Statsbesøk

Norges statsoverhode, kong Harald, sammen med Kinas statsoverhode, president Xi Jinping, under et norsk statsbesøk til Kina den 16. oktober 2018. Her hilser de to på barn med norske og kinesiske flagg, som del av den offisielle velkomstseremonien utenfor Folkets store hall i Beijing.

Statsbesøk
Av /NTB scanpix.
Statsbesøk Chile/Sverige
Chilensk statsbesøk til Sverige i 2016: President Michelle Bachelet (i midten, statsoverhode for Chile i periodene 2006 til 2010 og fra 2014 til 2018) besøker kong Carl Gustav og dronning Silvia.
Av /TT/NTB.

Statsbesøk er et offisielt besøk av et lands statsoverhode til et annet lands statsoverhode. I Internasjonalt diplomatisk samkvem regnes statsbesøk som det høyeste formelle uttrykk for gjensidig respekt, vennskap og samarbeid mellom to suverene stater.

Bruken av statsbesøk som politisk uttrykksform varierer sterkt blant verdens omkring 200 land; skikken har sitt opphav i tidligere tiders mer eller mindre formelle møter mellom regjerende monarker og er fremdeles mest brukt av stater der statsoverhodet er monark, men i moderne tid har ordningen fått fotfeste i de fleste land.

Statsbesøk blir vanligvis gjennomført med et omfattende seremonielt program, som blant annet inneholder en offentlig mottakelsesseremoni, kransenedleggelser ved nasjonale minnesmerker, besøk hos sentrale statsorganer, banketter og utveksling av gaver og ordener, men også politiske samtaler og eventuelt bedriftsbesøk.

I internasjonal diplomatisk språkbruk skilles det mellom statsbesøk, offisielle besøk (der statsoverhodene ikke er involvert) og private besøk, som kan være på statsoverhodenivå (eller involvere medlemmer av statsoverhodets familie eller offisielle utsendinger) eller omfatte offisielle gjester som blir mottatt av personer på samme internasjonale rangnivå.

Statsbesøk preges av flere offentlige arrangementer og seremonier enn offisielle besøk, mens private besøk gjerne skjer mer «i det stille», som for eksempel den tyske keiseren Wilhelm 2.s årlige feriebesøk i Norge fra 1890-årene frem til 1914 og senere den danske dronningen Margrethe 2.s hyppige vinterferier i den norske fjellheimen sammen med dronning Sonja, og i nyere tid hyppige arbeidsmøter mellom republikanske statsoverhoder og regjeringssjefer.

Historikk

Skriftlige kilder fra så langt tilbake som begynnelsen av det 2. årtusen fvt. omtaler offisielle, fredelige kontakter mellom ulike lands herskere, men disse foregikk som oftest ved at herskerne utvekslet utsendinger og gaver. Blant de eldste kildene for denne praksisen er den babylonske kongen Hammurabis omfattende brevveksling med og sending av andre herskere (1700-tallet fvt.).

Direkte møter mellom herskere var sjeldne til langt inn i middelalderen (unntatt på slagmarken), men de kunne forekomme, især når det skulle inngås fredsavtaler eller overenskomster om gjensidig handel, eller når herskeren i en vasallstat for første gang skulle betale tributt til sin overherre. I tidlig jødisk tradisjon beskrives den mytiske dronningen av Sabas besøk i Jerusalem hos den israelske kongen Salomo. Dronningen brakte med seg en karavane (noen kilder omtaler en hel flåte av skip) lastet med kostelige gaver, og hun skal ha benyttet besøket til å ha filosofiske samtaler med kongen.

Middelalderen

I skandinavisk middelalderhistorie er det kjent flere kongemøter, deriblant fem tidlige møter i det daværende norske Konghelle – det første mellom Olav den hellige og svigerfaren, svenskekongen Olof Skötkonung omkring 1020, og det siste i 1101 mellom Magnus Berrføtt, danskekongen Erik Ejegod og svenskekongen Inge Stenkilsson, som også var Magnus' svigerfar.

Fra senmiddelalderen i Europa er det kjent en rekke slike møter mellom europeiske monarker; blant de mest kjente er den tysk-romerske keiseren Karl 4.s besøk hos pave Urban 5. i Avignon i 1365, den engelske kongen Henrik 8.s besøk hos sin franske kollega Frans 1. i grensebyen Balinghem sørøst for Calais i 1520, og keiser Karl 5.s besøk hos kong Frans i Paris i 1540. Til «private» besøk i denne perioden hører blant andre den skandinaviske kongen Christian 1.s og dronning Dorotheas besøk hos keiser Fredrik 3. i 1474, hos pave Sixtus 4., flere italienske fyrster og republikken Venezia senere samme år, og kongens besøk hos hertug Karl den dristige i Burgund i 1474–1475.

Nyere tid

I 1600- og 1700-tallets Europa var de fleste suverene stater på ulike tidspunkter involvert i krig med andre stater, og de like hyppige fredsavtalene ble gjerne håndtert av herskernes respektive utsendinger. Tidens monarker ga seg nødig ut på lange og strevsomme reiser, især utenfor sine egne riker. I skandinavisk historie fra denne tiden finnes et tydelig unntak; kong Christian 4. avla hele 25 besøk i Norge, og i januar 1619 mottok han den svenske kongen Gustav 2. Adolf i statsbesøk på slottet i Halmstad (som den gag var dansk) til politiske samtaler. Den russiske tsaren Peter den stores europareise ( som blant annet omfattet Nederland, England og Danmark) i årene 1697–1698 foregikk inkognito; den dansk-norske kongen Fredrik 4.s italiareise i 1708–1709 var omgitt av noe seremoniell (han utnevnte blant annet sine to italienske bankierer til markgrever av henholdsvis Lister og Mandal i Norge), mens svenskekongen Gustav 3.s to større reiser – til Frankrike i 1771–1772 og til Italia i 1783–1784 – offisielt var «private» besøk.

Moderne tid

Gustav V av Sverige, Haakon VII av Norge og Christian X av Danmark på trekongemøte i Oslo i 1917.

Den tekniske utviklingen av transportmidler og veinett i Europa, som begynte omkring midten av 1700-tallet og særlig skjøt fart i første halvdel av 1800-tallet, gjorde det fysisk mulig, raskere og langt mindre besværlig for tidens monarker å møtes direkte.

Den franske keiseren Napoleon 1. møtte sin russiske kollega Aleksander 1. i 1807 til fredssamtaler i byen Tilsit (nå Sovjetsk i den russiske enklaven Kaliningrad), som russerne på det tidspunkt hadde okkupert fra Preussen, men det er tvilsomt om dette kan betegnes som et statsbesøk, ettersom de to keiserne teknisk sett møttes på en tredje herskers territorium. Napoleonskrigene ble avsluttet med en stor fredskongress i Wien i 1814–1815, hvor en rekke av Europas suverene herskere deltok personlig, men heller ikke dette møtet var et statsbesøk i moderne forstand, siden formålet med møtet ikke var å vise de tilreisende monarkenes vennskap med den østerrikske keiseren, men å stadfeste deltagerstatenes status og regler for deres bilaterale forbindelser etter krigshandlingenes opphør.

Det er vanskelig å tidfeste når offisielle, fredelige statsbesøk ble vanlige i Europa, men mye taler for å gi den britiske dronningen Victoria (eller hennes regjering) æren for de første vellykkede eksemplene, med hennes besøk hos den franske kongen Ludvig Filip i 1843 og gjenvisitten hos keiser Napoleon 3. i Paris i 1855. Det var også dronning Victoria som mottok den første ikke-europeiske monark på statsbesøk hos et europeisk statsoverhode, da hun i 1873 mottok den persiske sjahen Nasireddin i Windsor i 1873.

