Jordloven, lov om jord av 12. mai 1995. Loven gjelder for hele landet, med visse unntak, bl.a. for områder som er regulert til byggeområde.

Loven legger vekt på at jordviddene skal brukes på den måten som er mest gagnlig for 1) samfunnet (med sikte også på fremtidige generasjoners behov) og 2) de som har yrket sitt i landbruket. Arealresursene bør disponeres slik at man får «ei tenleg, variert bruksstruktur ut frå samfunnsutviklinga i området og med hovudvekt på omsynet til busetjing, arbeid og driftsmessige gode løysingar».

Ansvaret for behandling av landbrukssaker ligger dels hos kommunen, som må sørge for at administrasjonen har den nødvendige fagkompetanse, dels hos fylkesmann og fylkeslandbruksstyret, med Landbruksdepartementet som overordnet myndighet.

De midler som kommune og fylkesmyndigheter har til rådighet, er i første rekke å prøve å oppnå rimelig salgstilbud på eiendom, hjelpe til med å få i stand kjøp og utarbeide planer for hvordan jorden skal nyttes. Oppnår man ikke de ønskede resultater gjennom frivillig kjøp, står adgangen til ekspropriasjon åpen.

I samsvar med bestrebelsene å danne ideelle bruksenheter har loven forbud mot oppdeling av bruk. Eiendom som er brukt eller kan brukes til jordbruk eller skogbruk, kan ikke deles uten etter samtykke. Slikt samtykke kan bare gis dersom deling er driftsøkonomisk forsvarlig eller samfunnsinteresser av større vekt taler for det.

Loven inneholder strenge regler om at all dyrket jord «som kan gi grunnlag for lønsam drift», skal holdes i hevd. Oppfyller ikke eieren denne plikten, kan han få pålegg om hva han skal foreta seg for å få jorden i hevd. Er han uvillig, kan han bli pålagt å leie bort jorden. Fører ikke disse tiltakene frem, kan eiendommen eksproprieres for å overdras til en som forplikter seg til å drive den forsvarlig. Endelig inneholder loven en regel som tar sikte på å hindre at dyrket jord eller dyrkbar jord unødig brukes til jordbruksmessig uproduktive formål, som f.eks. til byggetomter, veianlegg, øvelsesplasser m.m.

Jordloven av 22. juni 1928 var sterkt preget av lovgiverens ønske om frigjøring av husmanns- og bygselsvesenet. Under de vanskelige økonomiske forholdene i 1920- og 1930-årene med stor arbeidsløshet ble problemet med å skaffe folk jord så de hadde noe å leve av, meget sentralt i jordreformen.

Denne loven ble avløst av lov om tilskiping av jordbruk av 18. mars 1955. Den la vesentlig vekt på det driftsøkonomiske, dvs. den søkte å fremme dannelsen av jordbruk som er så store eller har et slikt omfang at brukeren og hans familie ikke bare kan leve av det, men også har muligheter for et lønnsomt erverv på høyde med andre næringer. Betydningen av kombinasjons- og støttebruk, sett i sammenheng med befolkningsmessige målsetninger og bygdenes muligheter for et allsidig næringsliv, ble imidlertid etter hvert erkjent i jordbrukspolitikken.

  • Normann, Karl: Jordloven : med kommentar, 1996, isbn 82-00-22514-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.