Kunstfiber, betegnelse for syntetiske fibrer (fremstilt av olje) og bearbeidede fibrer av cellulose.

Det er fire grupper av kunstfibrer: de regenererte fibrene fremstilles av naturlig forekommende polymerer som løses opp og gjenvinnes i fiberform uten at den kjemiske sammensetning forandres (f.eks. viskose, modal, lyocell, cupro); derivatfibrene fremstilles også av naturlig forekommende polymerer, men under fremstillingen foregår en reaksjon slik at den kjemiske sammensetningen forandres (f.eks. acetat, triacetat); de syntetiske fibrene fremstilles av enkle, kjemiske forbindelser som reagerer med hverandre og danner trådformede makromolekyler (f.eks. polyamid, polyester, akryl, elastan) (se syntetiske fibrer og polymerkjemi); fibrer fremstilt av uorganiske stoffer som metall, glass og mineraler.

Polymerene, som er faste stoffer, bringes over i væskeform enten med kjemiske midler eller ved smelting. Denne væsken presses gjennom en dyse, et munnstykke med fine hull, og ved utgangen av dysen overføres polymeren igjen til fast form. Den trekkes så ut, ekstruderes, som endeløse fibrer, filamenter, og spoles opp. Dette trinn i produksjonen kalles spinning og kan best sammenlignes med silkeormens spinning av silketråder for å lage kokongen. Fra hvert hull i dysen får vi ett filament (svært lang sammenhengende fiber). Filamentets tverrsnitt bestemmes av dysehullenes form, og dette tverrsnittet kan varieres etter behov.

Man skiller mellom våtspinning, hvor en løsning av polymeren presses gjennom dyser ut i et bad med kjemikalier, som får polymeren til å stivne slik at den kan trekkes ut av badet som fibrer, tørrspinning, hvor polymeren, løst i en flyktig væske, presses ut i et kammer hvor løsemiddelet fordamper og polymeren går over i fast form, og smeltespinning, hvor polymeren smeltes og smelten presses gjennom dyser og stivner ved avkjøling i fiberform. Ved å føre to eller flere polymerer frem til samme dyse fremstilles bikomponent- eller multikomponentfibrer: polymerene reagerer ikke med hverandre kjemisk, men er fast forbundet, enten side ved side, konsentrisk eller som fibriller i en masse av den ene polymeren.

Etter spinning strekkes kunstfibrene kaldt opp til åtte ganger sin opprinnelige lengde. Derved strekkes og parallelliseres makromolekylene. Strekkprosessen har avgjørende betydning for kunstfibrenes egenskaper, f.eks.: fiberdiameteren blir mindre, strekkstyrke og slitasjemotstand øker, svellingsevnen reduseres osv.

Alle vanlige kunstfibrer unntatt de regenererte er termoplastiske, dvs. de mykner ved oppvarming og stivner igjen ved avkjøling. Denne egenskap utnyttes bl.a. til å gi fibrene en varig krusning. Formingen av filamentene kan foretas på mange måter, og det er utviklet en rekke prosesser som gir forskjellige garntyper. En fellesbetegnelse for slike prosesser er teksturering. De viktigste forbedringer som oppnås ved teksturering er at garnet blir mer luftig og voluminøst (bulk-garn), eller elastisk (stretch-garn). Filamentene kan kuttes opp til kortere fibrer, stapelfibrer, som spinnes som ull eller bomull. Betegnelsen spun settes da ofte inn foran fibernavnet. Noen typer kunstfibrer kan splittes opp slik at man får ekstremt tynne fibrer, såkalte mikrofibrer.

Den første kunstfiber ble fremstilt av franskmannen Hilaire de Chardonnet i 1889 av cellulosenitrat, den såkalte kollodiumsilke. Den gikk relativt fort ut av produksjon. I de to påfølgende år ble det utviklet to regenererte cellulosefibrer. Generiske betegnelser for disse to er cupro (tidligere betegnet kobbersilke eller Bembergsilke) og viskose. Kobbersilken ble mye brukt helt opp i 1950- og 1960-årene. Etter en nedgang i de etterfølgende årene, er den igjen kommet sterkere tilbake på markedet. Viskosefibrer fremstilles fortsatt i betydelig omfang. I 1911 kom den første derivatfiber av cellulose, acetat, på markedet. Etter den annen verdenskrig kom to nye cellulosefibrer: modal, som er en regenerert fiber, og triacetat, som er en derivatfiber.

Til tross for at det allerede i 1931 lyktes et tysk firma, I. G. Farbenindustrie, å fremstille en fiber av polyvinylklorid og at tyskeren Otto Bayer i 1937 laget polyuretan, kom gjennombruddet for de syntetiske fibrene først like før og under den annen verdenskrig. I 1939 sendte et amerikansk firma, Du Pont, de første nylonstrømper ut på markedet. Samtidig lanserte I. G. Farbenindustrie sin perlonfiber i Tyskland. Se polyamidfibrer. I 1941 tok et britisk firma, ICI, ut det første patent på fremstilling av polyesterfibrer. Året etter var amerikanerne og tyskerne igjen samtidig ute, denne gangen med fremstillingen av akrylfibrer. Produksjonen av de syntetiske fibrene kunne ikke bli særlig stor under og like etter den annen verdenskrig, fordi fremstillingen var basert på kull og petroleumsprodukter. Først i 1960-årene ble det derfor mulig virkelig å masseprodusere syntetiske fibrer. I de følgende år ble det lagt mindre vekt på å utvikle fibrer av nye polymerer. Isteden ble det arbeidet med å modifisere, forandre, fibrenes egenskaper for å gjøre dem best mulig egnet for spesielle bruksformål. Fra 1970-årene ble det lansert mikrofiber. Dette er fiber med maks. 1,0 decitex, dvs. 10 000 m tråd som ikke skal veie mer enn 1 gram. Det lages tråder som er 0,1 decitex og mindre. Men den mest vanlige tykkelsen for mikrofiber er 0,6–0,8 decitex. Se også tekstilfibrer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.