FLN

To av det nye Algeries ledende menn, president og statsminister Ahmed Ben Bella til venstre og daværende forsvarsminister Houari Boumedienne til høyre, like før kuppet i 1965, da Boumedienne avsatte Ben Bella. Ben Bella var en av de fremste lederne for motstandskampen mot det franske kolonistyret, og var blant grunnleggerne av FLN.

Av /NTB Scanpix ※.

Franske tropper i Algerie under frigjøringskrigen i 1961.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

FLN er et politisk parti i Algerie. Opprinnelig var FLN en frigjøringsbevegelse som kjempet for Algeries selvstendighet fra kolonimakten Frankrike. Organisasjonen ble opprettet i 1954, og startet samme år en frigjøringskrig som førte til Algeries selvstendighet i 1962. Etter selvstendigheten ble FLN et politisk parti.

Faktaboks

Etymologi
fransk Front de Libération Nationale, «Den nasjonale frigjøringsfront»

Opprettelse og utbrudd av frigjøringskrig

FLN hadde sitt utgangspunkt i en fraksjon som brøt ut av organisasjonen Mouvement pour le Triomphe des Libertés Democratiques (MTLD) i 1954. MTLD ble opprettet i 1946 og forsøkte å påvirke folkemeningen i landet gjennom å delta i valg. Målet var fra starten av full uavhengighet fra Frankrike. På begynnelsen av 1950-tallet mente flere i organisasjonen at denne linjen var mislykket, og de opprettet en hemmelig væpnet gruppe innenfor MTLD som ble kalt OS (Organisation Spéciale). Etter et internt oppgjør i MTLD i 1954 brøt OS ut av partiet og opprettet FLN 23 oktober 1954. Allerede 1. november det samme året publiserte FLN et opprop som oppfordret alle algeriere til å delta i væpnet kamp mot kolonimakten. Denne datoen regnes både som starten på en åtte år lang frigjøringskrig, samtidig som dagen idag er Algeries nasjonaldag.

Frigjøringskrig på algerisk og fransk jord

FLN bygget raskt opp et nettverk av militsgrupper over hele Algerie. Det var vanskelig å få tak i våpen i starten, men etter at nabolandene Marokko og Tunisia ble selvstendige i 1956, kunne våpen smugles via disse landene. Det ble da også dannet regulære hærstyrker i Tunisia og Marokko under ledelse av Houari Boumedienne (1927–1978).

For å oppnå internasjonal støtte ble en eksilregjering dannet i 1958 i Kairo. Denne fikk senere sitt hovedkvarter i Tunis under ledelse av Ferhat Abbas (1899–1985). De sendte diplomater ut til mange hovedsteder for å snu verdensopinionen i deres retning. På algerisk jord kjempet FLNs militsgrupper både mot den franske statsmakten og interne fiender, som for eksempel restene av MTLD. Det gikk også hardt utover de europeiske bosetterne, gjerne kalt pied noirs, som talte 1,4 millioner i 1959. I tillegg støttet mange muslimske algeriere kolonimakten, og flere tusen av disse landsmennene, kalt harkis, ble drept av FLN. Omtrent 90 000 algeriere var innrullet i den franske hæren i Algerie. FLN hadde trolig 50.000 forkjempere på sin side. I løpet av krigen, som varte til 1962, regnet FLN med å ha mistet mer enn én million mennesker. Franske kilder setter tallet til 300 000–500 000.

FLN gjennomførte også en rekke terroraksjoner på fransk jord, og målene var i stor grad franske myndigheters infrastruktur. Disse attentatene intensiverte seg mot slutten av frigjøringskrigen. Europeere i Algerie (pieds noirs) startet terrororganisasjonen OAS (organisation armé sécret) i 1961 da de ønsket å bevare Algerie under fransk styre. De gjennomførte aksjoner både i Algerie og Frankrike. De økte voldshandlingene på begge sider i krigen førte til økt folkelig støtte i Frankrike til den algeriske frigjøringen, og en våpenhvile ble endelig signert i Evian i 1962. De aller fleste av de europeiske bosetterne, samt algeriere som hadde støttet Frankrike under krigen, forlot Algerie og reiste til Frankrike.

Etter selvstendigheten

Etter våpenhvilen ble FLN regjeringsparti i Algerie. Den radikale Ahmed Ben Bella (1916–2014) ble landets første president, og han satte gang omfattende jordbruksreformer. Da han skal ha forsøkt å fjerne utenriksminister Abdelaziz Bouteflika i 1965, ble han avsatt i et statskupp ledet av Houari Boumedienne som forble landets president helt fram til 1978.

De tre hovedpilarene i FLNs samfunnsprogram var sosialisme, islam og nasjonalisme. Landet gav viktig ideologisk støtte til frigjøringsbevegelser i ulike deler av verden, blant dem PLO og Cubas, Angolas og Vietnams kommunister. Nasjonalt holdt FLN seg derimot unna kommunistisk tankegods, da kommunisme ble ansett som å være en ateistisk ideologi og dermed i strid med islam. Under frigjøringskampene hadde det vært viktig å bruke islam som en samlende faktor, og FLN har fortsatt å ha islamske prinsipper som et grunnlag for deres politikk. Derimot er deres tolkning av islam en moderne variant, hvor blant annet kvinner og menn skal ha lik rett til arbeide og utdanning.

Partiprogrammer i 1962 og 1964 gjorde oppbyggelsen av et sosialistisk samfunn til en hovedoppgave for partiet. Boumedienne rustet særlig i 1970-årene partiet opp til et tradisjonelt sosialistisk statsbærende parti. Hovedfokus lå på statlig initiert industrialisering, betalt av stadig økende oljeinntekter. Oljeindustrien ble nasjonalisert i 1971. Boumedienne forsøkte å svekke FLN's innvirkning på algerisk politikk, og samlet stadig mer makt i sine egne hender.

Da Boumedienne døde i 1978, overtok en oberst fra hæren, Chedli Benjedid, presidentmakten. I hans presidentperiode (1979-1992) fikk FLN igjen en mer prominent posisjon. Derimot startet de økonomiske problemene å bli akutte da industrialiseringsstrategien mislyktes og oljeinntektene sank på 1980-tallet. Landet gikk igjennom de største demonstrasjonene siden frigjøringen i 1988, og Benjedid åpnet til slutt for flerpartivalg i 1990 (lokalvalg) og 1991 (parlamentsvalg).

De første valgene var katastrofale for partiet som fikk en oppslutning på 28 prosent i lokalvalget og 23 prosent i parlamentsvalget. Radikale islamister vant begge valgene, og redselen for opprettelsen av en islamsk stat fikk hæren til å installere et militærstyre. Denne kaotiske situasjonen førte landet ut i en 10 år lang borgerkrig med hæren og islamistene på hver sin side. FLN var i starten mot militærets overtakelse, men gled etter noen år tilbake på deres side. Siden 1997 har de deltatt i ulike regjeringskoalisjoner, og beholdt en velgerbase på mellom 14 og 34 prosent.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg