Mensen Ernst

Den eneste kilden til mange av hendelsene i Ernsts liv er tyskeren Gustav Riecks biografi, som ble skrevet i 1838–1839 etter et møte med løperen. Den kom på norsk i 1844, året etter Ernsts død. Det er imidlertid flere passasjer i boken som utvilsomt er usanne, for eksempel i beretningen om Ernsts oppvekst i Bergen som sønn av en britisk styrmann og en mor med aner tilbake til Eirik Raude, eller i referansen til foreldrenes dramatiske død i en storm i Nordsjøen 1826.

Heldigvis har man via andre kilder kunnet fastslå Ernsts identitet. En etterlysning som broren Anfind Monsen Øyri rykket inn i Den Danske Statstidende for 17. november 1828, ble nøkkelen. Mensen Ernst var egentlig husmannsgutten Mons Monsen Øyri fra Fresvik ved Sognefjorden. Hans bakgrunn var beskjeden – faren døde samme år som Mons ble født, og i folketellingen fra 1801 oppgis det at «Familien nyder Almisser af Sognet». Mons ble konfirmert i 1810 i Rinde stavkirke, kom kanskje i smedlære i Bergen og dro deretter til sjøs. I Riecks biografi går han på navigasjonsskole i København og setter nesten livet til i kamp med britiske skip, hendelser som trolig er oppdiktet.

Ifølge Rieck kom Ernst til å tjenestegjøre om bord på et britisk skip, Caledonia, og vendte aldri hjem til Norge. På landlov i Kapp-provinsen i 1817 eller 1818 skal han ha vunnet sitt første løp. Hans gjennombrudd som pedestrian, som var det løpere ble kalt på den tiden, skal ha skjedd i Storbritannia i 1819. Ernst skal da ha gjennomført de svært imponerende løpene fra London til Portsmouth (113 km) på 9 timer og fra London til Liverpool (343 km) på 32 timer. Det var på denne tiden at Mons Monsen Øyri ble til Mensen Ernst. Det er ikke funnet omtaler av disse løpene i tidens aviser (som ellers ofte refererer hurtigløp), bare annonser for Ernsts oppvisningsløp på stylter. Ernst forlot snart Storbritannia og havnet hos den velstående familien Wedemayer på godset Anrode i Thüringen i Tyskland. Anrode ble hans annet hjem, noe som bekreftes av samtidige kilder, og han vendte stadig tilbake hit.

Biografien nevner over 100 løp, av disse ble om lag 60 gjennomført i perioden 1824–1832. Løpene ble stort sett holdt som oppvisninger, uten konkurranse fra andre løpere, i hovedsteder så vel som i mindre byer. Rieck forteller om stort oppstyr i Paris i september 1826, mai 1827 og juni 1830, i Istanbul i 1828, i Roma og Venezia i 1831 og ved mange andre anledninger. Man har funnet referanser til flere av løpene i samtidige kilder. I 1826 rapporterer Morgenbladet i Christiania at folk i Rendsburg i Slesvig er «i store Skarer blevet lokket ud af Porten, for at see en Løber, ved navn Ernst, fra Bergen.» Ernst skulle konkurrere på distansen Rendsburg–Schleswig med en rytter som skiftet hest halvveis. Nøye beskrevet i avisene er også løpene Ernst utførte foran et stort publikum i København i februar og mars 1826. Her er både tid og distanse antydet noen steder, men forsøk på å beregne hvor fort Ernst løp, gir tvetydige resultater.

I 1827, igjen ifølge Rieck, tok Mensen Ernst hyre på den britiske fregatten Bucharest, deltok i slaget mot osmanske og egyptiske skip ved Navarino (nå Pilos) på Peloponnes i forbindelse med den greske frihetskrigen og utførte et hemmelig oppdrag for britisk etterretning. Det er imidlertid påvist at den britiske marine ikke hadde noe skip som het Bucharest.

• distanseløp
• løping

• Vestafjells.no: «Løpsfantomet» frå Fresvik

• Trond Olav Svendsen: Norsk biografisk leksikon 2
• Berntsen, Bredo: Løperkongen Mensen Ernst, 2008, isbn 978-82-7694-224-8
• Norsk biografisk leksikon, andre utgave
• G. Rieck: Den norske Hurtigløber Mensen Ernst’s eventyrlige Liv, Søe-, Land- og Hurtigreiser, norsk utg. 1844
• B. Berntsen: Løperkongen, 1986