De årlige feriesammenkomstene på den danske kongefamiliens sommerslott Fredensborg i 1880- og 1890-årene, hvor kong Christian 9.s store familie, som omfattet både hans sønn, den greske kongen Georg 1., svigersønnene keiser Aleksander 3. og den britiske tronarvingen Edvard, kan ikke betegnes som statsbesøk; ei heller kong Christians møte og politiske samtaler med sin svenske kollega og inngiftede slektning Oscar 2. (svenskekongens brordatter var gift med den danske tronarvingen Frederik) på den svenske øya Ven i Öresund i 1884.

Det kan derimot argumenteres for at det første offisielle statsbesøket på norsk jord fant sted i juli 1890, da den nye tyske keiseren Vilhelm 2. besøkte kong Oscar i dennes andre kongerikes hovedstad Kristiania, under utfoldelse av all den pomp og prakt som den daværende norske høyreregjeringen så seg i stand til å bidra med.

De to skandinaviske «trekongemøtene» under den første verdenskrigen, da kongene Christian 10., Haakon 7. og Gustav 5. møttes, sammen med deres utenriksministere, i henholdsvis Malmö (1914) og Kristiania (1917), må regnes som private besøk, selv om formålet med møtene var å vise skandinavisk samhold og bekrefte landenes nøytralitet i den pågående krigen.

Statsbesøk i og fra Norge

Ved besøk til Norge blir det gjestende landets statsoverhode tatt i mot av kongeparet ved en høytidelig seremoni på Slottsplassen. Her avspilles de to landenes nasjonalsanger, og vert og gjest inspiserer et kompani fra H.M. Kongens garde. Gjesten(e) innkvarteres på slottet, og utveksling av gaver og offisiell fotografering av vertskap og gjest(er) skjer i slottets Fugleværelse. Gjesten legger ned krans ved Nasjonalmonumentet på Akershus festning, eventuelt også ved minnesmerke over gjestelandets krigsofre. Stortingspresidenten mottar gjesten til en uformell samtale. Dersom gjesten kommer fra en stat med republikansk styreform, inviterer statsministeren til politisk samtale. Kongeparet er vertskap for en offisiell gallamiddag på slottet.

Dersom det gjestende statsoverhodet er ledsaget av en ektefelle, er det gjerne lagt opp et eget program med sosialt/kulturelt innhold for vedkommende. Det meste av det offisielle programmet for statsbesøk finner sted i Oslo, men det kan også inneholde besøk til andre steder i landet.

Gjestende statsoverhoder har gjerne med seg en offisiell delegasjon med regjeringsmedlemmer og representanter for gjestelandets næringsliv og kulturliv. For disse blir det gjennomført møter med tilsvarende norske institusjoner. Møtene kan omfatte offisiell signering av bilaterale avtaler mellom Norge og gjestelandet.

Ved norske statsbesøk i utlandet er det vanlig at kongeparet følges av utenriksministeren og andre regjeringsmedlemmer innenfor de saksområdene som er hovedformålet med besøket. I tillegg kommer en delegasjon av representanter for norsk nærings- og kulturliv.

Antallet statsbesøk til og fra Norge har økt kraftig gjennom de snart 120 år som har gått siden Norge igjen ble en suveren stat i 1905. Kong Haakon 7. gjennomførte 13 statsbesøk til andre land i løpet av sin mer enn 50 år lange regjeringstid (1905–1957), og han mottok 11 utenlandske statsoverhoder til statsbesøk i Norge. Kong Olav 5. var vert for 30 utenlandske statsbesøk i Norge i sin regjeringstid (1957–1991), og i samme periode gjennomførte han 33 statsbesøk til andre land. Kong Harald 5. og dronning Sonja har siden tronbestigelsen i 1991 frem til juni 2023 gjennomført 50 statsbesøk til andre land, og de har mottatt 51 utenlandske statsbesøk i Norge.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg