fluorforbindelser

Ioniske fluorider som inneholder F‾-ionet er bygget opp av positive metallioner og negative fluoridioner, F‾. Typiske eksempler på slike fluorider er alkalimetall- og jordalkalimetallfluoridene, for eksempel natriumfluorid, med kjemisk formel NaF, og kalsiumfluorid (fluoritt), CaF₂.

Ioniske fluorforbindelser som inneholdet FHF‾-ionet kalles hydrogenfluorider. Det mest kjente hydrogenfluoridet er kaliumhydrogenfluorid, KHF₂, som anvendes til fremstilling av fluor.

Kovalente fluorider danner tredimensjonale nettverk av F-koordinasjonspolyedre. Et eksempel på et kovalent fluorid er aluminiumtrifluorid, AlF₃, hvor hvert aluminiumatom er omgitt av seks fluoratomer som danner et oktaeder. Aluminiumtrifluorid brukes som tilsetningsstoff i produksjonen av aluminium.

De flyktige uorganiske fluoridene er molekylforbindelser. Eksempler på slike fluorider er hydrogenfluorid, HF, bortrifluorid, BF₃, og silisiumtetrafluorid, SiF₄. Bindingstypen i disse fluoridene er polar-kovalent. Flyktige uorganiske fluorider har lave smelte- og kokepunkter og er reaktive. Kationet i forbindelsen har som regel et høyt oksidasjonstall, ofte det høyest mulige. Forbindelsene er vanligvis fargeløse og fluor-anioner, som AlF₆^3– og SiF₆^4–, er meget stabile. Dette er årsaken til at noen metaller som ikke løses av andre syrer, for eksempel titan og zirkon, løses av flussyre.

Fisjonabelt uran, \(\ce{^235_92U}\), til kjernereaktorer konsentreres i form av den flyktige forbindelsen uranheksafluorid, \(\ce{^235_92UF6}\), som deretter reduseres med hydrogen og magnesium til metall. Fluorider benyttes også som tilsetningsstoffer til smelting ved elektrolyse av aluminium.

Alle uorganiske fluorider som er merkbart løselige i vann, er giftige ved svelging. Selv så lite som 150 mg natriumfluorid kan fremkalle alvorlige forgiftninger, og 5–10 g er dødelig dose ved en kroppsvekt på 70 kg. Kronisk fluorforgiftning, fluorose, hos mennesker vil kunne oppstå gjennom opptak av 0,2–0,4 mg per dag per kg kroppsvekt gjennom meget lang tid. Hos mennesker er kronisk fluorforgiftning blant annet sett hos kryolittarbeidere, men symptomene er som regel mindre dramatiske. Forgiftningene kan imidlertid føre til total uførhet på grunn av forkalkninger i sener og muskelfester.

En indikasjon på et mildt overskudd av fluorid er dannelsen av brune flekker på tennene. Den vanlige kilden for slike små mengder av fluorider er drikkevannet, men for å fremkalle en mer alvorlig flekkdannelse, må drikkevannet inneholde mer enn 12–14 mg fluorid per liter. Det ansees som utvetydig fastslått at et fluoridinnhold i drikkevann på 1 mg per liter virker forebyggende mot karies, og at en daglig tilførsel av slike små mengder fluorid motvirker knokkelskader hos eldre mennesker. På huden kan løselige fluorider fremkalle sviende sår som vanskelig leges på grunn av hydrolysen til flussyre. Ved hud- og øyeskader må det straks foretas omhyggelig vasking med rikelige mengder vann, og lege bør søkes.

De fysiologiske virkningene av organiske fluorforbindelser er mer kompliserte, fordi de er så mangfoldige. Mettede karbonfluorider ansees for å være verken giftige eller narkotiske. Fri monofluoroeddiksyre, CH₂FCOOH, er derimot blant annet årsak til flere tropiske planters store giftighet. Estere av monofluorofosforsyre, H₂FPO₃, er kjent som nervegasser.