landbrukspolitikk

Alle stater som har egen matproduksjon har ulike former for reguleringer av landbruksproduksjonen. I internasjonal landbrukspolitikk skiller en mellom ulike grader av regulering, slik som for eksempel EUs felles landbrukspolitikk, CAP (Common Agricultural Policy). CAP var det første området der det opprinnelige europeiske fellesmarkedet (EEC) fikk en felles politikk og hadde til hensikt å sikre bønder i medlemslandene like konkurransevilkår. Siden har det kommet flere målsettinger i tillegg som ligner på noen av de norske målene med landbrukspolitikken (den såkalte andre pilaren i CAP). CAP setter snevre grenser for medlemslandenes muligheter til å drive sin egen landbrukspolitikk.

Noen stater, som Canada og USA, praktiserer en utstrakt regulering av sitt landbruk. Andre stater, som New Zealand og Australia, har langt på veg deregulert sin landbrukspolitikk.

I Norge legges de overordnede landbrukspolitiske retningslinjene etter vedtak i Stortinget på grunnlag av meldinger fra regjeringen omtrent hvert tiende år. Den løpende tilpasningen og dimensjoneringen av de landbrukspolitiske virkemidlene skjer gjennom jordbruksforhandlingene mellom staten og næringsorganisasjonene i landbruket: Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Dersom disse forhandlingene fører fram, blir den endelige jordbruksavtalen vedtatt av Stortinget. Fører forhandlingene ikke fram, fastsettes rammene av Stortinget. Denne formen for forhandlinger mellom landbruket og regjeringen er et særnorsk fenomen.

• jordbruk i Norge
• jordbruksavtalen
• kulturlandskap
• biologisk mangfold