klorider

Klorider er de kjemiske forbindelsene som klor danner med grunnstoffer som er mer elektropositive enn klor og med organiske radikaler.

Faktaboks

Uttale
klorˈider

Ioniske klorider

I kloridene av de mest elektropositive grunnstoffene, det vil si alkali, og jordalkalimetallene, er ionebinding fremtredende, og kloratomene kan beskrives som enverdig negative kloridioner, Cl. Et typisk eksempel er natriumklorid, med kjemisk formel NaCl, som er satt sammen av positive natriumioner, Na+, og negative kloridioner, Cl (se kjemisk binding).

De ioniske kloridene har utpreget saltkarakter og kan betraktes som salter av saltsyre, HCl. De er krystallinske stoffer med høyt smelte- og kokepunkt. Natriumklorid har for eksempel smeltepunkt 801 °C og kokepunkt 1440 °C.

De fleste klorider løser seg lett i vann, og da blir de fullstendig dissosiert i ioner. Tungtløselige metallklorider er for eksempel sølvklorid, AgCl; kvikksølv(I)klorid, Hg2Cl2; blyklorid, PbCl2; og noen basiske klorider som vismutoksidklorid, BiOCl.

Klorider med kovalent karakter

I kloridene til de mindre utpregede elektropositive grunnstoffer, som hydrogen og grunnstoffene i gruppe 14–16 i grunnstoffenes periodesystem, har den kjemiske bindingen større eller mindre grad av kovalent karakter. Slike klorider er gjerne væsker eller gasser ved vanlig temperatur og trykk. Noen eksempler er hydrogenklorid, HCl, og karbontetraklorid, CCl4.

I organiske forbindelser kan klor erstatte ett eller flere hydrogenatomer. Et eksempel er kloroform, CHCl3, som er avledet av metan, CH4.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg