Adolphe Sax

Faktaboks

Adolphe Sax

Antoine-Joseph Sax

født:
6. november 1814, Dinant, Belgia
død:
7. februar 1894, Paris, Frankrike
Adolphe Sax, foto fra 1860-årene.
Av .

Saksofon. Altsaksofon.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Adolphe Sax var en belgisk instrumentbygger. Han oppfant saksofonen, sakshornet og kontrabassklarinetten.

Adolphe Sax er mest kjent som oppfinner av saksofonen, som er en en av musikkindustriens største suksesser. Fra opprinnelig å ha vært en stor instrumentfamilie med hele 14 modeller, er det i dag fire varianter som dominerer: Sopransaksofon (stemt i b), altsaksofon (ess), tenorsaksofon (b), og barytonsaksofon (ess).

Adolphe Sax’ instrumenter ble med tiden brukt i helt andre sammenhenger enn det de opprinnelig var tenkt for. Mens utgangspunktet var den franske militærmusikken, ble sakshornet et fast inventar i britiske brassband, en vanlig fritidsaktivitet i arbeidermiljøene. Fra 1920-årene ble saksofonen et ledende instrument i jazzmusikken, nærmest som et ikon for frigjøring fra slaveri og undertrykking. Som ensembleinstrument har saksofonfamiliens arenaer fra 1930-tallet hovedsakelig vært storband og janitsjarkorps. Etter 1960 har instrumentet også kommet inn i pop og rock. Slik satte Adolphe Sax’ innsats som instrumentbygger og -oppfinner varige spor – langt ut over bruksområdene opphavsmannen hadde sett for seg.

Biografi

Adolphe Sax var sønn av instrumentbyggeren Charles Joseph Sax. Adolphe vokste opp som medhjelper i sin fars verksted, og vakte tidlig oppmerksomhet for sitt store talent. Han studerte fløyte og klarinett ved konservatoriet i Brussel, med gode resultater. Kunnskapen og erfaringen fra musikkstudiene tok han med seg i arbeidet som instrumentmaker. Til tross for et tidvis vanskelig privatliv og en turbulent forretningsdrift førte hans usedvanlige kreativitet til en stor karriere som oppfinner og produsent av blåseinstrumenter. Gjennom sitt arbeid med stadige forbedringer av instrumentene utviklet han en familie av blåseinstrumenter som ble kalt saksofon (saxofon).

Som sin far var Adolphe Sax i starten mest opptatt av å forbedre klarinetten og bassklarinetten. Men i 1930 presenterte han en fløyte og en elfenbensklarinett på en industriutstilling i Brussel. I 1835 lanserte han så en nyutviklet klarinett, og i 1838 tok han ut patent på en ny type bassklarinett. Med ambisjoner om anerkjennelse, berømmelse og rikdom reiste han til Paris i 1842 og etablerte eget verksted der. Han startet med to tomme hender, men fikk støtte og oppmuntring fra flere innflytelsesrike personer, deriblant komponisten Hector Berlioz. Firmaet blomstret raskt. Arbeidet med konstruksjon av et sakshorn, som trolig startet før flyttingen i Paris, resulterte i patent på i 1843.

Sax’ mål var å kunne forsyne militærkorpsene med en ny blåserklang. Han utviklet derfor en familie av instrumenter i alle toneleier. I tur og orden skapte han instrumentene sakstromba (patent i 1845), saksofon (1846) og sakstuba (1852). Sax lyktes godt med sin serie av nye instrumenter, og hadde i en periode nærmest monopol som leverandør til de franske militærkorpsene. Han fikk mange medaljer i de tallrike utstillinger han deltok i, og Napoleon III utnevnte ham til «keiserlig instrumentmaker». I perioden 1858–1871 ledet han dessuten studier i sakshorn og saksofon ved Paris-konservatoriet.

