Urmaker, yrkesutøver som nå mest arbeider med butikkarbeid, markedsføring og vareeksponering. En faglært urmaker skal kunne veilede kunden i valg av ur og andre produkter og tjenester, vurdere lønnsomheten av en reparasjon, reparere og vedlikeholde veggur og loddur, lommeur og mekaniske og elektroniske armbåndsur, bytte batterier, arbeide på urkasser og tilpasse og reparere urlenker og låser. Opplæringen skjer normalt ved to år i videregående skole og to år som lærling i bedrift. Skoledelen består av et videregående trinn 1-kurs i design og håndverk og et videregående trinn 2-kurs i ur- og instrumentmakerarbeid. Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en svenneprøve. I perioden 1. oktober 2015 til utgangen av september 2016 var det 4 registrerte prøver i faget Det er mulig å bli mester i faget ved videre opplæring i samsvar med Mesterbrevloven (Lovdata). Ved utløpet av 2015 var det 60 i Norge som hadde status som aktiv urmakermester.

Urmakerfaget tilhørte i Norge opprinnelig smedhåndverket. Det meste av ur- og klokkemakeri ble først drevet som husindustri på bygdene, men i smedenes laugsartikler 1682 finnes som undergrupper «lille Uhrmager» og «grove Uhrmager». Vanligvis gikk urmakere under betegnelsen klokkemakere. Den første kjente, norske urmaker er Peder Jensen Nøttestad fra Stange, som fikk privilegium som urmaker i Christiania 1734. Utover på 1700-tallet fikk faget sterkt oppsving. Den første sammenslutning var Christiania Uhrmagerforening 1883. Norges Urmakerforbund ble stiftet 1903.

Se også storurmaker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.