(av de- og lat. 'slekt'), utarting, først brukt i presis mening i betydning «retrogresjon» motsatt «progresjon», om organer som er tilbakedannet eller tapt under artenes evolusjon, som f.eks. tennene hos fugl og bardehval, og øynene hos hulelevende dyr. Degenerasjon finnes også hos parasitter; mange har tapt organer og lever på andre organismer som utfører de tapte funksjonene.

Degenerasjon brukes også om organer som blir redusert under utviklingen fra egg til individ. Mange insekter taper deler av larvekroppen under omdannelsen til voksent insekt. Amfibier kan tape halen, som under utviklingen av rumpetroll til frosk. Tidlig i fosterlivet er begge kjønns organer til stede hos fosteret, hos hvert av kjønnene undergår det motsatte kjønns organer degenerasjon.

Degenerasjon kalles også den tilbakegående fase i livsløpet, f.eks. ved aldersforandringer. I sykdomslæren brukes degenerasjon om forandringer i cellene og organene, med forskjellig kjemisk forløp og med forskjellige årsaker, f.eks. forgiftninger, betennelser, stråleskader, nedsatt blodtilførsel.

Ordet degenerasjon har tidligere blitt brukt også i antropologi, psykiatri og kriminologi. Det skulle finne sted en degenerasjon av menneskeslekten, med et økt antall mennesker med arvelige kroppslige og mentale defekter, såkalte degenerasjonstegn, og med slektens undergang som følge. Degenerasjonslæren ble omstøtt av genetikken og har i dag ingen vitenskapelig berettigelse. Det brukes nå mest i propagandistisk hensikt om personer som ikke er på høyde med sine forfedre, eller om kunst som ikke er på høyde med kunsten i fedrenes ungdom, og som tyder på et indre forfall hos opphavsmannen eller i tiden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.