Adolphe Sax’ suksess vakte misunnelse og fiendskap blant andre instrumentbyggere i Frankrike. Konkurrentene forsøkte å lage vansker for ham på ulike måter, blant annet gjennom harde kampanjer i pressen. Sax var også involvert i flere rettssaker, der han noen ganger gikk seirende ut, og andre ganger tapte. De mange konfliktene var en stor belastning for firmaets økonomi. Sax måtte derfor melde seg konkurs tre ganger (1853, 1873 og 1877), men klarte hver gang å komme til enighet med kreditorene, slik at produksjonen kunne fortsette. Hans siste store triumf som instrumentbygger var en utstilling i Paris i 1867. Der fikk han «Grand prix» for utstillingseksemplarer av alle instrumentene han hadde oppfunnet eller forbedret. I løpet av 1870-tallet mistet han gradvis støtten fra sine forbindelser og velgjørere, og det begynte å gå nedover med firmaet. I 1877 måtte han selge sin samling av mer enn 450 instrumenter. Et representativt utvalg ble overtatt av Paris-konservatoriets museum, instrumentmuseet i Brussel, og en velstående britisk samler.

Etter Adolphes Sax’ død ble firmaet videreført – i roligere former – av hans sønn Adolphe-Eduard Sax (1859–1945). Adolphe-Eduard overtok også farens posisjon som leder av operaens blåseensemble. I likhet med Adolphe fikk Adolphe-Eduard tallrike utmerkelser for sine instrumenter. I 1928 ble virksomheten overtatt av Henri Selmer.

Saksofonen

Saksofonen er instrumentet som først og fremst forbindes med Adolphe Sax. Allerede i 1840–1841, mens han arbeidet i sin fars verksted i Brussel, startet eksperimentene med dette instrumentet. Etter flyttingen til Paris i 1842 fortsatte Sax utviklingen, og fullførte den i 1845.

Selv om Sax regnes som saksofonens oppfinner, var ikke han ikke den første til å bruke instrumentets prinsipp for å frambringe lyden (enkelt rørblad i konisk metallrør). Allerede i 1807 fantes det et instrument med denne konstruksjonen, bygd av en Defontelles de Lisieux i Frankrike, og rundt 1830 bygde skotske William Meikle en alt-fagott med samme prinsipp.

Lite er kjent om prosessen som ledet fram til Sax’ ferdige instrument. Sannsynligvis var utgangspunktet et ophicleide-liknende instrument med enkelt rørblad, noe som bekreftes av tegninger i Sax’ patentsøknad. Kunnskap om plassering av hull og ventiler i klangkroppen var allerede kjent blant instrumentbyggere, men teknikken ble perfeksjonert av Sax, og senere videreutviklet av andre instrumentbyggere.

Det har blitt spekulert i om saksofonens fødsel var en tilfeldighet, som et resultat av Sax’ stadige arbeid med å forbedre klarinetten. Men mest sannsynlig er det at Sax bevisst hadde militærkorpsene i tankene og ville skape en instrumenttype som kunne bygge bro mellom treblåserne og messingblåserne. Saksofonen oppfylte forventningene, dens varme klang var i samsvar med tidens romantiske klangestetikk, og den ble et attraktivt soloinstrument.

Sax’ instrumenter fikk i liten grad innpass i symfoniorkestrene, selv om Sax selv hadde en forestilling om at de kunne erstatte orkesterets strykeinstrumenter i friluftskonserter. Men de ble hyppig brukt i opera og salongmusikk, som på den tiden var de populære og foretrukne sjangrene. Mot slutten av 1800-tallet ble saksofon også brukt i orkesterverker, blant annet av framstående komponister som Gustav Mahler, Richard Strauss og Claude Debussy.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Inge Mortensen

Sax oppfant også en rekke andre instrumenter, som benyttes i dag og har hatt stor betydning i musikkhistorien. Bla. Kornett, Euphonium, Tuba m.m. Eller inngår dette i "sekkebetegnelsen" sakshornet?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg