Skamlingsbanken

11. november 1842 reiste kjøpmann og politiker Peter Hiort Lorenzen fra Haderslev seg opp i Slesvigs stenderforsamling og snakket på dansk, og ble med ett slag personifiseringen av kampen for det danske språk. Han behersket utmerket tysk, og det var således ingen tvil om hvilken provokasjon talen var. Han krevde at dansk skulle være likeverdig med tysk i hertugdømmet, et krav som førte til stor oppstand. Ved den første Skamlingsbankfesten året etter fikk Peter Hiort Lorenzen overrakt et drikkehorn i sølv, anskaffet ved en innsamling over hele Danmark med de bevingede ord inngravert: «Han talte dansk. Og han vedblev at tale dansk.» Hornet befinner seg i dag på det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot, men en kopi er utstilt på Skamlingsbanken.

En gruppe nordslesvigske bønder besluttet å markere årsdagen for kong Christian 8's språkreskript, og hadde tidligere ervervet Skamlingsbanken som møtested. Imidlertid falt årsdagen på en søndag, og møtet ble forskjøvet til torsdag 18. mai 1843. Møtet var inspirert av Steen Steensen Blichers folkemøter på Himmelbjerget, men mens disse var på hell, var engasjementet rundt møtene på Skamlingsbanken nytt og glødende. Møtene var sterkt politiske med danskheten og språket i sentrum. Hele 6000 mennesker deltok på det første møtet.

Bonde og politiker Laurids Skau er av ettertiden kalt møtenes «første og største» taler, og ble en av forgrunnsfigurene for den nordslesvigske nasjonalfølelsen. I 1844 sa han blant annet:

«Mine Venner! Saa længe det kun var vore tyske Modstandere, høje eller lave, der benyttede deres Stilling og Klogskab til at paatvinge eller paaliste os det tyske Sprog, saa var vort Modersmaal endnu i lovlig Besiddelse af sin naturlige Ret, og det stod i vor Magt, ved Mod og Udholdenhed at tiltvinge os den. Og saa længe det kun var en overmodig Herre eller en uvidende Nar, der lod Haant om vort danske Sprog i Sammenligning med det tyske, saa kunne vi tugte eller foragte Fornærmeren, og vor nationale Ære stod uplettet.»

I 1893, på femtiårsdagen for det første Skamlingsbankmøtet, ble det avduket en obelisk utført av billedhugger Petersen fra Haderslev med et portrett i kobber utført av Herman Vilhelm Bissen. På obelisken er gravert inn følgende vers, forfattet av Nikolai Frederik Severin Grundtvig etter møtet i 1844:

«Ordet lød som Tordenbragruller over Skoven, ramte og som Tordenslagkasted Glans paa Voven. Tændte Baal i Kæmpe-Favntændte Skamlingsbankens Bavnmed de klare Luer.»

Peter Hiorth Lorenzen var en annen av talerne på det første Skamlingsbankmøtet, og det var ved denne anledning han fikk overrakt hedersgaven. Fabrikkeier og politiker Johan Christian Drewsen, medlem av både den grunnlovgivende riksforsamling og av Folketinget, sto for den høytidelige overrekkelsen.

Steen Steensen Blicher holdt sin siste tale for en større forsamling på dette møtet:

«Hva er der paafærde? grynte de Selviske, de Vellystige, de Magelige, de Søvnige, de Stærblinde. Der er Fare paafærde! – Hører I! For Danmark er Fare paafærde! Værg Dig! lær at værge Dig! Dannemænd! raadslaaer, men ikke forlænge! Laver det saaledes. at vore Børn efter os kunne raabe jublende, som deres Fædre i dag, haabende: Danmark nu og altid!»

Folkemøtet i 1843 hadde vært en suksess, men året etter møtte en enda større menneskeskare (9000–12000) for å høre Nikolai Frederik Severin Grundtvig og politikeren Orla Lehmann. Sistnevnte hadde i 1842 sonet tre måneder i fengsel for en kritisk tale mot eneveldet. Årsaken til møtet var at kong Christian 8. hadde lagt frem et lite tilfredsstillende nytt lovforslag til fremme av dansk språk. Datoen for det andre Skamlingsbankmøtet var 4. juli.

Det var ved denne anledningen «Der er et yndigt land» ble sunget og fra da av ansett som Danmarks nasjonalsang. Sangene var datidens forsiktige måte å påvirke den eneveldige kongen på. Adam Gottlob Oehlenschläger skrev teksten i 1819 eller 1820, mens melodien angivelig ble skrevet i 1835 av Hans Ernst Krøyer, kantor ved Slotskirken i København. Sangen var med andre ord ikke ny til denne anledningen.

Grundtvig forfattet «Velkommen i den grønne lund» til et tilsvarende folkemøte i Mern, syd på Sjælland. Teksten viser tydelig hvordan han appellerer til kongens godvilje, og Grundtvigs balansekunst kan man bare gi seg ende over for. To av de åtte versene lyder:

«Vor konge er vor fuldtro ven, som guld hans ord må skattes: 'Kom hid, I gode danemænd,og sig os, hvad I fattes!' Derom sang nys en lille fugli syd på Skamlingsbanke,og synd det var at lægge skjulpå hele folkets tanke.»

De påfølgende år ble det arrangert nye språkfester med tusenvis av deltagere, og konflikten mellom danske og tyske interesser utviklet seg snart fra kulturelle stridigheter til storpolitikk, og kulminerte med utbruddet av treårskrigen 18. mars 1848. Slesvig krevde opptagelse i Det tyske forbund og en fri forfatning.

Begivenhetene førte til det første av de berømte Casinomøtene i København. På møtet krevde man kongens ministerium avsatt og en fri og felles forfatning for Danmark og Slesvig. En stor borgerrepresentasjon med Orla Lehmann i spissen overrakte Frederik 7. resolusjonen, men regjeringen hadde gått av bare timer i forveien. Kongen kunne således erklære:

«Det glæder mig at kunne sige Dem, at jeg allerede har forekommet det, hvorom De beder mig. Det gamle Ministerium er opløst.»

5. juni 1849 nådde februarrevolusjonens bølger Danmark, og junigrunnloven ble undertegnet. En ny regjering med deltagelse fra både liberale og konservative ble opprettet og kongen betraktet eneveldet som opphørt og seg selv som konstitusjonelt statsoverhode fra da av. Det var en sliten konge, som etter de begivenhetsrike dagene lakonisk skal ha sagt de uforgjengelige ord: «Så, nu kan jeg da sove, så længe jeg gider.»

I Slesvig-Holsten benyttet man anledningen til å bryte med den felles forfatningen, men den nye regjering slo fast at Slesvig under alle omstendigheter skulle tilhøre Danmark, mens Holsten gjerne måtte slutte seg til Det tyske forbund. Holstenerne og de tysktalende slesvigere fikk støtte av Preussen, som måtte slutte fred med Danmark etter sterkt press fra Russland. Krigen sluttet med en dansk militær seier, men den bragte ingen varig løsning på det slesvig-holstenske spørsmål.

Grundtvig skrev artikkelen «Om den danske sag» i ukebladet Dannebrog i 1855:

«Men den danske Sag, tør vi ogsaa frit sige, er i sig selv, som Danskens og Danskhedens, som Modersmaalets og Folkeartens Sag, en meget god Sag, saa det er kun af tyskernes Avind, den Snak er kommet op, at vi Danskere skulle egentlig høre til de «umælende» saa vor Hjerne var propfuld af Grød i steden for af Tanker, og at vort saakaldte «Modersmaal» var i Grunden lige saa uskikket som Faarets Brægen og Gaasens Kækken og Svinets Grynten til at udtrykke de højere menneskelige Anskuelser, saa det var til vort eget Bedste, om vi kunne bringes til at glemme Dansken over Tysken og til at bryde vor Hjerne fra Barnsben med at faa Rum til de allernødvendigste tyske Ord og Tanker og grundige Grundsætninger.»

Folkemøtene på Skamlingsbanken fortsatte, og den 1. oktober 1863 sto Skamlingbankstøtten, selve symbolet på kampen for danskheten, ferdig. Innskriften lyder: «Minde om den danske sags forkæmpere i Slesvig.» Obelisken er 16 meter høy, ble tegnet av professor Ferdinand Meldahl og består av 25 svenske granittblokker. I tillegg er navnene på 18 menn, som alle hadde gjort en innsats for den danske sak, inngravert. Personene er, i alfabetisk rekkefølge:

