. Begrenset gjenbruk

Ellen Gleditsch var norsk kjernekjemiker som i 1929 ble Norges andre kvinnelige professor (den første var Kristine Bonnevie).

Gleditsch vokste opp i Tromsø hvor hennes far, lektor Karl Kristian Gleditsch, var skolebestyrer. Hun gikk i lære på Svaneapoteket i Tromsø og tok farmasøyteksamen i 1899 i Kristiania. To år senere tok hun apotekereksamen med beste karakter. Hun fortsatte videre i forskjellige stillinger ved Universitetets kjemiske laboratorium og praktiserte aldri senere i apotek. 

I 1905 tok hun artium (pussig nok språklig-historisk) og året etter examen philosophicum. Hun ble amanuensis ved laboratoriet, men i 1907 dro hun til Marie Curie i Paris for å lære om radioaktivitet. Det var fortsatt pionertid innen feltet, og det ble gjort mange oppdagelser innen det nye forskningsområdet radioaktivitet mens Gleditsch var i Paris.

I 1911 ble hun universitetsstipendiat, og i 1912 tok hun lisentiatgraden ved La Sorbonne etter eksamen i kjemi, mineralogi, fysisk kjemi og radioaktivitet. Deretter dro hun til Yale-universitetet i New Haven. Rett før første verdenskrig brøt ut i 1914 kom hun tilbake til Norge. Hun hadde fått kontakt med alle sentrale forskere som arbeidet med radioaktivitet i Europa og USA. Hennes viktigste bidrag var en mer nøyaktig bestemmelse av halveringstiden for radium som gjorde hennes navn kjent.

At hun var kvinne i en mannsdominert verden var også blitt lagt merke til: hun ble utnevnt til æresdoktor ved Smith college i 1913. Smith college er velrenommert og tar bare opp kvinner som studenter.

Ellen Gleditsch må ha virket som et friskt pust da hun kom tilbake til Norge. Hun skrev i en bok om Radium og de radioaktive prosesser i 1917 (sammen med Eva Ramstedt): «for os er atomer og molekyler blit realiteter, virkelig eksisterende partikler; til trods for deres litenhet tæller vi dem, vi iagtar den enkelte partikkels virkninger, vi avfotograferer dens bane, noget der vilde forekommet det forrige aarhundredes kemikere og fysikere som umuligheter.»

Foreldrene døde allerede i 1913, og Gleditsch fikk ansvaret for flere av søskene. Broren Adler G. (1893–1978) bodde hos henne resten av livet. Broren Kristian G. (1901–1978) ble sivilingeniør, og søsteren Liv G. (1895–1977) cand. real. med kjemi hovedfag. Nesten alle de andre fullførte en høyere utdannelse.

I 1916 ble det opprettet et dosentur i radiokjemi som hun fikk. I 1917 bidro hun til en delvis modernisering av Hiortdahls lærebok i anorganisk kjemi fra 1893. Hun var president for International Federation of University Women 1926–1929. 

I 1929 ble hun utnevnt til professor i kjemi med forpliktelse til å forelese i anorganisk kjemi ved universitetet i konkurranse med blant annet Odd Hassel. Hun bestyrte avdeling A ved Universitetets kjemiske laboratorium til 1934. Hun fungerte i professoratet til 1945, da hun som 65 år gammel kvinne ble pensjonert (i motsetning til menn, som først ble pensjonert 5 år eldre). Hun ble etterfulgt av Haakon Kristian Haraldsen, men hennes fagområde ble først tatt opp igjen ved universitetet da hennes hovedfagsstudent og medarbeider Alexis Pappas ble professor i 1957.

I 1940 publiserte hun sin lærebok i uorganisk kjemi (sammen med daværende vit. ass. Einar Jensen (1907–1963)), som summerte opp ti års erfaringer som foreleser for bifagsstudentene i uorganisk kjemi. 

Som pensjonist skrev hun biografier over mer enn 20 kjente kjemikere og fysikere som Antoine Laurent Lavoisier, F. Frederick SoddyHenri Ferdinand Frédéric Moissan og Marcelin Pierre Eugène Berthelot og  Hans Anton Rosing. Hun publiserte også flere artikler om periodesystemet. I alt publiserte hun i løpet av sitt liv 126 vitenskapelige artikler; av dem er 48 registrert i SciFinder.

Hun ble utnevnt til æresdoktor ved Université de Strasbourg i 1948 og ved La Sorbonne i 1961.

Til hundreårsjubileet for hennes fødsel skrev Alexis Pappas: «Gjennom et langt liv ble Ellen Gleditsch beundret, ikke bare for sine vitenskapelige bedrifter og de ærebevisninger hun ble tildelt, men i minst like høy grad for sin godhet, visdom og hjelp, som hun så lett ga til alle som trengte det. Derfor ble hun omfattet med en sjelden ærbødighet, respekt og kjærlighet, samtidig som hennes varme, kloke øyne og impulsive latter sjarmerte hennes omgivelser.»

Hun døde i sitt niogåttiende år av hjerneblødning etter et aktivt liv med radioaktive stoffer.

  • Kronen, Torleiv & Alexis C. Pappas: Ellen Gleditsch : et liv i forskning og medmenneskelighet, 1987, isbn 82-588-7145-5, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.