Algeries utenrikspolitikk har endret seg i takt med utviklingen av innenrikspolitikken, og orienteringen bort fra den mer ideologisk forankrede sosialistiske retningen som ble fulgt de to-tre første tiårene etter selvstendigheten i 1962, til en mer liberal politikk.

Fra å ha hatt nære forbindelser til Sovjetunionen og Østblokken på 1960- og 1970-tallet, orienterte Algerie seg mer mot Europa og Vesten, også som følge av økonomiske realiteter: Utenrikshandelen, med tiltagende eksport av olje og gass, skjedde vesentlig med land i Sør-Europa, ikke minst den gamle kolonimakten Frankrike. Algerie var imidlertid aldri tett knyttet til Sovjetunionen. Tvert imot spilte landet etter frigjøringen en toneangivende rolle blant de alliansefrie stater.

Landet førte en uavhengig, aktiv og radikal utenrikspolitikk i 1980-årene som blant annet innebar støtte til frigjøringsbevegelser i mange land. Flere fikk militær trening i Algerie, blant dem grupper som bekjempet kolonialisme og apartheid i det sørlige Afrika. Særlig ga landet støtte til frigjøringsbevegelsen Polisario i Vest-Sahara og til palestinske PLO.

Afrika

Algeries støtte til Polisario i Vest-Sahara har ført til et tidvis spent forhold til Marokko, noe en grensetvist om et mineralrikt område – som i 1963 førte til en kortvarig krig mellom de to land – også har bidratt til. Polisario har fått opprette flyktningleire i Tindouf sørvest i Algerie, og har drevet sin politiske og militære virksomhet fra algerisk territorium.

Marokko brøt diplomatiske forbindelser med Algerie da landet anerkjente Polisarios statsdannelse i 1976, og grensen ble stengt. Forbindelsene og grensen ble først gjenåpnet i 1988. Grensen til Marokko ble stengt igjen i 1994. Da president Bouteflika i 2002, som første algeriske president, avla flyktningleiren i Tindouf sør i landet et besøk, ble det i Marokko oppfattet som en provokasjon.

I 1983 undertegnet Algerie en vennskapsavtale med Tunisia, som Mauritania sluttet seg til senere samme år. Libya og Marokko ble også med i samarbeidet, som tok sikte på å skape en union mellom statene i det nordlige Afrika (Maghreb). En avtale som i navnet innebar dannelsen av en union mellom de fem landene, Maghreb-unionen (UAM), ble undertegnet i februar 1989.

Unionen har i praksis ikke vært aktiv siden 1994, da forholdet mellom Marokko og Algerie forverret seg, etter at Marokko beskyldte Algerie for utilbørlig innblanding i fredsprosessen i Vest-Sahara. Egypts president Hosni Mubarak var blant de arabiske lederne som på 1990-tallet forsøkte å bidra både til en løsning på den algeriske konflikten, og til en bedring av Algeries forhold til Vesten.

Algerie hadde i hovedsak gode forbindelser med nabolandet Libya under Muammar al-Gaddafi. De to land hadde sammenfallende posisjon i kampen mot kolonialisme, støtten til den palestinske frigjøringskampen og i spørsmålet om Vest-Sahara. Algerie motsatte seg den internasjonale militære intervensjonen og avholdt seg fra å støtte opprørerne under borgerkrigen i Libya, også på bakgrunn av landets egne erfaringer med islamister.

Algerie ble kritisert for å ha tatt imot medlemmer av al-Gaddafi-familien, blant dem hans kone, to sønner og datter, som flyktet fra Libya under borgerkrigen.

Vesten

Algerie har historisk en nær tilknytning til Frankrike, men det politiske forholdet etter selvstendigheten var lenge kjølig. Dette skyldes ikke minst manglende kompensasjon for fransk eiendom som ble konfiskert, samtidig som Frankrike forbød import av vin fra Algerie. Deretter kom Algeries nasjonalisering av oljeindustrien, inklusive franske eierinteresser, i 1971.

Under Chadli Benjedids styre ble forholdet bedret, det samme ble forbindelsene til USA, og president George H. W. Bush støttet indirekte kuppet i 1991. Omverdenen ville ikke intervenere i konflikten i Algerie på 1990-tallet, og landet ble mer isolert. President George W. Bush mottok president Bouteflika i Det hvite hus for å sikre Algeries støtte i kampen mot terror.

Frankrike opprettholdt nære forbindelser med algeriske myndigheter i 1990-årene, til tross for at franske borgere ble mer rammet av terroren enn andre utenlandske grupper. Algeriske terrorister iverksatte også bombeattentat i Paris. I 1994 kapret algeriske terrorister et fly på vei til Paris i den hensikt å fly det inn i Eiffeltårnet, en episode som skal ha inspirert angrepet på World Trade Center i New York i 2001.

Frankrike har ytt økonomisk og politisk assistanse til Algerie. President Bouteflika avla et offisielt besøk i Frankrike i 2000, det første av en algerisk president siden frigjøringen i 1962. President Jacques Chiracs gjenbesøk i 2003 var tilsvarende det første offisielle besøket av en fransk president til Algerie siden krigen. President François Hollande tok i 2012 ytterligere et skritt i retning forsoning etter Algerie-krigen, da han erkjente at den franske kolonialismen hadde påført algerierne lidelser. Han ga likevel ikke den unnskyldningen algeriske myndigheter ønsket.

Samarbeidet mellom Algerie og Frankrike land ble forsterket etter terroranslagene mot USA i 2001 – i en felles bestrebelse på å bekjempe de algeriske terroristgruppene. Allerede forut for dette, i 2000, kunngjorde USA vilje til å etablere militært samarbeid med Algerie, som uttrykte sin støtte til USAs angrep på Afghanistan i 2001. Algerie i Arabiske liga mot å støtte det NATO-ledede angrepet på Libya i 2011 (Operation Odyssey Dawn), og var mot den fransk-ledede operasjonen i Mali i 2013 (Opération Serval), men tillot franske kampfly å krysse algerisk territorium for å bombe al-Qaida i Maghreb (AQIM) i Mali.

Storbritannias statsminister David Cameron besøkte Algerie i 2013, som den første britiske statsministeren til å avlegge landet et offisielt besøk. Dette kom i etterkant av terrorangrepet på gassanlegget i In Amenas, og var knyttet til kampen mot al-Qaida.

I 2002 undertegnet Algerie og EU en assosiasjonsavtale for å fremme økt liberalisering av handelen mellom de to parter. Avtalen trådte i kraft i 2005. Samarbeidet favner også politiske områder, ikke minst kamp mot terrorisme. Forhandlingene om Algeries inntreden i frihandelssonen startet i 1996. Algerie er sterkt avhengig av det europeiske markedet for sin eksport, og ønsker også adgang til det europeiske arbeidsmarkedet for å avhjelpe den høye ledigheten.

Algerie spilte en viktig rolle i få frigitt amerikanske gisler fra Iran i 1981. I 2000 engasjerte landets president seg som megler i konflikten mellom Eritrea og Etiopia, og de to landene undertegnet en fredsavtale i Alger.

Algerie har bidratt med styrker til flere internasjonale fredsoperasjoner. Første gang til Tsjad i 1982, iverksatt av Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU).

Norge

Forbindelsene mellom Algerie og Norge har mest vært av økonomisk art, og enkelte norske selskap har etablert seg i landet. Den viktigste forbindelsen er knyttet til olje og gass, og Statoil kjøpte i 2003 andeler i gassfeltene In Salah og In Amenas i Sahara, til en kostnad av rundt 15 milliarder kroner. Gassanlegget In Amenas, eid og drevet av Statoil, BP og Sonatrach i fellesskap, ble i januar 2013 utsatt for et terrorangrep der også fem nordmenn ble drept. De petroleumsrelaterte forbindelsene var hovedårsaken til at Norge i 2007 åpnet en ambassade i Alger, flyttet fra Tunisia.

I 2012 avla et algerisk marinefartøy Norge et besøk, det første sådanne noen gang. Under besøket ble det avholdt møter mellom algeriske og norske offiserer. Besøket skjedde etter algerisk ønske, for å hente lærdom. Året før fikk Algerie for første gang kjøpe militært materiell fra Norge, da våpenkontrollsystemer ble eksportert. Algerie hadde tidligere fått avslag på anmodninger om kjøp av militært utstyr.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg