Containerhavn i Tunis. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Økonomi og næringsliv i Tunisia

Turistnæringen er en betydelig inntektskilde for landet. Det bygges stadig nye hoteller, spesielt langs kyststripen i nordøst. Hotellet på bildet ligger på øya Djerba i Gabèsbukta. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Til tross for demokratiseringsprosessen i Tunisia etter regimeskiftet i 2011 har sosial uro påvirket den økonomiske utviklingen i landet. Arbeidsledigheten for ungdom (15-24 år) er på 35,06 prosent (2019) og representerer en politisk, sosial og økonomisk hovedutfordring. I tillegg var det i årene fra 2015 til 2019 flere terroraksjoner. Dette var medvirkende årsaker til at landets bruttonasjonalprodukt (BNP) falt hvert år i perioden fra 2014 til 2019. BNP ble redusert med 18,55 prosent i denne perioden. Av de nord-afrikanske middelhavslandene er det bare Egypt som har et lavere BNP per innbygger enn Tunisia (2019).

Tunisia har en betydelig grad av industrireising, men mangel på råmaterialer og kraft, samt et lite nasjonalt marked, bidrar til å svekke den økonomiske utviklingen. Tekstil- og fosfatlindustrien har en sentral stilling, også for eksport. Landet har et levedyktig jordbruk og en stor servicenæring, hvor turismen spiller en viktig rolle. Produksjon av jordbruksprodukter, blant annet dadler, frukt og olivenolje er viktig for landets eksport.

Primærnæringer

Primærnæringene bidrar med 10,1 prosent av BNP og sysselsetter 14,8 prosent av den yrkesaktive befolkningen.

Jordbruk

Menn i arbeid med høsting av dadler i El Goula, Tunisia i desember 2011.
Daddelhøsting
Av /Shutterstock.

Tunisia har til dels gode naturgitte forutsetninger for jordbruk, som er viktig for både for sysselsetting og eksportinntekter. Rundt to tredeler av landets areal er egnet for jordbruk; vel en tredel er dyrket. De andre områdene brukes til husdyrhold. De tidligere franske storeiendommene fra kolonitiden er nasjonalisert, og ble i 1960-årene forsøkt omdannet til kooperativer. Dette mislyktes, og jordbruket drives delvis på store, moderne og delvis på små, tradisjonelt drevne gårder.

Det dyrkes særlig hvete, bygg, oliven, sitrusfrukter, fiken, dadler, tomater, mandler og vindruer. Vin og korn er viktigste produkter i de fruktbare dalene og slettene i nord. I det nordøstlige Tunisia med Cap Bon-halvøya dyrkes sitrusfrukter og grønnsaker. Langs østkysten dyrkes olivenolje. Det viktigste område for mandelproduksjonen er Sfax-provinsen. Dadler dyrkes i oasene i sør.

Avlingene varierer i stor grad, avhengig av nedbørsmengden. Bare en mindre andel av dyrket areal vannes kunstig. Et større program for vannutvikling ble igangsatt i 1980-årene, med bygging av flere dammer for vanning og flombegrensning. Grunnvannsreservene er allerede hardt utnyttet, med frykt for fortsatt vannmangel.

Flere jordbruksprodukter eksporteres, særlig til EU. Av størst betydning er olivenolje, som Tunisia er verdens fjerde største produsent av. 80 prosent av produksjonen av olivenolje eksporteres og svarer for om lag 50 prosent av jordbrukseksporten. Av husdyr holdes særlig sauer og geiter.

Skogbruk

6,5 prosent av Tunisia er skogkledd, hvorav 69 prosent er skog som er plantet. Det drives noe skogbruk, vesentlig til brensel.

Fiskeri

Fiskerinæringen har vært gjenstand for økt satsing fra myndighetenes side. Havfisket økte med 23,4 prosent i perioden fra 2010 til 2016. Fiske har særlig vært drevet ved østkysten, men overfiske i Gabèsbukta har ført til økt aktivitet lenger nord. Viktigste fiskeslag er sardiner. I volum utgjør fiskeoppdrett cirka ti prosent av havfisket. Sjømat er en viktig eksportvare. Fiskerisektoren er sentrert rundt Sfax, hvorfra cirka 70 prosent av sjømaten eksporteres.

Bergverk og energi

Tunisia har begrensede naturressurser, men betydelige forekomster av fosfat og petroleum, og utvinning av disse har utgjort vesentlige deler av landets moderne økonomi. Fosfat blir dels eksportert, dels brukt i egen produksjon av mineralgjødsel. Oljeforekomstene er mindre enn i nabolandene Algerie og Libya. Tunisias reserver av naturgass utgjør 65 milliarder kubikkmeter (2019) og sikrer fortsatt eksport av energi. Fram til 1995 kom produksjonen i alt vesentlig fra al-Bormah-feltet; deretter også fra offshore-forekomster. Det ble i 1983 bygd en gassrørledning fra Algerie gjennom Tunisia til Sicilia og videre til det italienske fastlandet. Denne rørledningen er 2475 kilometer og er kjent som Trans-Mediterranean Natural Gas Pipeline. Utvinning av jernmalm skjer fra to gruver, hvorav den største er ved Jérissa i den nordøstlige delen av landet. Produksjonen var både i 2018 og 2019 på 200 000 tonn. Bly utvinnes i nord, sink i nordvest.

Olje ble funnet i al-Bormah-feltet, helt sør i landet, i 1964, og det andre feltet, ved Douleb lenger nord, kom i produksjon i 1968, ytterligere to felt i 1972. Det er også gjort større funn offshore i Gabèsbukta. Med høyere pris ble også flere mindre felt senere satt i drift. En territoriell uoverensstemmelse med Libya i Gabèsbukta ble bilagt i 1982. Olje var fram til midten av 1980-årene Tunisias viktigste eksportinntektskilde. Landets oljereserver utgjør 425 millioner fat (2016). Dagsproduksjonen er 33 000 fat (september 2019). Tunisia var medlem av OAPEC fra 1982 til 1986.

Tunisias produksjon av elektrisk energi er i det vesentlige basert på varmekraftverk som bruker naturgass som energikilde. Installert kapasitet i 2016 var 4,8 GW. Det satses nå på å supplere fossil energi med andre energikilder som solenergi og vindenergi. I 2016 bidro fornybar energi med rundt 5 prosent av kraftproduksjonen. Landet er også i forhandlinger med Russland om å bygge et kjernekraftverk. Behovet for å øke kraftproduksjonen er stort. I perioden 1990 til 2016 økte forbruket av elektrisk energi med 4,5 prosent per år.

Industri

Fabrikkanlegg i Atlas-fjellene.
Fabrikk
Av /Shutterstock.

Industrien bidrar med 26,2 prosent av landets BNP og sysselsetter 33,2 prosent av den yrkesaktive befolkningen.

Tunisia har en bredt sammensatt industrisektor, som i stor grad er basert på bearbeiding av landets mineraler, særlig fosfat og olje, samt jordbruksprodukter. Tungindustri er bygd ut ved Menzel-Bourguiba, med blant annet stålproduksjon, kjemisk industri i Tunis og Sfax – ellers cellulose-, sukker- og annen næringsmiddelindustri, samt en rekke forbruksvarer. Tilknyttet oljevirksomheten er et raffineri ved Bizerte. Tekstilproduksjon som er den viktigste enkelte del av industrien, står for over 40 prosent av den samlede eksport og sysselsetter over en kvart million arbeidstakere. Det produseres også mye skotøy og lærvarer for eksport. Fra 1980-årene er flere større foretak, blant annet sementfabrikker, privatisert. Fra 1990-årene er det gjort betydelige investeringer i bant annet metallurgisk og mekanisk industri, samt produksjon av elektrisk utstyr og bildeler. Det er også satset på utvikling av teknologisektoren. Håndverk har lange tradisjoner og er en viktig attåtnæring for mange.

Tjenesteytende næringer

De tjenesteytende næringer bidrar med 63,7 prosent av BNP og sysselsetter 52,0 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Turisme er av stor betydning for landets økonomi. I 2018 besøkte 8,3 millioner utenlandske turister Tunisia.

Samferdsel

Tunisia har et forholdsvis godt utbygd samferdselssystem, med utbredt veinett og jernbaner, fra kolonitiden, som deretter er blitt modernisert og oppgradert. Veinettet består av rundt 22 490 kilometer vei, hvorav størstedelen med fast dekke. Jernbanenettet er på 2190 kilometer, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. La Goulette, 15 kilometer øst for hovedstaden, er den største havnebyen for passasjertrafikk. Radès, ni kilometer sørøst for Tunis, er landets viktigste havn for godstrafikk. Andre store havnebyer er Sousse, Sfax og Gabès. La Skhirra ved Gabèsbukta er utskipningshavn for petroleum fra Algerie. Tunisia har fem internasjonale flyplasser. Den største flyplassen er Tunis-Carthage International Airport.

Utenrikshandel

Tunisias eksport utgjorde 13,82 milliarder amerikanske dollar i 2017, mens importen beløp seg til 19,09 milliarder amerikanske dollar. Landet hadde med dette et underskudd på handelsbalansen på 5,27 milliarder amerikanske dollar.

I 2017 hadde Tunisia størst eksport til følgende tre land: Frankrike (32,1 prosent), Italia (17,3 prosent) og Tyskland (12,4 prosent). Viktige eksportvarer er fosfatmalm og fosfatprodukter, sitrusfrukter, dadler, olivenolje, sjømat, tekstiler og elektriske apparater.

I 2017 hadde Tunisia størst import fra følgende fire land: Italia (15,8 prosent), Frankrike (15,1 prosent), Kina (9,2 prosent) og Tyskland (8,1 prosent). Viktige importvarer er råolje, gass, maskiner og utstyr, telekommunikasjonsutstyr, korn, kjemikalier og metaller.

Underskuddet på handelsbalansen med utlandet dekkes delvis av inntekter fra turisme, pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet, og lån og bistand, særlig fra EU. I perioden fra 2011 til 2018 utgjorde EUs bistand til Tunisia mer enn 2,5 milliarder euro. Frankrike er største bilaterale bistandsyter.

Viktigste handelsmarked, både for eksport og import, er EU, fremfor alt Frankrike, Tyskland og Italia. 64 prosent av Tunisias samlete handel var i 2017 med EU. I 1995 undertegnet Tunisia og EU en frihandelsavtale, som trådte i kraft i 1998. Avtalen gjelder frihandel for industrivarer. I 2015 begynte forhandlingene om en omfattende frihandelsavtale mellom EU og Tunisia (Deep and Comprehensive Free Trade Agreement, DCFTA). Formålet med forhandlingene er å skape nye handels- og investeringsmuligheter mellom EU og Tunisia og å sikre en bedre integrering av Tunisias økonomi i EU-markedet.

Tunisia deltar i et økonomisk og politisk regionalt samarbeid i Maghreb-unionen, som ble etablert i 1989.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg