Den georgiske parlamentsbygningen i hovedstaden Tbilisi.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Artikkelstart

Georgia er en parlamentarisk og demokratisk republikk. Landet er enhetsstatlig, men landsdelen Adsjaria utgjør et delvis selvstyrt område. Abkhasia har også selvstyrestatus, men siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har Georgia verken hatt kontroll over denne landsdelen eller det tidligere selvstyrte området Sør-Ossetia.

Den lovgivende makt

Georgias parliament holdt i perioden 2012-2018 til i dette nybygget i landets tredje største by, Kutaisi. Flyttingen av parlamentet var tidligere president Mikheil Saakasjvilis initiativ.
.
Lisens: CC BY SA 2.0

Den lovgivende forsamlingen består av ett kammer med 150 folkevalgte som velges for fire år av gangen. Stemmerettsalderen er 18 år. Parlamentet ligger i hovedstaden Tbilisi, men var i perioden 2012–2018 plassert i Georgias tredje største by, Kutaisi.

Georgia har en blandet valgordning. I forkant av parlamentsvalget i 2020 ble valgloven endret slik at antallet medlemmer valgt gjennom enmannskretser ble redusert fra 73 til 30, mens antallet valgt fra partilister ble økt fra 77 til 120.

Den tidligere sperregrensen på fem prosent ble i 2020 senket til én prosent for rene partilister. For valgallianser ble sperregrensen avhengig av hvor mange partier som inngikk i alliansen. For eksempel fikk valgallianser bestående av to eller fire partier en sperregrense på henholdsvis to og fire prosent.

Like før valget i 2020 innførte Georgia for første gang i historien kjønnskvotering i valgloven. Målet var å øke antall kvinner i nasjonalforsamlingen. Om valglistene tidligere hadde vært dominert av menn, måtte nå hver fjerde person på listen være en kvinne, eller en mann om en valgliste skulle bli dominert av kvinner.

Til tross for at dagens georgiske parlament først ble opprettet i 1995, har det historisk vært lange tradisjoner med regionale ting. Ifølge den greske historikeren og geografen Strabon eksisterte det allerede rundt år 0 et ting kalt lalkhår, med 300 folkevalgte i Svaneti, som i dag utgjør fjellregionen nordvest i Georgia.

Den utøvende makt

Mikheil Saakasjvili taler på georgisk fjernsyn i 2008. Han var Georgias president fra 2004 til 2013.
Av /NTB Scanpix.
Georgias president Salome Zurabisjvili i møte med generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0
Giorgi Garibasjvili inntok i februar 2021 statsministerstolen for andre gang. Første gang han var georgisk statsminister var fra november 2013 til desember 2015.
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Den utøvende makt er delt mellom presidenten og regjeringen. Presidenten er landets statsoverhode, men presidentens reelle makt har de senere år blitt mer og mer begrenset. I de to periodene Mikheil Saakasjvili satt ved makten (2004–2013) var Georgia mer en presidentstyrt enn en parlamentarisk republikk. Byggingen av et stort presidentpalass i Tbilisi var illustrerende for hans presidentmakt. Under hans andre periode ved makten tok han initiativet til en endring i den georgiske grunnloven som skulle begrense presidentens fullmakter betraktelig og overføre en del av disse til regjeringen. Presidenten skulle fortsatt være statsoverhode og øverstkommanderende for de væpnede styrkene, men ikke lenger kunne styre innenriks- og utenrikspolitikken, initiere lovendringer, utpeke regionale guvernører eller innta en ledende post i et politisk parti. Statsministeren ville derimot få fullmakt til å utpeke og avsette ministre, også innenriks- og forsvarsministeren, som før hadde vært presidentens ansvarsområde. Regjeringslederen ville generelt få en betydelig større innflytelse over innen- og utenrikspolitikken.

Grunnlovsendringen trådte i kraft i 2013, akkurat idet Saakasjvilis andre periode var over. Det ble lenge spekulert i om Saakasjvili ønsket å innta statsministerposten, men da hans parti hadde mistet mye popularitet ved parlamentsvalget i 2012, skjedde ikke dette.

Idet Salome Zurabisjvili tok over som landets første kvinnelige president i 2018, ble presidentens fullmakter ytterligere redusert. Presidenten ble fratatt retten til å ta opp og diskutere aktuelle saker i regjeringen. Det nasjonale sikkerhetsrådet, som før hadde blitt ledet av presidenten, ble lagt ned. Fra 2024 velges presidenten ikke lenger direkte av folket, men av et valgkollegium med 300 personer bestående av alle de 150 medlemmene av nasjonalforsamlingen samt representanter for de to selvstyrte områdene og kommunene. Presidenten kan sitte ved makten i to perioder. Fra 2024 er presidentperioden redusert fra seks til fem år.

Selv om presidentens virksomhet har blitt redusert til en stor del seremonielle funksjoner, kan hun eller han fortsatt spille en viktig representativ rolle på den internasjonale arena og virke samlende på det nasjonale plan.

En statsministerkandidat blir nominert av det politiske partiet som har fått flest mandater i valget på ny nasjonalforsamling. Kandidaten må vinne en tillitsvotering i parlamentet, det vil si få støtte fra minst halvparten av nasjonalforsamlingens medlemmer, før han eller hun kan bli formelt utpekt til statsminister av presidenten.

Det moderne Georgia kjennetegnes av relativt hyppige regjeringsskifter. En georgisk statsminister har de senere årene sjelden sittet mer enn ett eller to år ved makten.

Politiske partier

Milliardæren Bidzina Ivanisjvili tok initiativet til bevegelsen og partiet Den georgiske drøm. Ivanisjvili satt også som statsminister i Georgia fra oktober 2012 til november 2013.
.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Georgia har siden 2004 vært dominert av to politiske partier. Den forente nasjonalbevegelsen (FNM) (georgisk: Ertiani Natsionaluri Modzraoba) hadde regjeringsmakten fra 2004 til 2012, mens partiet Den georgiske drøm (georgisk: Kartuli otsneba) har ledet landet siden.

FNM ble stiftet av Mikheil Saakasjvili i 2001 og fikk i koalisjon med flere andre partier 67,8 prosent av stemmene ved parlamentsvalget i 2004. Det betød 135 av de 150 plassene i nasjonalforsamlingen. I 2008 fikk partiet fornyet tillit og 59,2 prosent av stemmene. Partiet lyktes i kampen mot korrupsjon, spesielt innenfor politivesenet. De administrative barrierene for å drive næringsliv ble kraftig redusert, statens inntekter økte radikalt, og landet opplevde en økonomisk oppgangstid. Samtidig økte etter hvert undertrykkingen av annerledestenkende.

Noen måneder før parlamentsvalget i 2012 tok milliardæren Bidzina Ivanisjvili initiativet til å stifte bevegelsen og litt senere partiet Den georgiske drøm. Mens FNM regnes for å være et sentrum-høyre-parti og er observatørmedlem i Det europeiske folkepartiet, identifiserer Den georgiske drøm seg som et sentrum-venstre-parti og er observatørmedlem i Det europeiske sosialdemokratiske partiet i Europaparlamentet. Valget i 2012 endte med at Den georgiske drøm i koalisjon med seks andre partier fikk 55,0 prosent av stemmene, eller 85 av 150 seter i parlamentet. Ved valgene i 2016 og 2020 sank oppslutningen noe, men partiet uten sine tidligere koalisjonspartnere fikk allikevel ved begge valg over 48 prosent av stemmene og et klart flertall av mandatene.

Trass i at begge partiene jobber aktivt for georgisk EU- og NATO-medlemskap, er georgisk politikk preget av et svært anstrengt forhold mellom de to store politiske konkurrentene. Etter valget i 2020, nektet FNM, nå i koalisjon med ni andre partier, å godta valgresultatet på 27,2 prosent. Opposisjonspartiene beskyldte regjeringspartiet for maktmisbruk og valgfusk, og nektet å delta i arbeidet i det nyvalgte parlamentet. Først i april 2021 klarte EU å mekle fram en løsning.

Administrativ inndeling

Georgia er administrativt inndelt i to autonome republikker og ni regioner (georgisk: mkhare). Det er 64 kommuner hvorav de fem største bykommunene; Batumi, Kutaisi, Poti, Rustavi og Tbilisi, har en større grad av selvstyre inklusive direkte ordførervalg.

Kommunene har begrenset økonomisk frihet og er svært avhengige av de sentrale myndighetene. Den eneste lokale skatten som havner direkte i de lokale budsjettene er eiendomsskatten. Kommunevalg holdes hvert fjerde år.

Etter 2004 har selvstyret til Adsjarias autonome republikk blitt mer regulert og begrenset. Adsjaria har et miniparlament bestående av 21 folkevalgte og en regjering bestående av fem ministre. Regjeringssjefen nomineres av sentralmyndighetene i Tbilisi. Disse kan også oppløse regjeringen og parlamentet, samt overstyre beslutninger som er i strid med den georgiske grunnloven.

På liknende måte har Abkhasias autonome republikk et miniparlament og en regjering med fem ministre plassert i Tbilisi. Reelt har disse eksilstrukturene svært begrenset innflytelse på hva som skjer i Abkhasia. Området som de jure er en del av Georgia, har de facto siden Sovjetunionens sammenbrudd vært styrt av et parlament, en president og en regjering som ikke er kontrollert av georgiske myndigheter. Abkhasias grenser er i dag under russisk kontroll.

Det tidligere autonome området Sør-Ossetia er de jure innlemmet i den georgiske regionen Sjida Kartli, men de facto styrt uavhengig av georgiske myndigheter. Sør-Ossetias grenser kontrolleres av Russland.

Den dømmende makt

Den georgiske høyesterettsbygningen i Tbilisi er fra 1894.

De alminnelige domstolene i Georgia er delt inn i tre nivåer. En sak kommer i første instans opp i herreds- eller byretten der den behandles av én dommer eller et panel av tre dommere. Domsavgjørelsen kan ankes til ankedomstolen der tre dommere vil behandle ankesaken. En sak kan tas videre til den øverste domstolen i landet, Georgias høyesterett (georgisk: Sakartvelos uzenaesi sasamartlo). Høyesterett ligger i Tbilisi. Den består av 19 dommere og har siden mars 2020 blitt ledet av Nino Kadagidze. Domstolene har i det uavhengige Georgias historie kontinuerlig blitt anklaget av den politiske opposisjonen for manglende uavhengighet.

Georgias forfatningsdomstol består av ni dommere, og ble i 2007 flyttet fra Tbilisi til landets nest største by, Batumi.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg