravene til sovjetiske soldater som ble ført som krigsfanger til Norge. Med noen få unntak var det bare i Sør-Varanger at sovjetiske soldater falt i kamp i Norge. Regjeringen informerte sovjetiske myndigheter den 9. mai at de hadde planer om å flytte en del av krigsgravene med særlig sikte på å konsentrere gravene på færre steder.

I oktober 1951 beskrev sovjetregjeringen planene om gravflyttingen som: «en forhånelse av sovjetsoldatenes minne» og «en uvennlig handling overfor Sovjetsamveldet.» Utenriksdepartementet påpekte på sin side at det norske folk alltid i takknemlighet ville minnes Den røde armés innsats i kampen mot den felles fienden under andre verdenskrig. Det ble vist til at den norske regjering og hele det norske folk stod samlet i et oppriktig ønske om for alle tider å bevare minnet om de mange sovjetborgere som under krigen ble ført til Norge av den tyske okkupasjonsmakten og som på umenneskelig måte ble satt til tvangsarbeid rundt om i landet.

Den norske regjeringen hadde tidligere overfor Sovjetsamveldets ambassade gitt uttrykk for beklagelse over at vedlikeholdet av de sovjetiske borgeres graver i Norge i mange tilfelle ikke hadde vært tilfredsstillende. Utenriksdepartementet påpekte at gravenes antall var meget stort og de lå spredt over hele landet, tildels på utilgjengelige steder hvor en store deler av året knapt hadde noen adkomst i det hele tatt.

Minnestein i Rana over de 5 000 sovjetiske krigsfangene som bygde Nordlandsbanen.

Minnestein av Sandivas. CC BY SA 3.0

Mange monumenter ble ødelagt for å gi plass til flyttingen av krigsgravene. En anleggsarbeider opplevde høsten 1950 at et gravmonument ved Bjørnelva ble sprengt i stykker. På spørsmål om hvorfor dette ble gjort, fikk han til svar at «det er så uhyggelig for turistene å se disse russiske gravmonumentene stå slik omkring.» Ved oppgravingen på kirkegården i Mosjøen kunne avisen Nordlands Folkeblad opplyse at et stort minnesmerke var sprengt i stykker og lå i en haug midt på kirkegården. Ved en gravplass i Narvik-området skal levningene ha blitt skjødesløst fraktet bort i papirsekker mens korsene og navneplatene med innskrift ble veltet og lempet i en haug.

Norske myndigheter fremla flere argumenter for deres avgjørelse om å ødelegge monumentene. De hevdet at monumentene hindret flyttingen av levningene, at de hindret bøndene i å dyrke jorda og til slutt at monumentene skjemmet utsikten for turistene langs hovedveien. Alle argumentene var uten forbindelse med virkeligheten. Den uoffisielle bakgrunnen for ødeleggelsen var norske myndigheters frykt for russisk spionasje. Myndighetene ønsket ikke å gi russiske myndigheter muligheter til å hedre minnet om de sovjetiske krigsfangene som døde på norsk jord, når russerne etter all sannsynlighet ønsket å besøke sensitive militære områder. Dette var et høyst overbevisende argument med tanke på at vi var i begynnelsen av den kalde krigen.

Forsvarsdepartementet hadde antydet muligheten for å redusere antallet minnesmerker til åtte større monumenter, men selv reisingen av disse monumenter ville gi påskudd til gjentatte reiser gjennom store deler av landsdelen og besøk av steder av stor militær betydning som Lyngen-avsnittet og Fauske. De mente det var uheldig at den norsk-sovjetiske krigsfangekommisjonens norske medlemmer i 1947 hadde gått med på å anbefale det sovjetiske forslag om å reise eller reparere gamle minnesmerker på tidligere sovjet-russiske graver i Nord-Norge. I tilfelle departementet av politiske grunner måtte imøtekomme det sovjetiske ønske i en viss utstrekning, foreslo de at det ble reist et minnesmerke i Bodø, alternativt Narvik, og et i Tromsø, alternativt Harstad. Det ville da bli et minnesmerke på et sentralt sted i hvert av de tre nordligste fylkene, i og med at det allerede eksisterte et minnesmerke i Kirkenes.

Nasjonalt skapte flyttingen ingen negative reaksjoner, men lokalt ble det protestert flere steder. Lokalsamfunn i Mo i Rana, Narvik og Tromsø forsøkte å stanse operasjonen, men de lyktes bare i Mo i Rana. Her organiserte kommunistene demonstrasjoner og ved et tilfelle hadde rundt 300 personer møtt frem på kirkegården med norske flagg. Det ble dessuten slått opp plakater med protester i byen. Demonstrantene hevdet at oppgravingen ville føre til streik ved jernverket og på jernbanen. Dette resulterte i at forsvarsminister Jens Christian Hauge bestemte at flyttingen av sovjetiske krigsgraver på Mo kirkegård måtte stoppes, på grunn av befolkningens motstand.

