Klorider, de forbindelser klor danner med grunnstoffer som er mer elektropositive enn klor og med organiske radikaler.

I kloridene av de mest elektropositive grunnstoffene, dvs. alkali, og jordalkalimetallene, er ionebinding fremtredende, og kloratomene kan beskrives som enverdig negative kloridioner, Cl. Et typisk eksempel er natriumklorid, NaCl, som er satt sammen av positive natriumioner, Na+, og negative kloridioner, Cl (se kjemisk binding). De ioniske kloridene har utpreget saltkarakter og kan betraktes som salter av saltsyre, HCl. De er krystallinske stoffer med høye smelte- og kokepunkter. Natriumklorid har f.eks. smeltepunkt 801 °C og kokepunkt 1440 °C. De fleste klorider løser seg lett i vann og blir da fullstendig dissosiert i ioner. Tungtløselige metallklorider er f.eks. sølvklorid AgCl; kvikksølv(I)klorid, Hg2Cl2; blyklorid, PbCl2; og noen basiske klorider som vismutoksidklorid, BiOCl.

I kloridene til de mindre utpregede elektropositive grunnstoffer, f.eks. hydrogen og grunnstoffene i gruppe 14–16 i grunnstoffenes periodesystem, har den kjemiske binding større eller mindre grad av kovalent karakter. Slike klorider er gjerne væsker eller gasser ved vanlig temperatur og trykk, f.eks. hydrogenklorid, HCl, og karbontetraklorid, CCl4.

I organiske forbindelser kan klor erstatte et eller flere hydrogenatomer, f.eks. kloroform, CHCl3, avledet av metan, CH4.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.