Aschehougs konversasjonsleksikon

Aschehoug konversasjonsleksikon var et norsk allmennleksikon i flere bind. Første utgave hadde tittelen Illustreret norsk konversasjonsleksikon og ble utgitt i seks bind i perioden 1907–13. Leksikonet var det første norskspråklige leksikonet som fikk stort gjennomslag, og det ble profilert som et nasjonalleksikon. Senere kom fire utgaver med tittelen Aschehoug konversasjonsleksikon med flere bind for hver utgave. Femte utgave utgitt i perioden 1968–1973 besto av 20 bind. Leksikonet hadde da fått hard konkurranse fra flere norske forlag, særlig fra Gyldendal. I 1975 fusjonerte forlagene Gyldendal og Aschehoug sine leksikondivisjoner i det nyopprettede Kunnskapsforlaget og utga Aschehougs og Gyldendals Store norske leksikon.

Nasjonalleksikonet

Konversasjonleksikonets storhetstid i Norge startet med utgivelsen av Illustreret norsk Konversationsleksikon, utgitt av Aschehoug forlag. Første hefte forelå i 1906, knappe året etter unionsoppløsningen med Sverige, og i årene 1907–1913 kom det ut i 6 bind. Oppslagsverket kunne måle seg med britiske Encyclopædia Britannnica, tyske Brockhaus og danske Salmonsens Store Illustrerede konversationsleksikon, som lenge hadde vært det ledende oppslagsverk i Norge. Harald og Egil Tveterås kaller begivenheten «en markering av Norges nye selvstendighet». Illustreret norsk Konversationsleksikon regnes som landets første «nasjonalleksikon», selv om norskproduserte Norsk Haandlexikon utkom med 3 bind allerede i 1880-årene.

Dansk-norsk utgangspunkt

Utgangspunktet for det norske nasjonalleksikonet var et dansk initiativ. Forlagsdirektør i Aschehoug, William Nygaard, hadde lenge samarbeidet med Hagerups forlag i København, og var norsk kommisjonær for Hagerups 9-binds leksikon. Da forlagsbokhandler Eiler Hagerup ønsket å samarbeide med Aschehoug om et nytt nibinds dansk-norsk konversasjonsleksikon, bifalt William Nygaard ideen. Nygaard gikk med på å bruke en del av de samme tekstene, bilde- og kartmaterialet som i det danske, men insisterte på at den norske utgaven skulle lanseres som et separat og uavhengig verk. Hans motto, «Norske bøker på norsk forlag», hadde siden 1890-åra plassert forlagets publikasjoner innenfor en nasjonal diskurs, og mot rivaliserende danske forlag som utga norske forfattere.

Illustreret Norsk Konversationsleksikon ble skrevet på dansk, men inneholder flere særnorske oppslagsord, og behandlingen av norske forhold er langt mer detaljert enn behandlingen av utenlandske. Noen artikler er utelukkende skrevet fra et norsk perspektiv, for eksempel artikkelen «Straffelov», og flere artikler har også egne norske avsnitt.

Hovedredaktører for det nye, nasjonale konversasjonsleksikonet ble Haakon Nyhuus, sjef for Det Deichmanske Bibliotek i Oslo, og bibliotekar Anders Krogvig. Ambisjonene var å skape et moderne og nyttig oppslagsverk som skulle brukes i folks hverdag, og som skulle finnes i private hjem. Under bokstaven B fant man praktiske oppslagsord som «Brødbagning» og «Brannforsikring». Her sto også oppslaget for den imponerende Bergensbanen, som var under arbeid og fikk stor plass med bilder. Det hører med til fortellingen at Bergensbanen var ferdig samtidig med siste bind i leksikonets førsteutgave. Aschehoug inkluderte dessuten en egen ordbokdsdel nederst på hver side, med oversettelser til fransk, engelsk og tysk. I det nye leksikonet ble det også presentert langt flere tekniske og økonomiske emner enn i tidligere nordiske konversasjonsleksika.

