Christian 9.

Christian fikk en dansk militærutdannelse, og vant sympati i Danmark ved at han i 1846 og 1848–1850 sluttet seg til den danske sak i den slesvig-holstenske konflikt. Ved Londontraktaten i 1852 og arvefølgeloven i 1853 ble Christian anerkjent som dansk tronfølger.

Da kong Frederik 7. døde barnløs i 1863, ble Christian konge, og viste under den dansk-tyske krig i 1863–1864 både mot og standhaftighet. Hans regjeringstid ble sterkt preget av forfatningsstriden mellom regjeringen og Folketinget (Riksdagens annetkammer). Christian avviste kravet om en «folketingsparlamentarisme» og styrte ved de såkalte provisorier. Striden ble bilagt ved et forlik i 1894 etter at ministeriet Estrup var blitt fjernet. Deretter fulgte det såkalte systemskiftet i 1901 da Christian oppgav kampen mot Folketinget og anerkjente parlamentarismen.

Den til dels kritiske holdning enkelte kretser hadde hatt til kongen i de første regjeringsårene, ble etter hvert borte, og han nøt en enestående aktelse og popularitet, ikke minst takket være sine omfattende familie- og vennskapsforbindelser med europeiske fyrstehus. I 1842 ble Christian gift med Louise av Hessen-Kassel. Louise var oldebarn av Frederik 5., og overdro sin arverett til den danske krone til sin mann i 1851.

Christian og Louise fikk barna Frederik 8., Alexandra (som ble gift med den senere kong Edvard 7. av Storbritannia), Vilhelm (senere kong Georg 1 av Hellas), Dagmar (gift med den senere tsar Aleksander 3.), Thyra og Valdemar.

Christians familieforbindelser gav ham tilnavnet «Europas svigerfar».

• Danmarks historie
• Danmarks politiske system
• Glücksburg – fyrstehus
• Statsoverhoder i Danmark