Protester og demonstrasjoner i de ulike byene var uttrykk for den sterke individuelle sympatien blant nordmenn overfor sovjetiske krigsfanger som døde på norsk jord, men operasjonen førte på sikt til en svekkelse av den kollektive erindringen om fangene både lokalt og nasjonalt. I første del av etterkrigstiden hadde fokuset vært lagt på krigsfangenes lidelser og nordmenns hjelp til fangene i krigsårene, men nå ble dette et emne som tilhørte den kalde krigen. Norske myndigheters frykt for spionasje og grunnløse argumenter for å gjennomføre operasjonen vitner om en politikk preget av panikk.

Hendelsene omkring «Operasjon asfalt» viser hvor viktig dette engasjementet var i Mo i Rana, der man klarte å hindre en flytting av krigsgravene. Det representerte dessuten et uttrykk for styrken hos de lokale kommunistene og det sterke solidaritetsbåndet som hadde utviklet seg mellom befolkningen og de sovjetiske krigsfangene under krigsårene. Motstanden mot flyttingen viser for øvrig at dette ikke bare engasjerte kommunistene, men også resten av befolkningen. Selv om aksjonen skjedde flere år etter frigjøringen, var det en åpenbar aktiv erindring omkring de sovjetiske krigsfangene i Mo i Rana og de andre stedene hvor befolkningen protesterte mot flyttingen. Selv om kontakten mellom sovjetiske krigsfanger og lokalbefolkning hadde vært omfattende over hele landet, var det klart at denne typen protester krevde stor innsats og muligens er det grunnen til at det aldri ble etablert noen motstand på nasjonalt nivå.

Forholdene omkring flyttingen av sovjetiske graver i Nord-Norge og den kalde krigen bidro til en usynliggjøring av sovjetiske krigsfangers skjebne på norsk jord. Krigsgravsaken skapte en kortvarig oppmerksomhet omkring krigsfangene, men den dukket opp på et tidlig stadium i den kalde krigen og bidro på lang sikt til at en viktig side ved norsk okkupasjonshistorie ble glemt. Et viktig spørsmål er hvorvidt flyttingen og fjerningen av krigsminnesmerkene resulterte i en svekkelse av nordmenns erindring om de sovjetiske krigsfangene?

Minnesmerker som ble fjernet var ikke lenger noen del av hverdagserfaringene og følgelig skulle dette ikke gi grunnlag for en aktiv erindring om de sovjetiske krigsfangene på lokalt eller nasjonalt plan. Opprettelse og vedlikehold av gravmonumenter og minnesmerker over døde sovjetiske krigsfanger over hele landet var og er tydelig avhengig av lokale initiativ. Fravær av minnesmerker eller mangel på interesse for slike minnesmerker gir klare signal om samfunnets vilje til å minnes hva som hendte andre nasjonaliteter på norsk jord under okkupasjonsårene.

Forholdene omkring den makabre flyttingen har nok bidratt til at krigsfangenes historie ytterligere har blitt skjøvet ut av den nasjonale oppfatningen. «Operasjon asfalt» representerer en dramatisk hendelse knyttet til etterkrigserindringen om de sovjetiske krigsfangene. Operasjonen ble et eksempel på politiseringen av krigsfangenes historie.

  • Børresen, Dag Ingemar: Vi vil oss et land. NKP i Helgeland og Salten distrikt - Med tyngdepunkt på Mo i Rana 1945-1960. NTNU, Mo i Rana prosjektet, rapport nr. 14, Trondheim 1999.
  • Eidsaune, Thor Helge: “Kirkegårdskrigen”, i Materialisten. 1 / 2-2001.
  • Eidsaune, Thor Helge: “Kirkegårdskrigen”, i Årbok for Rana. Mo i Rana 1999: 14.
  • Eriksen, Knut Einar/ Pharo, Helge Øystein: Kald krig og internasjonalisering 1949-1965.
  • Norsk utenrikspolitikks historie. Bd. 5. Oslo 1997.
  • Holtsmark, Sven G.: Norge og Sovjetunionen 1917–1955. Institutt for forsvarsstudier og Det russiske vitenskapsakademi, Oslo 1995.
  • Nordland Arbeiderblad 14.juni 1951.
  • Nordlands Folkeblad 28.9.1951.
  • Riksarkivet, Krigsgravtjenesten, boks 26, 27 og 28.
  • Soleim, Marianne Neerland: «Operasjon asfalt» - kald krig om krigsgraver. Orkana akademisk, Stamsund 2016.
  • Soleim, Marianne Neerland: Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941-1945. Antall, organisering og repatriering. Spartacus forlag. Oslo 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

1. mai skrev Asgeir Værnes

Det er også Russergrav ved Den Gode hyrdes Kapell på Orkanger i Orkdal. En av to i Norge! Her ligger tre russere begravd og det er høytedlig markering ved graven 1. mai hvert år!

23. mai svarte Ida Scott

Hei Asgeir!
Takk for opplysningen! Det er flott at de russiske krigsfangenes minne tas vare på lokalt.

Mvh Ida Scott

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.