Av Audun Braastad / NTB scanpix. Begrenset gjenbruk

jordbruksoppgjør

Artikkelstart

Jordbruksavtalen forhandles fram i jordbruksoppgjøret og er en næringsavtale mellom staten og bøndene i Norge. Avtalen er et resultat av forhandlinger mellom staten og bøndenes organisasjoner, som forhandler på vegne av alle bønder. Jordbruksavtalen spesifiserer målpriser, økonomiske overføringer og andre tiltak som skal sikre bøndene inntekt. Som motytelse skal bøndene nå de produksjonsmålene Stortinget fastsetter for norsk jordbruk.

Faktaboks

Også kjent som: Landbruksoppgjøret

Jordbruksavtalen løper i ett år fra og med 1. juli. Avtalen er et resultat av det årlige jordbruksoppgjøret, som er forhandlet fram mellom staten og to organisasjoner i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag. Organisasjonene skal opptre i fellesskap. Forhandlingene føres på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket (NOU 1988:10), som ble inngått i 1950 og sist revidert i 1992.

I jordbruksavtalen presiseres det at bonden er en selvstendig næringsdrivende. Jordbruket sysselsetter 45 000 årsverk i 2016.

Hovedtrekk i forhandlingene

Jordbruksavtalen inngås over 12 måneder for perioden 1. juli i forhandlingsåret fram til 30. juni påfølgende år.

April: Budsjettnemnda legger fram grunnlagsmateriale.
Slutten av april: Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag fremmer sine krav til staten.
Begynnelsen av mai: Staten kommer med et tilbud.
Midten av mai: Partene blir enige eller statens tilbud sendes Stortinget.
Midten av juni: Jordbruksoppgjøret behandles i Stortinget.

Jordbruksoppgjøret, eller selve forhandlingene som skal føre fram til ny jordbruksavtale, starter i slutten av april og blir avsluttet midt i mai med en framforhandlet avtale med en eller begge av bøndenes avtaleparter. I motsatt fall blir det brudd og saken går til Stortinget som ensidig fastsetter neste års jordbruksavtale på grunnlag av regjeringens forslag.

Landbrukspolitiske mål

Formålet med avtalen er å sikre at norsk jordbruk når de målene Stortinget fastsetter. Målene vedtas på bakgrunn av Regjeringens meldinger til Stortinget og årlige innstillinger fra næringskomiteen.

Den siste Stortingsmeldingen om landbrukspolitikken, Endring og utvikling — En fremtidsrettet jordbruksproduksjon lagt fram av Regjeringen Solberg i desember 2016 og fikk støtte av flertallet i Stortinget i april 2017 (Meld. St. 11 2016–2017).

Bakgrunn for forhandlingene

Budsjettnemnda for jordbruket legger hvert år frem grunnlagsmateriale i forkant av oppgjøret. Nemnda er et fagorgan oppnevnt av Landbruks- og matdepartementet (LMD).

De leverer følgende grunnlag:

Totalkalkylen for jordbruket, som består av forrige års regnskap og budsjett for kommende år, omfatter oppdaterte tall for produksjoner og økonomi.
En bred resultatkontroll for gjennomføring av landbrukspolitikken i forrige periode.
Beregninger basert på rundt 1000 norske referansebruk.
Andre utredninger etter behov.

For å se hvilke økonomiske konsekvenser landbruksoppgjøret vil få for ulike typer jordbruk, beregner Budsjettnemnda vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk på 28 referansebruk. Egenkapital er verdien av gård og grunn, bygninger, maskiner og husdyr, fratrukket gjeld. Beregnet årsverkinntekt varierte i 2015 mellom 143 000 kroner på bruk med 238 dekar korn på Østlandet til 504 200 for samdrifter med 51 melkekyr, hele landet. Gjennomsnittlig vederlag til arbeid og egenkapital i jordbruket var kr 344 200 i 2015, eller 66 prosent av gjennomsnittlig inntekt på 518 000 kr for lønnstakere det året.

Økonomisk ramme

I 16. august 1974 ledet statssekretær Oluf Fuglerud (i midten) en pressekonferanse om jordbruksavtalen. Til høyre forbruker- og administrasjonsminister Odd Sagør, og til høyre, landbruksminister Thorstein Treholt.

NTB / SCANPIX.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Jordbruksavtalens ramme består av endringer i den direkte budsjettstøtten fra foregående år, og endringer i målprisene som bonden skal ha ved salg av enkelte jordbruksråvarer. Størrelsen på den økonomiske ramma bygger på anslag for inntektsutviklingen i jordbruket inn i avtaleåret, eventuelt «etterslep» i inntektsutviklinga sammenlignet med andre bransjer og eventuelt behov for nivåheving i enkelte produksjoner og distrikter.