William Nygaard satset tungt på markedsføringen, og allierte seg aktivt med pressen. I tillegg sendte forlaget ut hele 250 000 subskripsjonsinnbydelser, og en mengde plakater til landets bokhandlere. Leksikonet solgte 20 800 sett, og ble en betydelig suksess. Snart var Aschehougs konversasjonsleksikon like populært som det danske Salmonsen.

Da andreutgaven begynte å komme ut fra 1919, skiftet verket navn til Aschehougs konversations-leksikon og kom ut i 9 bind. Ved midten av 1930-årene hadde Aschehoug til sammen solgt over 50 000 leksikonsett. Da femteutgaven på hele 20 bind var ferdig i 1971, var Aschehougs kommet opp i et samlet opplag på 140 000.

Kunnskapsoppdatering: Supplementsbind og leksikon-service

Mellom 1907 og 1973 kom Aschehougs konversasjonsleksikon i fem utgaver, som hver ble utgitt over en periode på fem til sju år. Med sin jevne produksjon av nye utgaver imøtekom og forsterket forlaget Aschehoug tidens krav om ajourført kunnskap. Supplementsbindene og leksikon i tidsskriftsform var en løsning på et gammelt leksikalt problem om å kunne presentere aktuell og oppdatert kunnskap, til enhver tid. Da het det i en reklamefolder «Det gjelder jo ved sådanne verker å passe på at oplysningene til enhver tid holder skritt med tiden.» Slik møtte de også den stadig sterkere konkurransen fra Gyldendal og andre leksikonprodusenter.

I 1932 ble Aschehougs supplementsbind lansert, en oppdateringsservice i form av fire hefter årlig, for kr 36 pr år. I 1963 – tre år etter at Gyldendal presenterte sitt Gyldendals store leksikon, der alle bindene forelå samtidig – lanserte Aschehoug sitt leksikon i tidsskriftform, Leksikon-service, også dette kom ut fire ganger årlig. Kombinasjonen av de to formatene – de bindtunge, regelmessig utkomne leksikonutgivelsene, som konsentrerte seg om varig, sakte-endrende kunnskap, og det hyppig utkomne tidsskriftet som skulle dokumentere endringene – ble godt mottatt, og fikk positiv omtale i Aftenposten. Salget gikk imidlertid gradvis nedover, og Leksikon-service gikk inn etter tolv år.

Forsinkelse

Den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig medførte at tredjeutgaven av Aschehougs konversasjonsleksikon fikk et produksjonsopphold. I 1941 hadde leksikonet kommet til bind 7 og bokstaven H, med oppslagsord som kong Haakon, Himmler og Hitler. Redaksjonen håpet i begynnelsen på at krigen skulle bli kortvarig, og kjøpte seg tid ved å trykke bind 7 med artikkelen «Haakon, norske konger, se Norge, Historie». Arbeidet med bind 8 stoppet opp ved artikkelen «Hitler». Tysk sensurinstans forlangte å se arbeidet, leksikonredaktør A.H. Winsnes nektet, og dro til England. Da Aschehoug gjenopptok arbeidet etter krigen, ble kong Haakon likevel behørig presentert i bind 8: navnet ble skrevet med å, «Håkon».

Kunnskapsproduksjon, reklame og markedsføring

Nettopp tiden selv synes også å være leksikonbransjens mest anvendte salgsargument gjennom hele 1900-tallet. Om appellen til nasjonale følelser i en uavhengig nasjon dominerte på begynnelsen av århundret, skulle selve «det moderne» bli et topos som sto sentralt i markedsføringen av nye utgaver. Behovet for å skaffe seg disse dyre produktene ble gjennomgående markedsført som svar på krav fra tidsånden selv. I en reklame for Aschehougs Konversasjonsleksikon fra 1939 het det:

«Vår tids mennesker later til å ha et stadig stigende behov for opslagsbøker av enhver art. Denne sterke tendens må man forklare ut fra menneskenes nye følelse av at hele verden angår dem personlig. Avstandene forsvinner, gjennom film, presse og radio kommer et kaotisk stoff av billeder, begreper og ord inn over den almindelige mann.»

Forestillingen om at egenskaper ved tiden selv krevde nye kunnskapsprodukter ble ytterligere styrket i en ny kampanje for det samme leksikonet i 1955. Her stilles følgende tidsdiagnose – og med den, en karakteristikk av det moderne mennesket og dets behov for mer, pålitelig og oppdatert kunnskap:

«Tiden stiller store krav til det moderne menneske, og tilværelsen blir mer og mer komplisert. Hvem? Hva? Når? Hvor? Hvorfor? Slik reiser spørsmålene seg mange ganger om dagen … Derfor er orientering i verden blitt en livsbetingelse for det moderne menneske...»

Folderen fortsetter med å peke på hvordan folk innen alle yrker generelt, og ungdommen spesielt, trenger dette daglige oppslagsverket for hurtig og pålitelig orientering. Slik identifiseres samtidig nye målgrupper. Kunnskapsprodukter rettet spesifikt mot ungdom i skolene ble viktig i årene framover.

Gjennom hele århundret produserte forlagene effektive enlinjere i sine salg av leksika. Korte, appellerende tekststykker, gjerne flankert med illustrerende fotografier, argumenterte for at nettopp deres leksikon var det aller mest pålitelige, nyttige, omfattende, enkle, opplysende – og ikke minst, moderne. De formulerte på samme tid varens særpreg, og utformet kundens behov.

Sammen med slike utvidede appeller til nødvendigheten av å holde seg ajour med tidens krav, utviklet Aschehoug slagord etter slagord for å overbevise potensielle kunder:

  • Den som kjøper Aschehougs konversationsleksikon er på den sikre side!
  • Veien oppover går gjennem Aschehougs konversations-leksikon!
  • Svaret på alle spørsmål
  • Alt om alle – for alle – i alle norske hjem
  • Alt om alle – for alle – alltid for hånden. Nytt, nyttig og absolutt nødvendig
  • Det står i Aschehougs!
  • Det er bare ett svar på alle spørsmål: Aschehoug!
  • Det første! Det største! Det førende!
  • Hele Norges familiebok!
  • Skal Deres kunder ha et konversasjonsleksikon, vis dem Aschehougs!

Gjennom hele århundret produserte forlagene effektive enlinjere i sine salg av leksika. Korte, appellerende tekststykker, gjerne flankert med illustrerende fotografier, argumenterte for at nettopp deres leksikon var det aller mest pålitelige, nyttige, omfattende, enkle, opplysende – og ikke minst, moderne. De formulerte på samme tid varens særpreg, og utformet kundens behov.

Aschehoug befestet sitt hegemoni på kunnskapsmarkedet, gjennom kampanjene og salget av de reviderte utgavene, både av konversasjonsleksikonet og tilhørende oppdateringsbind. Samtidig, med økt konkurranse og en oppfattelse av at det fantes markeder som ennå ikke var oppdaget og erobret, lanserte forlaget nye alternativer til sitt standard konversasjonsleksikon, som Familieboken fra 1937 og FOKUS illustrert familieleksikon fra 1958.

Les mer i Store norske leksikon

Utgaver

  • Første utgave, Illustreret norsk konversations leksikon, kom ut i perioden 1907–1913. Det var på 6 illustrerte bind. Haakon Nyhuus og Anders Krogvig var hovedredaktører. Innbinding: halvbind i svart skinn med grønne granitol permer, i kvartformat (25 x 20 cm).
  • Andre utgave, Aschehougs Konversations-Leksikon, kom ut i perioden 1920–1925. Det var på 9 bind, med et supplementsbind i 1932. Anders Krogvig, etterfulgt av T. Aalheim var hovedredaktører.
  • Tredje utgave, Aschehougs Konversasjonsleksikon, kom ut i perioden 1938–1951. Det var på 15 bind. Sem Sæland, Werner Werenskiold og A. H. Winsnes var hovedredaktører.
  • Fjerde utgave kom ut i perioden 1955–1961. Det var på 18 bind. Arthur Holmesland, Alf Sommerfeldt og Leif Størmer var hovedredaktører.
  • Femte utgave kom ut i perioden 1968–1973. Det var på 20 bind, inkludert registerbind. Arthur Holmesland var hovedredaktør.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg