blitzkrieg

Det er omdiskutert blant historikere i hvilken grad denne operasjonsformen var utviklet konseptuelt av tyskerne før angrepet på Polen høsten 1939, eller om den vokste frem gjennom praksis, spesielt under kampene i Frankrike i mai og juni 1940. Begrepet Blitzkrieg er ikke å finne som tittel på noen tyske reglementer, manualer eller håndbøker før krigen, og det er også sjeldent å finne i de tyske generalenes dagbøker og brev. En av de tyske generalene som forbindes tettest med offensiv panserkrigføring, Heinz Guderian, mente at det det var Tysklands motstandere som hadde funnet opp begrepet. Et av de første eksemplene vi kjenner til at ordet Blitzkrieg blir brukt, er i en artikkel i magasinet The Times i september 1939, hvor temaet var det tyske felttoget i Polen.

En viktig del av tankegodset som lå til grunn for denne måten å føre strid på, ble utviklet av de britiske offiserene Basil Liddell Hart og J.F.C. Fuller etter første verdenskrig, under betegnelsen lightning warfare. Med motoriserte avdelinger, pansrede stridsvogner og sterk flystøtte skulle fiendens linjer gjennombrytes og videre forsvar umuliggjøres ved ødeleggelse av forbindelses- og kommunikasjonslinjene. Ved å ødelegge motstanderens evne, og etter hvert vilje, til å fatte adekvate militære beslutninger, ville man tvinge fram motstanderens overgivelse lenge før de fysiske stridsmidlene var ødelagt. Fratok man fienden evnen til å fatte relevante beslutninger, spilte det ikke så stor rolle hvor mange panserdivisjoner de hadde tilgjengelig.

Harts og Fullers innvirkning på tysk tenkning i mellomkrigstiden er imidlertid også omstridt. Det er uklart i hvilke grad de faktisk ble lest i Tyskland, og hensyntatt i tysk militær trening og utdanning. Det var i stor grad Liddell Hart selv som etter 1945 proklamerte at de ledende tyske pansergeneralene hadde latt seg inspirere av hans analyser av første verdenskrigs erfaringer og de nye teknologiske mulighetene.

En vel så viktig inspirasjonskilde som britiske militærteoretikere var tyskernes egne militære erfaringer, spesielt fra siste del av første verdenskrig. Deres plassering midt på Europakartet tilsa også at de må forsøke å avslutte en krig så raskt som mulig, før alle nabolandene rekker å mobilisere. Forsyningsmessig vil de også stå langt svakere i en langtrukken krig enn landbaserte- eller oversjøiske imperiemakter som Russland og Storbritannia, med langt bedre tilgang på ressurser.

Rent militært kom gjerne ønsket om en rask avslutning på krigen til uttrykk gjennom å forsøke å etablere et såkalt Kesselschlacht, det vil si at man gjennom høyt tempo vil forsøke å omringe fienden, og plassere ham i en ‘kjele’. I en slik posisjon vil mange velge å overgi seg, fremfor å bli fullstendig ødelagt, som de franske styrkene gjorde ved Sedan under den fransk-prøyssiske krigen i 1870.

At blitzkrieg lyktes i Polen, må også sees i lyset av at Polen i tillegg ble angrepet av Sovjetunionen fra øst. Suksessen i Nederland, Belgia, Frankrike skyldes også i betydelig grad franske feildisponeringer, hvor man ikke tidsnok fant ut hvor tyngdepunktet i det tyske angrepet var. Fremgangsmåten fungerte også effektivt de første månedene av angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, Operasjon Barbarossa, men det viste seg fram mot vinteren at Blitzkrieg-konseptet ikke fungerte spesielt godt mot en motstander som hadde ressurser og geografi nok til å makte å omstille sin egen krigføringsform før motstandsviljen tok slutt.

• andre verdenskrig

• Frieser, Karl-Heinz, The Blitzkrieg Legend: The 1940 Campaign in the West, Naval Institute Press, 2005