Hakon Børresen

«Den kongelige Gæst» er en av de mest kjente og populære danske operaer, benevnt som en «konversasjonsopera» på linje med Richard Strauss’ konversationsoperaer. Rollene synges parlando, en syngemåte med meget lett og hurtig deklamasjon, nesten som recitativ og dermed egentlig uten å inneholde arier. Med sin kompositoriske ferdighet viste Børresen seg som en brilliant instrumentator som behersket alle orkestrets muligheter og gjorde det tekstlige innholdet tydelig og forståelig. Resultatet ble en opera med et innholdsrikt og raffinert innhold – gjestens mange idéer og merkelige innfall gav Børresen mulighet til å leke med orkesteret og dets instrumentasjon. «Den kongelige Gæst» er en ganske kort opera på bare 75 minutter, men er en meget spirituell opera som fortjenes å ha en fast plass på operarepertoaret.

Børresens første symfoni i c-moll fra 1901 er tydelig påvirket av Tsjajkovskij, ikke minst Tsjajkovskijs 6. Symfoni – Børresen slutter sin symfoni også med en langsom sats. Verket har imidlertid flere kunstige passasjer og overganger i tillegg til noe mangelfull utarbeidede gjennomføringer. Men det hindrer ikke at symfonien må karakteriseres som vel gjennomarbeidet rent instrumentasjonsmessig – verket klinger godt.

Symfoni nr. 2 i A-dur med tilnavnet «Havet» fra 1904 viser i første sats en rett frem form med et moderat dramatisk uttrykk som tydelig påminner om Dvořák, fulgt av en elegant scherzo som uten tvil har en mendelssohnsk eleganse. Tredje sats får en til å tenke på Tsjajkovskijs ouverturer og symfoniske dikt, mens fjerde sats har et vennlig, men lengselsfullt og drømmende uttrykk.

Symfoni nr. 3 i C-dur fra 1925–1926 er heller ikke den modernistisk i uttrykket. Derimot er det mulig å karakterisere symfoni nr. 3 som å ha et mer personlig uttrykket enn de to foregående. Første sats er langt mer kompleks enn første satsen i symfoni nr. 2. Satsen er svært romantisk-melodisk med en dypere og mørkere grunntone en man skulle vente med tanke på C-dur-tonearten. Den langsomme satsen er behagelig i uttrykket, mens scherzoen er smektende og lekfull. Siste sats har et glitrende og spirituelt uttrykk, men med flere partier som får en til å tenke på første satsens mørkere stemninger.

Av Børresens kammermusikkverker er også hans strykesekstett op. 5 i G-dur fra 1901 karakteristisk for hans musikk. Edvard Grieg uttalte seg meget rosende om sekstetten. Åpningssatsens «Allegro moderato, ma energico» begynner kraftfullt og energisk og med et nordisk-klingende melodisk tema i kontrast til en rekke overraskende og lunefulle rytmiske motiv. Den etterfølgende «Allegro» er en vakker og elegant scherzo fulgt av en velinstrumentert «Adagio» med lange melodislynger. Finalen, «Allegro molto vivace», innleder kraftfullt som første sats. Både første og andre tema i finalen må karakteriseres som nordisk – Johan Svendsen er å finne i bakgrunnen.

Børresen vokste opp i en dansk borgerlig handelsfamilie i København. Han fikk tidlig fiolin-, cello- og klaverundervisning. Da han nevnte for faren at han ville bli komponist, tok faren ham med til Johan Svendsen, dirigenten for Det kongelige kapell og berømt komponist, og ba ham om råd. Resultatet ble at Børresen ble Svendsens elev i komposisjon ved konservatoriet i København. En av dem som Børresen kom i kontakt med gjennom Svendsen, var Edvard Grieg. Den nordiske tone som kan spores i Børresens musikk, er av flere tilskrevet kontakten med Grieg.

Som sitt svennestykke regner man Børresens symfoni i c-moll op. 3 fra 1901. Symfonien gjorde ham til en av tidens kommende og lovende komponister. I 1902 gjorde Børresen en studietur til Leipzig der han blant andre møtte dirigenten Arthur Nikisch. Og Nikisch kom til å dirigere Børresens fiolinkonsert ved en rekke anledninger i en rekke forskjellige tyske byer.

Sine største suksesser hadde Børresen som opera- og ballett-komponist. Hans opera, «Kaddara», med grønlandsk tema ble fremført både i Belgia og Tyskland og enakts-operaen «Den kongelige Gæst» fra 1919 er oppført flere enn 100 ganger ved Det kongelige teater. Ved siden av Carl Nielsens «Maskerade» er «Den kongelige Gæst» den mest kjente og viktigste opera ved begynnelsen av det tyvende århundre i Danmark.

Børresens konservative tonespråk resulterte i at hans verk gradvis ble spilt mindre og mindre. Men med sine usedvanlig mange kontakter ble Børresen mot midten av århundret en av de viktigste personer i dansk musikk – sosialt og musikalsk. Han var en av krumtappene i forbindelse med en rekke danske musikkfestivaler og fra 1924 til 1949 var Børresen president i den danske komponistforeningen.

• Symfoni nr. 1 i c-moll, op. 3 (1901
• Symfoni nr. 2 i A-dur, op. 7, «Havet» (1904)
• Symfoni nr. 3 i C-dur, op. 21 (1925/26)
• Konsert for fiolin og orkester i G-dur, op. 11 (1904)
• «Normannerne», konsertouverture (1912, rev. 1935)
• «Raadhusintrada» for lurer og orkester (1933)
• Serenade i C-dur for horn, strykere og slagverk (1944)
• «Nordiske folkemelodier» for strykeorkester (1949)

• «Den kongelige Gæst», enakts-opera (1919)
• «Kaddara: folkelivsbilder fra Grønland», opera i 4 akter (1921)
• «Tycho Brahes Drøm», ballett (1924)

• Strykekvartett nr. 1 i e-moll, op. 20 (1913)
• Strykekvartett nr. 2 i c-moll (1939)
• Strykesekstett i G-dur, op. 5 (1901)
• Sonate for fiolin og klaver i a-moll, op. 9 (1907)
• Romance for cello og klaver i D-dur, op. 4 (1902)

I tillegg solo- og korsanger samt orgel- og klaverstykker.