Universell utforming vil si å planlegge omgivelser, produkter, institusjoner og tjenester slik at de kan brukes av så mange mennesker som mulig. Hensikten er å oppnå like muligheter til samfunnsdeltakelse og motvirke diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne

Universell utforming kan for eksempel være trinnfri adkomst til transportmidler og bygninger, personlig service som et tillegg til selvbetjening eller teksting av filmer. 

Mennesker med nedsatt funksjonsevne møter barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse på alle livets områder. Målet med universell utforming er å fjerne eller redusere slike barrierer gjennom utforming av politikk, politiske, sosiale og kulturelle institusjoner, bygde omgivelser og IKT. Universell utforming skal gi flere mennesker mulighet til å leve i tråd med egne ønsker og planer og delta på alle samfunnsområder. Særlig viktig er tilgjengelighet til utdannelse, arbeid, kultur og offentlige rom.

Universell utforming bygger på en forståelse av funksjonshemming som relasjonell. Dette betyr at funksjonshemming ikke er et individuelt, medisinsk problem, men oppstår i et komplekst samspill mellom mennesker og omgivelser. Dermed kan også funksjonshemming reduseres og begrenses gjennom å tilpasse omgivelsene til menneskers ulike funksjonsevne.

Verdigrunnlaget for universell utforming er likestilling, ikke-diskriminering og like muligheter til samfunnsdeltakelse. 

Universell utforming har to offisielle definisjoner i Norge. I Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (DTL), som trådte  kraft i 2009 og ble revidert i 2013 er universell utforming definert slik:            

«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig

Denne definisjonen, som Norge er alene om, er formulert i DTL, § 13. Den internasjonale definisjonen på universell utforming er beskrevet i FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ble ratifisert av Norge i 2013:

«Med 'universell utforming' menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming.»

Hva som omfattes av «produkter, omgivelser, programmer og tjenester» vil avklares etterhvert som konvensjonen tas i bruk. Forskjellen på de to utdypningene av universell utforming er at den norske skal være egnet for et eksplisitt juridisk formål, mens FN-konvensjonens definisjon er egnet for et politisk og faglig arbeid med universell utforming.

FN-konvensjonen ble signert av Norge mars 2007, og myndighetene påla seg da å ikke handle i strid med konvensjonen. Den juridiske definisjonen i DTL ble i denne forbindelse vurdert å være i samsvar med FN-konvensjonen.

I Norge er universell utforming inkludert i flere lover. Her skal nevnes diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, plan- og bygningsloven med byggeteknisk forskrift, TEK 10, universitets- og høyskoleloven og lov om offentlige anskaffelser. Det finnes også en forskrift om universell utforming innen IKT.

I juridisk sammenheng brukes begrepet universell utforming, mens FN-konvensjonen i større grad også utdyper tilgjengelighet som en konkret målsetting. I lys av universell utforming dreier det seg da om en likeverdig tilgjengelighet. Oppfølgingen av lovverket er i ferd med å bli etablert, her har Likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillings- og diskrimineringsnemnda sentrale ansvarsoppgaver. Som på andre likestillingsområder er det få gode og virksomme verktøy for oppfølging av lovene.

Universell utforming ble første gang nevnt i en norsk offentlig publikasjon i 1997: Universell utforming: Planlegging og design for alle. Publikasjonen ble utgitt av Statens råd for funksjonshemmede. Rådet gikk til det amerikanske begrepet Universal Design for å finne et begrep for en helhetlig forståelse av tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Publikasjonen setter universell utforming både inn i en planleggings- og designsammenheng.

Dette grepet har fått betydning for bruken av universell utforming i norsk kontekst. Både planlegging og utforming blir vektlagt i arbeidet med å fremme universell utforming som strategi for å oppnå likestilling.

Ideen om å legge til rette for samfunnsdeltakelse allment sett gjennom å tilrettelegge omgivelsene var imidlertid ikke ny. Allerede i etterkrigstiden var Byggforsk opptatt av å bygge boliger som var egnet for eldre. Innenfor samfunnsmedisinen ble forståelsen av funksjonshemming som relasjonell utviklet i løpet av 1960-tallet og fremover.

I NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble universell utforming diskutert i et omfattende politisk dokument for første gang. Her peker utvalget på at begrepet er nyttig og lovende, men at det ikke kan motvirke alle former for diskriminering på grunnlag av funksjonsevne.

Stortingsmeldingen som ble forløper for DTL, kom i 2002-2003 og hadde tittelen Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Denne førte til den offentlige utredningen fra 2005, Likeverd og deltakelse, og dernest diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009, revidert i 2013. Dermed fikk Norge et styrket vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonsevne på linje med mange andre land.

Regjeringens politikk for mennesker med nedsatt funksjonsevne har i lang tid hatt som mål å oppnå full deltakelse og likestilling. Spørsmål knyttet til funksjonshemming handler ikke kun om helse- og sosialpolitikk men i like stor grad om rettigheter og like muligheter.

Myndighetene har erkjent at denne demokratiske dimensjonen er viktig og krever et samordnet arbeid innenfor flere forskjellige områder. Regjeringen lanserte derfor den første handlingsplanen for økt tilgjengelighet i 2004, for perioden 2004-2009. Femten departement sto bak handlingsplanen, som særlig var rettet mot tiltak innen transport, IKT og bygde omgivelser.

Et viktig virkemiddel i handlingsplanen var sektoransvarsprinsippet, at hver enkelt sektor er ansvarlig for universell utforming innenfor sitt område. Den største innsatsen ble gjort innenfor samferdselsdepartementet og miljøverndepartementet. Viktige pådrivere for arbeidet var funksjonshemmedes organisasjoner og myndighetene på departement- og direktoratsnivå. Neste handlingsplan, for perioden 2009-2013, hadde tittelen Norge universelt utformet 2025.

Universell utforming brukes om konkrete utforminger, som for eksempel i beskrivelsene i plan- og bygningslovens byggetekniske standard, TEK 10. Samtidig er universell utforming også en strategi for inkludering allment sett. Det er derfor viktig å evaluere de konkrete løsninger som velges med sikte på å komme frem til bedre, i betydningen mer inkluderende løsninger. Slik er universell utforming også et prosessbegrep hvor innholdet vil endre seg med samfunnsutviklingen.

Både definisjonen fra DTL og FN-konvensjonen legger til rette for en fortolkning av universell utforming som en prosess ved å peke på at universell utforming retter seg mot «flest mulig» og «alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig».

Universell utforming har hittil vært gitt høyest prioritet innenfor IKT, arkitektur, transport og samfunnsplanlegging. Fordi mange barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse er fysiske og arkitektoniske, har myndighetene i handlingsplanene særlig prioritert disse områdene. Det har også vært en satsing på universell utforming i kommuner og fylkeskommuner.

Innenfor både IKT og arkitektur og planlegging er det likevel fremdeles mye som gjenstår. En del av dette handler om at universell utforming best gjennomføres i en prosess og med en tverrfaglig innsats. Da er også utdanningene viktige. Her vil det bli nødvendig med en sterkere innsats fra helsefagene, inkludert folkehelse og rehabilitering, sammen med pedagogikk, arkitektur-, ingeniør- og planleggingsfagene for å sikre at mangfoldet blant mennesker blir styrende for arbeidet med universell utforming.

Hittil har universell utforming i stor grad handlet om fysiske utformingsløsninger og tilgjengelighet for rullestolbrukere. Dette er viktig, men universell utforming dreier seg om å oppnå likeverdig tilgjengelighet allment sett. Da er hensynet til eldre, og mennesker med ulike funksjonsnedsettelser viktig å inkludere. 

Universell utforming er et tverrfaglig fag- og forskningsfelt som bygger på kunnskap om mennesker, menneskelig mangfold, sosiale, kulturelle og bygde omgivelser og samspillet mellom mennesker og omgivelser i konkrete situasjoner. Representanter for funksjonshemmedes organisasjoner er viktige bidragsytere i kunnskapsutviklingen, både når det gjelder evaluering av gjennomførte tiltak og utvikling av ny kunnskap.

  • Asmervik, S. (2009). Universell utforming: byer, hus, parker og transport for alle. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.
  • Imrie, R., & Hall, P. (2001). Inclusive design: designing and developing accessible environments. London: Spon Press.
  • Lid, I. M. (2013). Universell utforming: verdigrunnlag, kunnskap og praksis. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Finn boken
  • Tollefsen, Morten, m.fl. (2013). Web og universell utforming. Oslo: Universitetsforlaget. Finn boken
  • Tøssebro, J. (2010). Hva er funksjonshemming? Oslo: Universitetsforlaget. Finn boken
  • Valfort, M., & Eikhaug, O. (2010). Innovating with people: the business of inclusive design. Oslo: Norwegian Design Council.
  • Vavik, T. (red.) (2009). Inclusive buildings, products & services: challenges in universal design. Trondheim: Tapir Academic Press.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.