Håkon jarl

Om årene etter Sigurd jarls død gir sagaene motstridende opplysninger. Snorre vil ha det til at Håkon kjempet mot Harald Gråfell gjennom mange år og med vekslende hell. Fagrskinna sier derimot at Håkon rømte landet etter farens død og lå i viking i austerveg. Det siste støttes for så vidt av Vellekla, som blant annet sier at han «fikk landene i aust i sin makt».

Danekongen Harald Blåtann var nå i ferd med å legge under seg Norge. I første omgang synes han å ha støttet seg til Harald Gråfell i denne kampen. Da denne ikke greidde å vinne noen egentlig seier over Håkon jarl, skiftet danekongen side. Håkon jarl må åpenbart ha underkastet seg danekongen som jarl og lovt ham sin støtte. Harald Gråfell falt i et slag i Limfjorden omkring 970 i kamp mot daner og trøndere, de sistnevnte ledet av Håkon jarl. På den store runesteinen fra Jelling kunne Harald senere la seg omtale som «... den Harald som vant seg hele Danmark og Norge». I den første tiden må Håkon ha oppfylt sine plikter og støttet Harald Blåtann aktivt. Vellekla sier at han forsvarte Danevirke mot fiender og at han sloss med hell mot friser, vender, sakser og franker i sør.

Allerede før dette hadde trolig Håkon nedkjempet den siste motstanden fra Eirikssønnene i Norge. Skaldene er samstemte om at han da rådde over alt landet sørover til og med Agder. I Vellekla sies det blant annet at han «kom under seg sju fylker». Dette kunne være Egdafylke, Rygjafylke, Hordafylke, Sygnafylke, Firdafylke, Mørafylke og Raumsdølafylke. I alle fall er det en interessant opplysning, da det er første gang begrepet fylke nevnes i kildene, noe som fører fylkesorganisasjonen tilbake til (senest) 900-tallet. Håkons siste oppgjør med Eirikssønnene skal ha foregått i Sogn.

Etter en tid har åpenbart Håkon blitt for egenrådig og brutt med danekongen. En større hær ble sendt mot ham, og det kom til det berømte «jomsvikingslaget» i Hjørungavåg på Sunnmøre. Av høvdinger for danene nevnes Sigvald og Bue. Skaldene gir alle uttrykk for at det var et stort slag. Sjøkrigeren Håkon skal ha ryddet 25 skip for fiender. I den sammenheng nevnes for øvrig leidang for første gang i norrøne kilder. Av sen dato er derimot den blomstrende sagndannelsen omkring slaget i Hjørungavåg, der det meste er vandresagnmotiver.

Jomsvikingslaget må ha stått omkring 985. Etter den tid har Håkon tydeligvis styrt uavhengig av danekongen. Han har kanskje kontrollert og hjulpet frem den handelsplassen som på hans tid vokste frem ved utløpet av Nidelva (det senere Nidaros, nå Trondheim). Han ser ut til konsekvent å ha bekjempet dem som «brøt ned hovene» og prøvde å innføre kristendommen. Selv holdt han seg til den gamle norrøne religionen. Her var han på linje med det trønderske bondesamfunnet. Skaldene roser ham: Han respekterer hov og veband.

Den nasjonale sagatradisjonen er ambivalent i sin holdning til Håkon jarl. I kampen mot danene, og spesielt i jomsvikingslaget, står han som en modig nasjonalhelt. Men senere stilles han opp i negativ kontrast til den lysende kristningskongen Olav Tryggvason, som fulgte etter ham. Ut fra dette skal vi også være kritiske til skildringen i sagaene av hans siste år og hans fall. Sagaer som Ágrip og Heimskringla kan her bygge på en rik, lokal trøndsk tradisjon, full av konkrete detaljer. Det har vært antatt at dette kan være rester av en nå tapt «jarlasaga». Men historisk troverdig er dette stoffet ikke, heller ikke de fargerike fortellingene om hvordan Håkon fikk trønderne mot seg fordi han var så grisk og kvinnekjær, og hvordan han til slutt ble drept av sin egen trell Kark i grisehuset hos sin frille Tora på Rimol i Melhus.

Det er likevel sannsynlig at trønderne har reist seg mot Håkon etter at han gikk over fra å være den fremste blant likemenn til å bli enehersker. Historikeren Johan Schreiner har argumentert for at Håkon ble tatt av dage av trønderne før Olav Tryggvason kom til landet i 995.

Håkon jarls liv er i nyere tid litterært behandlet av blant andre den danske dikteren Adam G. Oehlenschläger (sørgespillet Hakon Jarl hiin Rige, 1807).

• Kvadene Vellekla (av Einar Skålaglam), Háleygjatal (av Øyvind Finnsson Skaldespiller) og Hákonardrápa (av Tind Hallkjellsson); sagaverkene Heimskringla, Fagrskinna og Ágrip; Historia Norvegiæ

• H. Koht: «Kampen om magten i Norge i sagatiden», i Historisk tidsskrift, rekke 5, bind 4, 1920, s. 290–292
• H. Koht: «Når levde Harald Hårfagre og sønene hans?», i Historisk tidsskrift, rekke 5, bind 6, 1927, s. 156–157
• J. Schreiner: Trøndelag og rikssamlingen, 1928, s. 26–35
• J. Schreiner: Olav den Hellige og Norges samling, 1929, s. 57–64
• G. Indrebø: Fylke og fylkesnamn, Bergen 1931, s. 36–39
• H. Koht: biografi i NBL1, bind 5, 1931
• P. Sveaas Andersen: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800–1130, bind 2 i Handbok i Norges historie, 1977, s. 99–101
• J. Sandnes: biografi i NBL2