Økonomi og næringsliv i Tunisia

Tunisia er et av de økonomisk mest utviklede land i Afrika, med en jevn økonomisk vekst over lengre tid, men med relativt beskjedne naturressurser. Veksten er basert på politisk stabilitet og en relativt høy utdanningsgrad, samt en utbygd infrastruktur og et sammensatt næringsliv med en betydelig industribase. Liberalisering av økonomien etter en økonomisk krise tidlig i 1980-årene bidrog til finansiell stabilitet og vekst, som igjen gjorde landet mer attraktivt for utenlandske investeringer.

Krisen kom blant annet som en følge av for stor avhengighet av oljeinntekter, bistand og pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet. Liberaliseringen inklusiv privatisering og deregulering, førte til fornyet vekst, men også til økt arbeidsledighet og fattigdom. Nærheten til europeiske markeder og handelsavtaler med EU har også bidratt til veksten, likeledes satsingen på turisme, som har bidratt til økt sysselsetting og valutainntekter. Høy arbeidsledighet, særlig blant ungdom, er en politisk, sosial og økonomisk hovedutfordring. Tunisia har relativt beskjedne naturressurser, og oljeforekomstene er langt mindre enn i nabolandene Algerie og Libya. Fra å ha vært landets viktigste inntektskilde, sank eksporten av olje fra midten av 1980-årene; forbigått av tekstiler og jordbruksprodukter. Utvinningen økte i 1990-årene, men det innenlandske forbruket har også tiltatt, med begrenset overskudd for eksport. Forekomstene av kalsiumfosfat er betydelige, og Tunisia er verdens fjerde største produsent av mineralet.

Tunisia har en betydelig grad av industrireising, men mangel på råmaterialer og kraft, samt et lite nasjonalt marked, er et hinder for den økonomiske utvikling. Tekstilindustrien har en sentral stilling, også for eksport. Landet har et levedyktig jordbruk og en stor servicenæring, hvor turismen spiller en viktig rolle. Produksjon av blant annet dadler, frukt og oliven er viktig for landets eksport.

Tunisia har til dels gode naturgitte forutsetninger for jordbruk, og landsbrukssektoren er viktig for landets økonomi, både for sysselsetting og eksportinntekter. I 2002 stod sektoren for ca. 12 % av BNI og sysselsatte ca. 22 % av yrkesbefolkningen. Rundt to tredeler av landets areal er egnet for landbruk; vel en tredel er dyrket, andre områder brukes til husdyrhold. De tidligere franske storeiendommene fra kolonitiden er nasjonalisert, og ble i 1960-årene forsøkt omdannet til kooperativer. Dette mislyktes, og jordbruket drives delvis på store, moderne og delvis på små, tradisjonelt drevne gårder.

Det dyrkes særlig hvete, bygg, oliven, sitrusfrukt, fiken, dadler, tomater og vindruer. Vin og korn er viktigste produkter i de fruktbare dalene og slettene i nord. I det nordøstlige Tunisia med Cap Bon-halvøya dyrkes sitrusfrukt og grønnsaker, og langs østkysten dyrkes olivenolje; dadler dyrkes i oasene i sør. Avlingene varierer i stor grad, avhengig av nedbørsmengden; bare en mindre andel av dyret areal vannes kunstig. Et større program for vannutvikling ble igangsatt i 1980-årene, med bygging av flere dammer for vanning og flombegrensning. Grunnvannsreservene er allerede hardt utnyttet, med frykt for fortsatt vannmangel. Flere jordbruksprodukter eksporteres, særlig til EU. Av særlig betydning er olivenolje, som Tunisia er verdens fjerde største produsent av; olivenolje svarer for om lag 50 % av jordbrukseksporten, og ca. 5 % av samlet eksport. Av husdyr holdes særlig sauer og geiter.

Bare rundt 4 % av Tunisia er skogkledd, men det drives noe skogbruk, vesentlig til brensel.

Fiskerinæringen har vært gjenstand for økt satsing fra myndighetenes side, og en viktig eksportvare. Fiske har særlig vært drives særlig ved østkysten, men overfiske i Gabèsbukta har ført til økt aktivitet lenger nord. Viktigste fiskeslag er sardiner. Fiskerisektoren er sentrert rundt Sfax.