1. Werner Hans Frederik Abrahamson, dikter (1744–1812)
2. Andreas Gottlieb Fabricius (1732–1804)
3. Frederik Fischer, urmaker (1809–1871). Den invalide urmakeren Frederik Fischer holdt til i Åbenrå, en by der det tyske standpunkt sto sterkt, og begynte i 1839 å utgi «Königlich priviligiertes Apenraader Wochenblatt» på tysk, men med et danskvennlig innhold. Året etter skiftet bladet språk og tittel, det ble hetende: «Det kongelige privilegierede Ugeblad for Aabenraa.» At han valgte å bruke byens gamle danske navn i stedet for det tyske Apenrade, vakte så stor forargelse at han måtte forandre tittelen enda en gang: «Kongelig priviligieret Apenrader Ugeblad.» Akkurat som om det var tittelen i seg selv som var farlig.
4. Christian Flor, høyskoleforstander og politiker (1792–1875)
5. Claus Jaspersen, jurist (1770–1847)
6. Thomas Hoyer Jensen (1771–1846)
7. Peter Christian Koch, redaktør av «Danevirke» (1807–1880)
8. Hans Andersen Krüger, nordslesvigsk politiker (1816–1881)
9. Nis Lorenzen, politiker (1794–1860)
10. 1Peter Hiorth Lorenzen, kjøpmann og politiker (1791–1847)
11. Claus Manicus, lege og redaktør av Flensburger Zeitung (1795–1877)
12. Hans Nissen, bonde og allemannstingmedlem (1788–1857). Hans Nissen tok begeistret initiativet til et takkebrev til Christian 8. for språkreskriptet. Deretter engasjerte han seg for å få hengt opp en tavle i Tørning Tinghus til minne om at kongen hadde gitt det tilsidesatte danske språket sin naturlige rett. Han fikk utformet en tavle med kongens og monarkiets våpen og følgende tekst: «I Lov og Rettens Sale, han løste bunden Tale; nu skal alene klinge vårt Modersmaal paa Tinge.» Embetsmennene, som ikke delte Nissens begeistring for dansk, fikk nyss om planene og om morgenen samme dag hengte de opp en annen tavle, med bare kongens navnetrekk. Tavlestriden gikk tjenestevei helt til kongen, som i audiens med Hans Nissen foreslo at han kunne henge sin tavle i Hammelev Kirke i stedet. Hammelev var Nissens fødeby, like øst for Haderslev. Nissen var ikke den som ga seg, og dermed fikk han det som han ville, helt til motstanderne brant tavlen hans i 1848. Hans favorittuttrykk var typisk: «Der er altid Høg over Høg.»
13. Georg Hermann Overbeck, lærer og musikkdirektør i Flensburg (1743–1796)
14. Paul Ditlev Christian Paulsen, jurist og politiker (1798–1854)
15. Erik Ludvigsen Pontoppidan, biskop, kansler og forfatter (1698–1764). Pontoppidan er kanskje mest kjent for sin pietistiske lære og det var muligens hans «Den danske Atlas» som bragte ham plass på Skamlingsbankstøtten.
16. Laurids Pedersen Skau, bonde og politiker (1817–1864)
17. Hans Iver Staal (1796–1862)
18. Carl Wilhelm Anton von Wimpen (1802–1839)

Skamlingsbankstøtten ble aldri skikkelig innviet, for årstiden da den sto ferdig innbød ikke til det, og året etter brøt en ny krig ut. Etter forskjellige endringer i forfatningen ble det vedtatt en ny fellesforfatning for Danmark og Sønderjylland, som ble den direkte årsaken til at Preussen, sammen med Østerrike, erklærte krig. Resultatet etter det endelige nederlaget ved Dybbøl Banke i 1864 var at Danmark måtte avstå Holsten, Lauenburg og Sønderjylland.

At fremtiden føltes usikker, viser folketingsmann Alfred Hages uttalelse: «Danmark vil lidt efter lidt blive fortæret af tyskheden, af en tyskhed der desværre allerede er alt for meget udbredt over hele Danmark, en tyskhed, som svækker os og tager marv og ben fra os, og som er grunden til hele den forfærdelige tilstand, hvori vi befinder os.» Prøyssiske soldater besatte Skamlingsbanken, og den 21. mars 1864 fikk ingeniørsoldatene med stor møye ødelagt obelisken etter ordre fra generalfeltmarskalk Friedrich Wrangel. Granittsteinene ble konfiskert og solgt på auksjon. Skamlingsbankeselskapet, som hadde blitt approbert av Frederik 7. i 1854, og som fremdeles lyder de samme statutter, allierte seg med et par danskvennlige menn fra omegnen, og avtalte at de skulle by på steinene. Som sagt, så gjort. De fikk tilslaget, og overdro dem senere til Skamlingsbankselskapet.

Fordi et lite område mellom Christiansfeld og Kolding forble en del av Danmark etter krigen, kunne Skamlingsbanken fortsette å være et nasjonalt samlingssted. Slik ble obelisken gjenreist i 1866 – dog ille medfaren. Hakk og skader i kanter og hjørner taler sitt tydelige språk, selv i dag.

I løpet av de første 100 årene var Skamlingsbanken samlingssted for 149 større folkemøter og fester. I årene etter 1864 ble det ganske stille, ettersom toppen lå i kongeriket, mens hele baklandet tilhørte Preussen. Først i 1884 kom det fart i arrangementene igjen, da på initiativ fra nordiske høyskolefolk, i form av sangstevner, ungdomsmøter og grunnlovsmøter, og folkemøtene fikk etter hvert større preg av å være folkefester.

