Uførhet, tilstand av nedsatt arbeids- eller ervervsevne som følge av sykdom, ulykke eller medfødt skade.

Tidligere ble begrepet invaliditet mest brukt om personer som var livsvarig arbeidsudyktige på grunn av ulykkesskader eller medfødte skader.

Uførhetsbegrepet har fått stor både sosial- og helsefaglig og økonomisk betydning i offentlig trygd og privat forsikring, men defineres og praktiseres forskjellig i forskjellige ordninger. Reglene er fastsatt dels i forsikringsvilkår, dels i lover og forskrifter.

Det skjelnes mellom medisinsk, yrkesmessig og ervervsmessig uførhet. Etter lov om folketrygd av 28. februar 1997 kapittel 12 gis uføretrygd til den som er mellom 18 og 67 år når evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av sykdom, skade eller lyte. Videre er det et krav at hensiktsmessig behandling og individuelt utformete arbeidsrettede tiltak ikke har lykkes eller åpenbart ikke vil gjøre vedkommende arbeidsfør. Ved yrkesskader gis uføretrygd etter spesielle regler.

Medisinsk uførhet (medisinsk invaliditet) graderes etter medisinske kriterier for skader eller sykdom som får varige og betydelige følger for funksjonsevnen. Den medisinske invaliditetsgrad fastsettes på objektivt grunnlag etter skadens art og størrelse, uavhengig av følgene for arbeidsevnen.

Medisinsk invaliditet brukes ved fastsettelse av yrkesskadeerstatning i folketrygden, ved mènerstatning i forskjellige erstatningsordninger, samt i ulykkesforsikring.

Ervervsmessig og yrkesmessig uførhet angir uførheten i forhold til arbeidslivet. Disse begrepene har noe varierende innhold i ulike sammenhenger. Yrkesmessig uførhet knytter seg gjerne til evnen å utføre det aktuelle arbeidet (som ved sykmelding), mens ervervsmessig uførhet vurderes i forhold til ethvert høvelig arbeid.

Ved vurdering av uføretrygd i folketrygden og andre offentlige og private pensjonsordninger, og utbetaling av uførekapital i livsforsikring legges den ervervsmessige uførhet til grunn.

Uføregradsvurderingen skjer ut fra inntektsevnen, det vil si muligheten for personen å forsørge seg selv gjennom inntektsbringende arbeid.

Hvor stor nedsettelse av inntekts-/arbeidsevnen og hvor lang varighet som kreves for at en tilstand skal anerkjennes som uførhet, går frem av forsikringsvilkårene for privat forsikring, og i lover og forskrifter når det for eksempel gjelder yrkesskadetrygden og ved uførepensjon gjennom folketrygden.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.