universell utforming

Universell utforming har to offisielle definisjoner i Norge. I paragraf 17 av Likestillings- og diskrimineringsloven er begrepet definert slik:

«Med universell utforming menes utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse».

Denne definisjonen, som ble brukt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009 (revidert i 2013), er Norge alene om. Den internasjonale definisjonen på universell utforming finnes i FN-konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, som ble ratifisert av Norge i 2013:

«Med 'universell utforming' menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. 'Universell utforming' skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det.»

Hva som omfattes av «produkter, omgivelser, programmer og tjenester» vil avklares etter hvert som konvensjonen tas i bruk. Forskjellen på de to utdypningene av universell utforming er at den norske skal være egnet for et eksplisitt juridisk formål, mens FN-konvensjonens definisjon er egnet for et politisk og faglig arbeid med universell utforming.

FN-konvensjonen ble signert av Norge mars 2007, og myndighetene påla seg da å ikke handle i strid med konvensjonen.

I Norge er universell utforming inkludert i flere lover. Her skal nevnes likestillings- og diskrimineringsloven, plan- og bygningsloven med byggeteknisk forskrift, TEK 17, og universitets- og høyskoleloven, som i § 4.1. sier at studentenes læringsmiljø skal være universelt utformet. Det finnes også en forskrift om universell utforming innen IKT.

I juridisk sammenheng brukes begrepet universell utforming, mens FN-konvensjonen i større grad også utdyper tilgjengelighet som en konkret målsetting. I lys av universell utforming dreier det seg da om en likeverdig tilgjengelighet. I oppfølgingen av lovverket har Likestillings- og diskrimineringsombudet og likestillings- og diskrimineringsnemnda sentrale ansvarsoppgaver. Som på andre likestillingsområder er det få gode og virksomme verktøy for oppfølging av lovene.

Universell utforming ble første gang nevnt i en norsk offentlig publikasjon i 1997: Universell utforming: Planlegging og design for alle. Publikasjonen ble utgitt av Statens råd for funksjonshemmede. Rådet gikk til det amerikanske begrepet Universal Design for å finne et begrep for en helhetlig forståelse av tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Publikasjonen setter universell utforming både inn i en planleggings- og designsammenheng.

Dette grepet har fått betydning for bruken av universell utforming i norsk kontekst. Både planlegging og utforming blir vektlagt i arbeidet med å fremme universell utforming som strategi for å oppnå likestilling.

Ideen om å legge til rette for samfunnsdeltakelse allment sett gjennom å tilrettelegge omgivelsene var imidlertid ikke ny. Allerede i etterkrigstiden var Byggforsk opptatt av å bygge boliger som var egnet for eldre. Innenfor samfunnsmedisinen ble forståelsen av funksjonshemming som relasjonell utviklet i løpet av 1960-tallet og fremover.

I NOU 2001:22 Fra bruker til borger ble universell utforming diskutert i et omfattende politisk dokument for første gang. Her peker utvalget på at begrepet er nyttig og lovende, men at det ikke kan motvirke alle former for diskriminering på grunnlag av funksjonsevne.

Stortingsmeldingen som ble forløper for DTL, kom i 2002–2003 og hadde tittelen Nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Denne førte til den offentlige utredningen fra 2005, Likeverd og deltakelse, og dernest diskriminerings- og tilgjengelighetsloven fra 2009. Dermed fikk Norge et styrket vern mot diskriminering på grunnlag av funksjonsevne på linje med mange andre land.

Regjeringens politikk for personer med nedsatt funksjonsevne har i lang tid hatt som mål å oppnå full deltakelse og likestilling. Spørsmål knyttet til funksjonshemming handler ikke kun om helse- og sosialpolitikk, men i like stor grad om rettigheter og like muligheter.

Regjeringen lanserte den første handlingsplanen for økt tilgjengelighet i 2004, for perioden 2004–2009. Regjeringens handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse 2020–2025 har tittelen Et samfunn for alle – Likestilling, demokrati og menneskerettigheter.

Et viktig virkemiddel i handlingsplanen er sektoransvarsprinsippet, det vil si at hver enkelt sektor er ansvarlig for universell utforming innenfor sitt område.

Universell utforming brukes om konkrete utforminger, som for eksempel i beskrivelsene i plan- og bygningslovens byggetekniske standard, TEK 17. Samtidig er universell utforming også en strategi for inkludering allment sett. Det er derfor viktig å evaluere de konkrete løsningene som velges med sikte på å komme frem til bedre, i betydningen mer inkluderende løsninger. Slik er universell utforming et prosessbegrep hvor innholdet vil endre seg med samfunnsutviklingen.

Universell utforming er prioritert innenfor IKT, arkitektur, transport og samfunnsplanlegging. Fordi mange barrierer som hindrer samfunnsdeltakelse er fysiske og arkitektoniske, har myndighetene i handlingsplanene særlig prioritert disse områdene. Det har også vært en satsing på universell utforming i kommuner og fylkeskommuner.

Innenfor både IKT og arkitektur og planlegging er det likevel fremdeles mye som gjenstår. En del av dette handler om at universell utforming best gjennomføres i en prosess og med en tverrfaglig innsats. Her kan det være nyttig med en sterkere innsats fra helsefagene, inkludert folkehelse og rehabilitering, sammen med pedagogikk, arkitektur-, ingeniør- og planleggingsfagene.

Hittil har universell utforming i stor grad handlet om fysiske utformingsløsninger og tilgjengelighet for rullestolbrukere. Dette er viktig, men universell utforming dreier seg om å oppnå likeverdig tilgjengelighet allment sett. Da er hensynet til eldre, og til personer med ulike funksjonsnedsettelser, som for eksempel utviklingshemming og demens, viktig å inkludere.

Universell utforming er et tverrfaglig fag- og forskningsfelt som bygger på kunnskap om mennesker, menneskelig mangfold, sosiale, kulturelle og bygde omgivelser og samspillet mellom mennesker og omgivelser i konkrete situasjoner. Representanter for funksjonshemmedes organisasjoner er viktige bidragsytere i kunnskapsutviklingen, både når det gjelder evaluering av gjennomførte tiltak og utvikling av ny kunnskap.

• diskriminering

• Universell utforming i høyere utdanning
• Statens informasjonsnettsted om universell utforming
• Husbankens informasjonsside om Universell utforming
• Universell utforming av IKT
• Universell utforming i byggereglene
• Lovtekster og forskrifter

• Byrom, T. (2020). Meeting the Teaching and Learning Challenges in 21st Century Higher Education: Universal design. Newcastle-upon-Tyne: Cambridge Scholars Publisher
• Hamraie, A. (2017). Building Access. Minneapolis: University of Minnesota Press.
• Lid, I. M. (2020). Universell utforming og samfunnsdeltakelse. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. Finn boken
• Sandnes, F. (2020). Universell utforming av IKT-systemer : Brukergrensesnitt for alle (1. utgave.). Oslo: Universitetsforlaget.
• Tollefsen, Morten, m.fl. (2013). Web og universell utforming. Oslo: Universitetsforlaget.
• Tøssebro, J. (2021). Hva er funksjonshemming? (2. utg.) Oslo: Universitetsforlaget.
• Valfort, M., & Eikhaug, O. (2010). Innovating with people: the business of inclusive design. Oslo: Norwegian Design Council.