Bjørnstjerne Bjørnson har også vært blant talerne på Skamlingsbanken. I flere år hadde man bedt ham komme og tale om Nordens fremtid, men det var først 4. juni 1906 det lykkes Bjørnson å komme avsted. Han talte blant annet om hva som skulle til for å skape fred i verden: «Der er noget, der snarere vilde føre dertil, og det er, om Frankrig og Tyskland blev alliered.»

Da nazistene overtok makten i Tyskland i 1933 ble vernet om danskheten igjen vekket, og i 1934 innkalte Det Unge Grænsevern til et folkemøte som trakk 35 000 deltagere. Og motstandsbevegelsen samlet nær 100 000 mennesker like etter at freden i 1945.

Nest etter den før omtalte obelisken er flaggstangen karakteristisk. Den skal etter sigende være Danmarks høyeste. Skamlingsbankeselskabet som eier den, har tillatelse til å flagge med splittflagg.

I tillegg til støtten står det flere andre minnesmerker på Skamlingsbanken.

• Det første ble satt opp i 1884, ble reist av norske og svenske folkehøyskoler til minne om Grundtvig.
• På 50-årsdagen for det første Skamlingsbankmøtet ble minnesmerket over Laurids Skau reist, en person vi allerede er blitt kjent med.
• I 1897 fikk departementssjef Th. Regenburg en støtte reist til ære for et forgjeves forsøk, i årene mellom de slesvigske kriger, på å spre det danske språket i områder hvor det allerede var på retrett eller hadde gått helt tapt. Portrettet er utført av L. V. Pacht.
• I 1899 ble det reist et monument over presten i Vonsild, Mourits Mørk Hansen, som var medlem av stenderforsamlingen og en svært iherdig talsmann for den sønderjyske sak. Han var så engasjert at han ble forvist fra Sønderjylland av preusserne i 1864. Minnesmerket vakte debatt på grunn av likheten med en gravsten, og mange fryktet Skamlingsbanken skulle bli en kirkegård uten døde.
• I det sekstiende året for det første Skamlingsbankmøtet ble det oppført en talerstol, nede i et naturlig amfi. Lorenz Frølich tegnet, og billedhugger Niels Larsen Stevns utførte oppgaven. Det er blitt det mest symbolske minnesmerke, som i ord og bilder uttrykker kampen for morsmålet. Forsiden preges av to slesvigske løver, Tors hammer Mjølner og en fisk. På en av stenene er det hugget inn et sitat av Grundtvig: «Ordet, det er Guddoms Underværket. Det er Folke-Kendemærket.» Talerstolen er omkranset av fem grupper trær, som symboliserer at de nordiske land er uatskillelige. Trærne er bøk for Danmark, gran for Norge, einer for Finland, bjørk for Sverige og rogn for Island.
• I 1912 fikk Christian Flor sitt fortjente minnesmerke. Han hadde vært den store inspirator bak Laurids Skau og skrev alle hans Skamlingsbanktaler i tiden 1843–45. Han var også aktivt med i utgivelsen av ukebladet «Dannevirke» og en rekke andre tiltak for det danske språk. Dikter og folketingsmann Carl Ploug (1813–1894) har skrevet verset som er gravert inn i stenen:

«Vort Modersmaal han elsked. Hun var hans Ungdoms Brud. For hende Ret og Æreat værge drog han ud, hvor mest hun blev forhaanedog tramped under Fod, han hendes Ros forkyndtemed frit og freidigt Mod.»

• Peder Skau, Laurids Skaus yngre bror, har fått en bronsebyste, utført av billedhugger Carl Martin Hansen.
• «Klokkestabelen» fra 1948, ble reist til minne om motstandsbevegelsens falne under Den annen verdenskrig. Klokketårnet er valgt som symbol fordi kirkeklokker gjennom tidene ikke bare skulle ringe til fredelige handlinger, men også når fare truet. Tre ganger daglig spiller klokkene de første tonene av Prins Jørgens Marsch, som BBC benyttet under krigen til kallesignal.

Skamlingsbanken er levende i dag, og i midten av august hvert år arrangeres «Open Air Opera». Hvert år samles omkring 20 000 mennesker for å overvære en operaforestilling i uvanlige rammer.

I 2019 opphevet Fredningsnævnet den eksisterende fredningen av Skamlingsbanken for å gjennomføre en ny og utvidet fredning slik at en nytt besøkssenter kan anlegges samtidig som områdets unike landskap, natur og kulturhistoriske verdier kan sikres.

• Danmark
• Danmarks historie

• Skamlingsbankens nettside