norsk ull

Norske bønder produserer ull. De har rett til å levere ull og får hjelp til å markedsføre den. Bøndene mottar en pris som er subsidiert. Ull i Norge blir kjøpt opp av to store aktører: Fatland Gjestal Ull og den større Norilia, som er en underavdeling av Nortura. Den faglige delen ivaretas av fagtjenesten for ull, som drives av Animalia.

Tilskuddet til norsk ull er på omtrent 32 kroner per kilo ull. Tilskuddet er gradert, slik at de beste klassene får mest tilskudd. De internasjonale prisene på ull av samme kvalitet som god norsk ull av C1-klassen er mellom 16 og 20 kroner.

Ull er mer forskjellig enn kjøtt på de ulike rasene. I Norge er det Norsk sau og geit som godkjenner raser. Norsk genressurssenter og Genressursutvalget for husdyr vurderer og fastsetter tiltak dersom en rase vurderes å være bevaringsverdig og truet. I dag har vi cirka 20 raser av sau i Norge. Mange raser er en fordel fordi det gir mangold. Få raser, derimot, gir et godt grunnlag for systematisk avl.

1. januar 2017 var det cirka 28 000 jordbruksbedrifter med husdyr i Norge. Over halvparten av disse, nærmere 14 500, hadde sau. Sommeren 2016 gikk det nesten 2,5 millioner dyr på beite i Norge. I overkant av 1,5 millioner av disse var lam. Ullprodusentene får betalt per kilo. Norilia betalte høsten 2016 60 kroner per kilo for den mest finfibrede lammeulla i slaktesesong. Dette er den best betalte ulla. Norge produserer litt mer enn 4000 tonn ull. I underkant av 80 prosent av dette eksporteres. Andelen av ull som kommer tilbake til Norge, og som videreforedles til garn, er i underkant av 15 prosent. Den ulla som kommer tilbake til norske bedrifter, er av den fineste klassen.

Det finnes sau i hele Norge, men Rogaland har mest. Det typiske for norsk sauehold er mange og små besetninger. Det totale antallet søyer som er ett år og eldre, delt på antall produsenter, gir et gjennomsnittlig antall voksne sauer per besetning på 64 (sommeren 2016). ¾ av besetningene har færre enn 100 voksne dyr.

Veldig mange av de produsentene som har sau, har andre dyr i tillegg, eller har arbeid utenom. I dag kommer rundt seks prosent av sauebøndenes inntekter fra ull, resten er andre tilskudd og inntekt fra kjøttproduksjon. Derfor finnes det også bedre statistikk for kjøtt.

Til tross for lav inntjening på ull, er garnmarkedet i Norge stort. Det selges mellom 1,8 og 2 millioner kilo garn i Norge hvert år. Det tilsvarer en omsetning til forbrukerne på nesten 1,8 milliarder kroner. I Norge er omsetningen av garn 2,5–3 ganger større sammenlignet med Sverige, Danmark og Finland.

Sauer kom til Europa i to bølger. Den første importen kalles torvsauer og har pigmentert ull, mens neste bølge kalles kollete og hadde en finere, hvit ull og lengre hale. Begge typer sau kom fra Asia, antagelig via Tyrkia, til Europa. Bølge nummer to med folke- og dyrevandring som nådde Storbritannia i middelalderen, fortrengte torvsauen til en viss grad, men ikke i utkantstrøkene som Norge.

Foredlingen av sauen startet så langt tilbake som for 9000 år siden, mens vi fremdeles levde i steinalderen. Klimaet forandret seg også, slik at dyrene ble mer avhengige av å bli holdt inne om vinteren. I Storbritannia kom dette tydelig frem ved at torvsauene endte opp på fattige bruk og ute på de ytterste øyene. Det ble tidlig drevet systematisk avl på de britiske øyene, og de fikk frem sauer med mye og fin ull. Ettersom folk flyttet til byene, ble kjøttet også etterspurt, og saueholdet ble mer spesialisert.

For vikingene og folk før dem var ullen svært viktig både til klær, seil og dekorasjon. Deres sauer lignet mye på dagens villsauer (gammelnorsk sau). De kalte dekkhårene tog, og den myke kortfibrede bunnullen for tel. De skilte tog og tel, og håndspant helt spesielle garntyper godt tilpasset det de skulle brukes til. De kunne for eksempel bruke tog til renning og den mykeste tel som innslag i vevde stoffer.

Fra slutten av 1700-tallet begynte importen av engelske og skotske raser til Norge. Disse rasene var blitt avlet frem med ull som passet bedre for de industrielle spinnemaskinene enn de gamle rasene. Overgangen til den nye typen sau skjedde ikke uten problemer. De nye rasene trengte mye og bedre fôr og klarte seg dårligere i norsk natur. Den nye ulltypen var heller ikke like godt egnet til mange av de mer spesialiserte husflids- og håndverksproduktene, som sjøvottene som var svært viktige for fiskere.

De nye rasene ble støttet av myndighetene og Det Kongelige Selskap for Norges Vel og vant terreng. De eldre rasene, spælsauene, var i ferd med å dø ut da staten grep inn i 1912. Det ble opprettet to avlsstasjoner for sau hvor de plasserte to innkjøpte flokker fra Setesdal og Austevoll i Sunnhordland. Dette ble etter hvert sauen vi i dag kjenner som gammelnorsk spælsau. Senere ble det avlet både på renere farger, og det ble krysset inn blod fra Island og Færøyene, slik at den moderne spælsauen er betydelig større, har bedre ullkvalitet og produserer mer enn det de første, korthalede sauene gjorde.

Begrepet villsau er en merkevare og ikke en rase, siden rasen kalles gammelnorsk sau eller norrøn sau. Det er den som er opphavet til gammelnorsk spælsau og moderne spælsau. Først etter omtrent 1950 ble dette til to ulike raser. Den moderne spælsauen har hvitere ull og mer kjøtt. Gammelnorsk spælsau ble ikke offisielt definert som en egen rase før i 2002. Farget spælsau er en moderne spælsau med pigment. I dag er den gammelnorske sauen populær på grunn av smaksrikt kjøtt og mindre fettinnhold samt at dyrene klarer seg godt i norsk natur året rundt. Det er ellers skinnfellene mer enn ullen som gir inntekt, i tillegg til kjøttet.

• ull
• ull – saueull