Christian 10.

Under første verdenskrig bidro Christians faste holdning vesentlig til å bringe landet gjennom krisen. Den viktigste innenrikspolitiske begivenheten i denne tiden var grunnloven av 5. juni 1915, kjent som Junigrunnloven. Junigrunnloven gav blant annet kvinnene stemmerett og endret sammensetningen av Landstinget.

I 1918 ble Island selvstendig kongerike, og i 1920 fulgte så gjenforeningen med Nord-Slesvig. Den førte til en indrepolitisk krise med den følge at kongen i mars 1920 avskjediget regjeringen Carl Zahle. Denne opptredenen vakte atskillig kritikk på radikalt hold. Men takket være sine mangesidige interesser vokste han i mellomkrigsårene mer og mer sammen med sitt folk, og ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 ble han det naturlige midtpunkt som alle samlet seg om.

Christians karakterfaste opptreden under okkupasjonen i 1940–1945 gjorde ham populær som få andre danske monarker. Så vidt mulig fortsatte han sitt daglige levevis, blant annet rideturene gjennom København, og kongen ble i disse årene et nasjonalt symbol. I september 1942 inntrådte en farlig krise på grunn av Adolf Hitlers reaksjon på kongens meget kjølige takketelegram i anledning av den tyske diktatorens lykkønskning med hans fødselsdag. Etter at han under det endelige brudd med tyskerne i august 1943 hadde nektet å danne regjering utenom Riksdagen, var han nærmest en fange på sitt eget slott frem til frigjøringen.

Christian 10. var sønn av kong Frederik 8. av Danmark og dronning Louise. Han var eldre bror til blant andre kong Haakon 7. av Norge og Ingeborg, mor til kronprinsesse Märtha av Norge. I 1898 giftet Christian seg med Alexandrine av Mecklenburg-Schwerin (1879–1952), som han fikk to barn med: kong Frederik 9. av Danmark og prins Knud.

• Danmarks historie
• Statsoverhoder i Danmark