Kongsberg Sølvverk, tidligere gruveselskap opprettet 1624 av kong Christian 4 etter at bergverksdrift var igangsatt høsten 1623. Sølvverket var med enkelte avbrudd i drift til 1958.

Fra 1623 til 1683 ble Kongsberg Sølvverk delvis drevet av staten og delvis av private. Fra 1683 var det statsdrift til 1805. Statsdriften ble innledet av en oppgangsperiode inspirert av Heinrich Schlanbusch, en dyktig tysk bergmann, som var blitt innkalt av kongen. Etter at han forlot sølvverket, gikk det imidlertid raskt nedover igjen, og 1731 forsøkte man forgjeves å selge det. Kongen innkalte da igjen tyske bergmenn, blant dem oberberghauptmann Joachim Andreas Stukenbrock. I hans tid og like etter hadde Kongsberg Sølvverk en glansperiode. Det var da ansatt opptil 4000 mann fordelt på 78 gruver og skjerp. Topp-produksjonen ble nådd 1771 med 8,5 tonn sølv. Fra 1770 gikk det raskt nedover med sølvverket til det ble besluttet nedlagt 1805.

Senere sølvverksdirektør og eidsvollsmann Paul Steenstrup gikk sterkt inn for at driften skulle gjenopptas. Dette førte til at det nye norske Storting 1815 besluttet å innlede en undersøkelsesdrift ved stoller inn til de kjente forekomstene i Overberget, og driften ble gjenåpnet 1816. 1830 nådde man inn til Kongens gruve, hvor nye malmpartier og ny atkomst kunne nyttiggjøres i regulær drift. Fra 1830 til 1888 gav driften godt utbytte. Deretter begynte den egentlige verksdriften å gå med underskudd pga. stadig synkende sølvpriser. Opp til 1920-årene kunne imidlertid underskuddet dekkes ved overskuddet av skogsdriften, som alltid hadde vært en integrert del av sølvverksdriften, samt ved rentene av et driftsfond som ble opprettet 1865. Etter 1920 ble sølvproduksjonen en tid presset opp i 10–12 tonn årlig, men ble senere holdt på ca. 6 tonn per år. Fra 1950 var produksjonen bare 3–4 tonn per år. Kongsberg Sølvverk produserte fra 1624 til 1958 i alt rundt 1350 tonn sølv.

Kongsberg Sølvverk ble 2003 fredet som kulturmiljø. Det over 30 km2 store området er av stor nasjonal og internasjonal verdi, og formålet med fredningen er å bevare et industrielt kulturminne som viser spor fra over 300 års gruvedrift. Se også Norsk Bergverksmuseum.

Forekomsten ved Kongsberg tilhører en malmtype med sølv-kobolt-nikkelmineraler, vesentlig gedigent sølv, men også sølvglans, rødgyldigerts, falerts, saffloritt, speiskobolt o.a.; dessuten sinkblende (sfaleritt), blyglans (galenitt) og svovelkis (pyritt). Lignende sølvmalm forekommer også ved Andreasberg i Harz i Tyskland og Jáchymov (Joachimstal) i Erzgebirge i Tsjekkia.

Sølvet er knyttet til ganger hvor de vesentlige gangmineraler er kalsitt (kalkspat) med underordnet opptreden av fluoritt (flusspat), barytt (tungspat) og kvarts. Gangene er lite mektige, ofte bare papirtynne eller opptil noen cm tykke, i regelen 3–10 cm og sjelden over 50 cm. Sølvet forekommer som regel der gangene gjennomsetter såkalte fallbånd (av ty. fahl, 'blek, gusten'), avblekede bergartssoner som inneholder kismineraler, mest pyritt (svovelkis). De viktigste fallbåndene er Underbergets og Overbergets, som begge har en parallelt løpende hovedretning i trakten mellom Jondalselva og Kobberbergselva. Underberget ligger lavest og nærmest Kongsberg by, mens Overberget ligger litt vest og i en noe større høyde over havet.

De viktigste gruvene er knyttet til de to fallbåndsonene, men det er også drevet gruver mange andre steder, som ved Vinoren og Trollerud og vestover sør for Jonsknuten. På Underberget ligger en rekke gruver i en lengde av 5 km; av disse var Samuel gruve i drift til 1935. På Overberget er det flere gruver over en lengde av 9 km. De største er Kongens gruve og Gottes Hülfe in der Noth. Flere av gruvene er svært dype, bunnen i Kongens gruve ligger f.eks. vel 1000 m under dagen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.