rhenium

Rent rhenium finnes ikke fritt i naturen, og rheniummineraler er ikke kjent. Rhenium opptrer i små konsentrasjoner, i pegmatitter og pneumatolytiske bergarter sammen med mineraler som molybdenglans og kobbersulfid. Disse kan inneholde 0,3 prosent rhenium. Dessuten finnes små mengder rhenium i mineraler som gadolinitt, columbitt og tantalitt, og i enkelte forekomster av platina og kobberskifer. Jordskorpen inneholder anslagsvis 0,001 vektprosent rhenium.

Rhenium fremstilles fra molybdenglanskonsentrater som ved røsting avgir flygestøv og gasser som inneholder rhenium(VII)oksid, som har kjemisk formel Re₂O₇. Ved å behandle flygestøvet og gassen med vann får man en sur løsning av perrheniumsyre, HReO₄. Ved tilsetning av kaliumklorid eller ammoniakk får man henholdsvis kaliumperrhenat, KReO₄, og ammoniumperrhenat, NH₄ReO₄.

Pulver av rheniummetall fås ved reduksjon av perrhenatene med hydrogen ved høy temperatur. Dette omdannes til kompakt metall med sintring ved høye temperaturer.

Rhenium kan også fremstilles ved spalting av rheniumhalogenider eller elektrolyse.

I kjemiske forbindelser opptrer rhenium med oksidasjonstallene +IV og +VII som de mest stabile. Rhenium har det videste spenn av oksidasjonstall for innskuddsgrunnstoffene, fra –III til +VII.

Finfordelt rhenium korroderer gradvis i fuktig luft til perrheniumsyre allerede ved romtemperatur. Rhenium påvirkes i liten grad av normale syrer som saltsyre, flussyre og kald svovelsyre, men oksiderende syrer som salpetersyre og varm svovelsyre oksiderer metallet raskt til perrheniumsyre. Rhenium(VII)oksid er relativt flyktig og sublimerer over 250–300 °C.

Rheniummetall er kostbart og anvendes bare til formål hvor de spesielle egenskapene (blant annet høyt smeltepunkt, styrke ved høye temperaturer, katalytiske egenskaper) er av stor betydning. Det anvendes i kombinasjon med wolfram, molybden, iridium eller platina i termoelementer for svært høye temperaturer. Det blir videre brukt som legeringsgrunnstoff i wolfram og molybden i glødetråder, elektriske kontakter og spesielle elektroniske komponenter. Platina-rheniumlegeringer har fått betydelig anvendelse som katalysator i oljeraffineringsindustrien.

Grunnstoffet ble oppdaget i 1925 av de tyske kjemikerne Walter og Ida Noddack og Otto Berg ved røntgenspektralanalyser av preparater fremstilt ved opparbeidelse av mineralene columbitt og tantalitt. Tre år senere lyktes det Walter og Ida Noddack å fremstille 1 g rent rhenium fra 660 kg molybdenglans, MoS₂, fra Norge.

• grunnstoff
• periodesystemet
• metall