Tunisia har store forekomster av kalsiumfosfat i de sentrale deler av landet, og er verdens fjerde største produsent. Til 1980-årene ble størstedelen av utvinningen eksportert uten bearbeiding, hvoretter lokal utnytting ble igangsatt, særlig ved produksjon av mineralgjødsel. Utvinning av jernmalm skjer fra to gruver, hvorav den største er ved Jerissa; produksjonen har sunket siden selvstendigheten. Bly utvinnes i nord, sink i nordvest.

Olje ble funnet i al-Bormah-feltet, helt sør i landet, i 1964, og det andre feltet, ved Douleb lenger nord, kom i produksjon 1968, to til i 1972. Det er også gjort større funn offshore i Gabèsbukta; med høyere pris er flere mindre felt senere satt i drift. En territoriell uoverensstemmelse med Libya i Gabèsbukta ble bilagt 1982. Olje ble i 1970-årene og frem til midten av 1980-årene, Tunisias viktig eksportinntektskilde. I 2003 var landets påviste oljereserver anslått til 500 mill. fat; produksjonen nådde en topp på 5,6 mill. tonn i 1980. Landet har også forekomster av naturgass, anslått til ca. 100 000 m3. Til 1995 kom produksjonen i alt vesentlig fra al-Bormah-feltet; deretter også fra offshore-forekomster. En gassledning fra Algerie til Italia går gjennom Tunisia; en ledning fra Libya til Tunisia er prosjektert. Tunisia var medlem av OAPEC, 1982–86.

Tunisias produksjon av elektrisitet skjer vesentlig fra varmekraftverk, og det satses på utnytting av solenergi. Installert kapasitet ved inngangen til 2000-tallet var 1 900 MW, og det er et stort behov for betydelig økning av produksjonen

Tunisia har en bredt sammensatt industrisektor, som i stor grad er basert på bearbeiding av landets mineraler, særlig fosfat og olje, og jordbruksprodukter. Tungindustri er bygd ut ved Menzel-Bourguiba, med bl.a. stålproduksjon, kjemisk industri i Tunis og Sfax – ellers cellulose-, sukker- og annen næringsmiddelindustri, samt en rekke forbruksvarer. Tilknyttet oljevirksomheten er et raffineri ved Bizerte. Tekstilproduksjon er den viktigste enkelte del av industrien, og står for over 40 % av samlet eksport, og sysselsetter over en kvart mill. arbeidstakere. Det produseres også mye skotøy og lærvarer for eksport. Fra 1980-årene er flere større foretak, bl.a. sementfabrikker, privatisert. Fra 1990-årene er det gjort betydelige investeringer i bl.a. metallurgisk og mekanisk industri, og det er satset på utvikling av teknologisektoren. Håndverk har lange tradisjoner og er en viktig attåtnæring for mange.

Tunisia har et underskudd på handelsbalansen med utlandet, som delvis dekkes ved inntekter fra turisme, delvis ved lån og støtte, særlig fra EU, samt pengeoverføringer fra tunisiere i utlandet. Frankrike er største bistandsyter. Petroleum og petroleumsprodukter var viktigste eksportvare til midten av 1980-årene, etterfulgt av og tekstiler og bekledning. Andre eksportprodukter er fosfat, olivenolje, vin og frukt m.m. Viktigste handelsmarked, både for eksport og import, er EU, fremfor alt Frankrike, Tyskland og Italia. Tunisia undertegnet en frihandelsavtale med EU 1995, og inngikk 1998 en ny, omfattende handelsavtale med EU. Tunisia deltar også i et økonomisk regionalt samarbeid i Maghreb, gjennom l'Union du Maghreb Arabe, etablert 1989.

Tunisia har et forholdsvis godt utbygd samferdselssystem, med utbredt veinett og jernbaner, fra kolonitiden, som deretter er blitt modernisert og oppgradert. Veinettet består av rundt 22 490 km vei, hvorav størstedelen med fast dekke. Jernbanenettet er på 2190 km, og forbinder alle de større byene i den nordlige delen av landet. Viktigste havnebyer er Tunis og ved østkysten Sousse, Sfax og Gabès. La Skhirra (ved Gabesbukta) er utskipningshavn for petroleum fra Algerie. Viktigste av flere internasjonale flyplasser er Tunis-Karthago.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.