Partene forhandler om hvordan den økonomiske ramma fordeles mellom statlige overføringer, avtalte målpriser, og verdien av jordbruksfradraget i næringsinntekt.

Statlige overføringer

Overføringene til bøndene på statsbudsjettet i 2016 (statsbudsjettets kapittel 1150) var på 14 390 millioner kroner. Dette fordeles på ulike tiltak:

2870 millioner i pristilskudd på produkter, som kommer i tillegg til markedsinntektene ved salg av landbruksprodukter. Med andre ord betaler forbrukerne noe av råvareprisen på norske jordbruksvarer via kjøp i butikk, resten betales via skatteseddelen.
8140 millioner i direkte utbetalte tilskudd til alle bønder med dyr og/eller jordbruksareal i drift, fordelt etter dyretall eller areal, herunder tilskudd til økologisk landbruk. Det må søkes om driftstilskudd fra gårder som er i drift hvert år, med kontrollerbare tall for dyr og areal. Det er summerte tall fra disse søknadene om danner grunnlaget for statistikken over bruk i drift.

Resten går til velferdsordninger og utviklingstiltak. De viktigste velferdsordningene er tilskudd til avløser ved ferie og fritid og avløsning ved sykdom og svangerskap. De viktigste utviklingstiltakene er tilskudd til driftsbygninger ved bruksutbygging og tilskudd til rådgivning og forskning.

Målpriser

I 2016 er det målpriser til produsent på melk, svinekjøtt, poteter, frukt, grønnsaker og korn. I motsetning til vanlige markedspriser, søkes målpriser oppnådd ved at de store omsetningsaktørene balanserer tilbudet av råvarer fra landbruket med innenlands etterspørsel. Dersom det på grunn av overproduksjon ikke er mulig å oppnå avtalt målpris for et produkt eller en produktgruppe, ligger den økonomiske risikoen hos hver enkelt bonde og det er ingen garanterte minstepriser.

Siden 1983 har ansvaret for å balansere tilbud og etterspørsel i råvaremarkedet vært delegert til de markedsregulerende samvirkene: Tine, Nortura og Felleskjøpet. Samvirkene kan iverksette markedsregulerende tiltak for å unngå overproduksjon. Slike tiltak kan være reduksjon i produksjonskvoter, lagerhold, innfrysing eller at man utsetter avl av flere dyr. Når markedsutsiktene er dårlige, kan for eksempel grisebøndene vente med å skaffe seg smågriser til prisene bedrer seg. Slike beslutninger tas av flere aktører, måneder og år i forveien, noe som gjør at det er krevende å balansere markedene for biologiske produksjoner. Det tar for eksempel over tre år fra en ku blir inseminert med oksesæd til en eventuell kvigekalv kan få egen kalv og begynne å melke. Omsetningsrådet står sentralt i dette arbeidet. Det er et partssammensatt organ med hjemmel i egen lov, Statens Landbruksforvaltning er sekretariat.

Jordbruksavtalen har ikke lenger målpriser for storfekjøtt, kylling, lam og egg.

Jordbruksfradraget

Jordbruksfradraget fastsettes i jordbruksforhandlingene og er en skattelette til landbruket, i form av et fast, årlig beløp til fradrag i bondens netto næringsinntekt. Næringsinntekt finner man etter at utgifter til innkjøpt fôr, kunstgjødsel, drift og vedlikehold av bygninger og utstyr er trukket fra.

Forhandling

Som innledning til jordbruksforhandlingene, som foregår i april-mai, fremmer de to jordbruksorganisasjonene sine felles krav til staten, fordelt på priser og overføringer. Deretter kommer staten i begynnelsen av mai med sitt tilbud. Deretter vurderer jordbruksorganisasjonen om det er grunnlag for forhandlinger, noe det vanligvis er. Etter noen dagers innledende drøftinger der man blir enige om tolkningen av krav og tilbud, vurderer jordbrukets parter om det er grunnlag for reelle forhandlinger der partene kan jenke seg. På dette tidspunkt kan en eller begge jordbrukets organisasjoner forhandle videre. På et tidspunkt, vanligvis før 17. mai, tar partene på jordbrukssida stilling til om de vil inngå en avtale med staten på det grunnlaget som foreligger.

Dersom forhandlingene ikke fører til enighet med noen av partene, fremmer Regjeringen et forslag for Stortinget. Dette forslaget er normalt basert på det siste reviderte tilbudet fra staten, og forslaget skal omfatte et totalt jordbruksoppgjør. Stortinget behandler jordbruksoppgjørene ved slutten av vårsesjonen i juni.